“Kapittel 10: Gå fremover med håp”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 10”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 10

Gå fremover med håp

“Håp vil overvinne fortvilelse.”

Fra Thomas S. Monsons liv

I sin barndom så Tom Monson sin familie sørge for mange gode gjerninger som ga håp til andre i nød. Han fortalte om to eksempler på familiemedlemmer som tok seg av en eldre britisk nabo kjent som “Gamle Bob”:

“Jeg har mange minner fra mine guttedager. Det å glede seg til søndagsmiddagen var ett av dem. Akkurat da vi barn nærmet oss vår innbilte sultedød og satt utålmodige ved bordet idet duften av oksestek fylte rommet, pleide mor å si til meg: ‘Tommy, før vi spiser kan du gi denne tallerkenen jeg har tilberedt til gamle Bob nede i gaten, og skynd deg tilbake.’

Jeg kunne aldri forstå hvorfor vi ikke kunne spise først og levere hans tallerken senere. Jeg stilte imidlertid aldri spørsmål, men løp ned til huset hans og ventet utålmodig på at Bobs aldrende ben endelig klarte å bære ham frem til døren. Så ga jeg ham tallerkenen med mat. Han ga meg den skinnende rene tallerkenen fra forrige søndag og tilbød meg så 10 cent for hjelpen.”

Tom takket alltid nei til pengene, og Bob sa: “Gutten min, du har en flott mor. Si takk fra meg.”¹ Etter at Tom kom hjem, smakte alltid hans egen søndagsmiddag bedre. Han reflekterte over denne opplevelsen og sa: “Jeg var ikke klar over at jeg lærte en svært effektiv og viktig lærdom om omsorg for de mindre heldigstilte.”²

President Monson fortalte også hvordan bestefarens kjærlighet og gavmildhet ga Bob håp:

“Min mors far, bestefar Thomas Condie, lærte meg også en mektig sannhet som også hadde med denne samme Bob å gjøre … Han var enkemann i 80-årene da huset hvor han leide rom skulle rives. Jeg hørte ham fortelle bestefar om sin situasjon mens vi tre satt i min bestefars gynge på verandaen. Med en klagende stemme sa han til bestefar: ‘Herr Condie, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen familie. Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Jeg har lite penger.’ Jeg lurte på hva bestefar ville svare.

Vi bare fortsatte å gynge frem og tilbake. Så stakk bestefar hånden i lommen og dro frem en gammel lærpung som han, etter mye masing fra min side, hadde hentet mang en mynt fra til en spesiell godbit. Denne gangen tok han opp en nøkkel og ga den til gamle Bob.

Kjærlig sa han: ‘Bob, her er nøkkelen til det andre huset jeg eier. Ta den. Flytt inn tingene dine. Bli så lenge du vil. Du trenger ikke betale husleie, og ingen vil noensinne kaste deg ut igjen.’

Tårene vellet frem i gamle Bobs øyne, rant nedover kinnene og forsvant så i hans lange, hvite skjegg. Bestefar hadde også tårer i øyene. Jeg sa ikke et ord, men den dagen var min bestefar en kjempe. Jeg var stolt over å bære hans fornavn. Selv om jeg bare var en ung gutt, har den lærdommen hatt en mektig innflytelse på meg siden.”³

Unge Tom Monson lærte av sin familie om å hjelpe andre i nød. Han er avbildet her med armen rundt sin far, G. Spencer Monson, og sammen med sin morfar, Thomas Condie.

Thomas S. Monsons læresetninger

Håpets solskinn kan drive bort fortvilelsens skyer.

For noen år siden … fikk jeg som misjonspresident anledning til å veilede de dyrebare misjonærenes aktiviteter … Noen hadde problemer, andre trengte motivasjon. Men én kom til meg i den ytterste fortvilelse. Han hadde bestemt seg for å forlate misjonsmarken når han var kommet halvveis. Koffertene hans var pakket, returbilletten hans var kjøpt. Han kom for å si farvel til meg.

Vi snakket sammen, vi lyttet, vi ba … Da vi reiste oss fra våre knær i stillheten på kontoret mitt, begynte misjonæren å gråte nesten ukontrollert. Han strammet muskelen i sin sterke høyre arm og utbrøt: “Dette er problemet mitt. Gjennom hele skolen kvalifiserte muskelkraften meg til utmerkelser i fotball og friidrett, men min mentale kraft ble forsømt. President Monson, jeg skammer meg over skolekarakterene mine. De viser at ‘med innsats’ har jeg evnen til å lese på bare fjerdeklassenivå. Jeg kan ikke engang lese Mormons bok. Hvordan kan jeg da forstå innholdet i den og undervise andre om dens sannheter?”

Stillheten i rommet ble brutt av min unge ni år gamle sønn som, uten å banke på, åpnet døren og overrasket sa unnskyldende: “Unnskyld meg. Jeg ville bare legge denne boken på hyllen igjen.” Han ga meg boken. Dens tittel var: A Child’s Story of the Book of Mormon, [Et barns historie om Mormons bok] av Dr. Deta Petersen Neeley. Jeg bladde til forfatterens forord og leste at denne boken ble skrevet med et vitenskapelig kontrollert ordforråd til et fjerdeklassenivå. En oppriktig bønn fra et ærlig hjerte hadde blitt dramatisk besvart.

Misjonæren min tok utfordringen å lese boken. Halvveis leende, halvveis gråtende, erklærte han: “Det skal bli godt å lese noe jeg kan forstå.” Fortvilelsens skyer ble drevet bort av håpets solskinn. Han fullførte en hederlig misjon.⁴

Når sanne verdier og grunnleggende dyder ligger til grunn i familiene i vårt samfunn, vil håp beseire fortvilelse, og tro vil seire over tvil.

Slike verdier vil, når de læres og etterleves i våre familier, bli som kjærkomment regn på tørr jord. De vil skape kjærlighet, vi vil føle større lojalitet mot vårt eget beste, og dyder som karakter, integritet og godhet vil bli fremmet.⁵

Når dere …lar deres liv preges av tro, vil dere gjøre dere fortjent til å bli ledsaget av Den hellige ånd. Dere vil få “et fullkomment, klart håp” (2 Nephi 31:20).⁶

Vi har et ansvar for å gi håp og hjelp til de trengende.

En som … fulgte [Frelserens eksempel] var Boyd Hatch fra Salt Lake City i Utah. Boyd kunne ikke bruke bena og sto overfor et liv i rullestol, og han kunne derfor lett ha kommet til å bli innesluttet og på grunn av selvmedlidenhet bare eksistert istedenfor å leve. Bror Hatch ble imidlertid ikke innesluttet, han rettet blikket utover mot andre og oppover til Guds egen himmel. Og inspirasjonens stjerne ledet ham ikke bare til én anledning, men bokstavelig talt til hundrevis. Han organiserte speidertropper for handikappede gutter. Han lærte dem leirliv. Han lærte dem å svømme. Han lærte dem basketball. Han lærte dem tro. Enkelte gutter var mismodige og fylt av selvmedlidenhet og fortvilelse. Til dem rakte han håpets fakkel. Foran seg så de hans personlige eksempel på kamp og prestasjon. Med et mot som vi aldri fullt ut vil kjenne eller forstå, overvant disse gutter fra mange religioner uoverstigelige hindringer og fant seg selv på ny. Gjennom dette fant Boyd Hatch ikke bare glede, men ved villig og uselvisk å gi av seg selv, fant han Jesus.⁷

En del av vårt samfunn som lengter desperat etter et uttrykk for sann kjærlighet, finnes blant de aldrende, og spesielt når ensomhetsfølelsen kommer over dem. Døende håps og forsvinnende drømmers iskalde vinder uler gjennom rekkene av eldre og dem som nærmer seg den andre siden av livets høydepunkt.

“Det de trenger i sine eldre års ensomhet er, i alle fall delvis, det samme som vi trengte i våre usikre unge år: å føle tilhørighet, en forsikring om at man er ønsket og den gode omtanke fra kjærlige hjerter og hender – ikke bare av formell plikt, ikke bare et rom i en bygning, men plass i noens hjerte og liv” [Richard L. Evans, Thoughts … for One Hundred Days (1966), 222].⁸

Vi har … ansvar for å gi både hjelp og håp til de sultne, til de hjemløse og til de undertrykte, både hjemme og ute. Slik hjelp gis til velsignelse for alle. I en rekke byer hvor behovet har vært større enn hjelpen, er liv blitt fornyet, hjerter er blitt rørt, og fortvilelsens trekk er blitt forvandlet til tillitsfulle smil, takket være den gavmildhet Kirkens medlemmer har vist ved å betale sitt fasteoffer slik Herren har befalt.⁹

Jeg takker Gud for det arbeide som blir gjort av våre leger som for en tid forlater sin privatpraksis reiser til fjerne land for å hjelpe barn. Ganespalte og andre deformiteter som svekker et barn fysisk og skader det psykisk, blir dyktig rettet på. Fortvilelse viker for håp. Takknemlighet erstatter sorg. Disse barna kan nå se seg i speilet og forundres over at et mirakel har skjedd i deres liv …

På de fjerne Stillehavsøyene var det mange hundre som var nesten blinde som nå ser fordi en misjonær sa til sin svoger, som var lege: “Reis fra dine velstående pasienter og ditt flotte hjem, og kom til disse spesielle Guds barn som trenger dine ferdigheter, og trenger dem nå,” Uten å nøle dro øyenlegen av gårde. I stillhet har han fortalt at dette besøket er det beste han noen gang har gjort for andre, og freden han følte inni seg var den største velsignelse i hans liv.¹⁰

Omvendelse gir oss håp.

Nylig hørte jeg vitnesbyrdet til en kvinne, som sammen med sin mann, hadde kommet bort fra den trygge vei, brutt budene og nesten ødelagt familien underveis. Da hver av dem til slutt kunne se gjennom avhengighetens tykke tåke og ble klar over hvor ulykkelige de hadde blitt, så vel som hvor mye de såret sine kjære, begynte de å forandre seg. Omvendelsesprosessen virket tung og var til tider smertefull, men med hjelp fra prestedømsledere, familie og lojale venner, fant de veien tilbake.

Jeg vil dele med dere en del av denne søsterens vitnesbyrd om omvendelsens helbredende kraft: “Hvordan går man fra å være et av de tapte får og grepet av synd, til den fred og lykke vi nå føler? Hvordan kan det skje? Svaret … er på grunn av et fullkomment evangelium, en fullkommen Sønn og hans offer for meg … Der det var mørkt, er det nå lys. Der det var fortvilelse og smerte, er det glede og håp. Vi har blitt uendelig velsignet ved den forandring som bare kan komme ved den omvendelse som muliggjøres ved Jesu Kristi forsoning.”

Vår Frelser døde for å gi dere og meg den velsignede gaven. Til tross for at veien er vanskelig, er løftet reelt. Herren sa til dem som omvender seg:

“Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø” [Jesaja 1:18].

“For jeg vil … ikke lenger minnes deres synd” [Jeremia 31:34].¹¹.

Frelseren er vårt håps lys.

Når vi ser på verden omkring oss i dag, står vi overfor problemer som er alvorlige og vekker stor bekymring hos oss. Verden later til å ha kuttet trygghetens fortøyninger og drevet bort fra fredens havn.

Overbærenhet, umoral, pornografi og uærlighet og en rekke andre onder fører til at mange blir kastet omkring på syndens hav og smadret mot tapte muligheters, forspilte velsignelsers og knuste drømmers forrevne klipper.

Mitt råd til oss alle er at vi ser hen til Herrens fyrtårn. Det finnes ingen tåke så tett, ingen natt så mørk, ingen storm så sterk og ingen sjømann så fortapt at lyset fra det ikke er i stand til å redde. Det lyser gjennom livets stormer. Herrens fyrtårn sender ut signaler som er lette å gjenkjenne og som aldri svikter.

Jeg elsker ordene i Salmene: “Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til … Jeg påkaller Herren … [så jeg skal bli] frelst fra mine fiender” [Salmene 18:2–4].

Herren elsker oss, mine brødre og søstre, og vil velsigne oss når vi påkaller ham.¹²

Mesteren ble funnet sammen med de fattige, undertrykte, nedtrykte og lidende. Han ga håp til de motløse, helbredelse til de syke og for at fanger skulle få frihet. Han underviste om et bedre liv som kommer – ja, evig liv. Denne kunnskapen leder alltid Kirkens medlemmer, for vi har alle mottatt den guddommelige befalingen: “Følg du meg.” Det veiledet Peter. Det motiverte Paulus. Den kan avgjøre vår personlige fremtid. Kan vi ta beslutningen om å følge verdens Forløser i rettferdighet og sannhet? Med hans hjelp kan en opprørsk gutt bli en lydig mann, en villfaren pike kan kaste til side det gamle og begynne på nytt. Jesu Kristi evangelium kan virkelig forandre liv.¹³

Som et klart sannhetens lys, vil Jesu Kristi evangelium lede vår reise langs livets veier. Hvor velsignet er vi ikke ved å ha dette aldri svekkede, alltid glødende håp og den evig kunnskap som tilhører oss og som vi deler med verden, at evangeliet er gjengitt til jorden, at Gud lever, at Jesus er hans Sønn, vår eldste bror, vår mellommann hos Faderen, vår Herre og vår Frelser.¹⁴

Vi ser oss tilbake slik at vi kan gå fremover med håp … Tilbake, tilbake til Ham som vandret på de støvete stier i landsbyer som vi nå ærbødig kaller Det hellige land, til Ham som fikk blinde til å se, døve til å høre, lamme til å gå og de døde til å leve. Ham som ømt og kjærlig forsikret oss: “Jeg er veien, sannheten og livet” (Johannes 14:6).

Hans konstante sannheter råder i disse skiftende tider. Han taler til [oss] … som han talte til folkemengden som myldret omkring ham for mange år siden.

Husker dere hans ord? Husker dere hans gjerninger? Gjenspeiler dere hans læresetninger i deres liv? Hans ord og hans apostlers ord står frem som stråler av håp som gjennomtrenger fortvilelsens sløvhet.¹⁵

Utvikle en lengsel etter å bli kjent med Herren, å forstå hans bud og følge dem. Da vil fortvilelsens skygger drives bort av stråler av håp, sorg gir etter for glede, og følelsen av å ha gått seg bort i livets vrimmel forsvinner med den sikre kunnskap om at vår himmelske Fader er oppmerksom på hver enkelt av oss.¹⁶

“Vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, er vårt eksempel og vår styrke. Han er lyset som skinner i mørket. Han er den gode hyrde.”

Når vi gransker veien Jesus gikk, vil vi se at den førte ham gjennom mange av de samme utfordringene som vi selv vil møte i livet. Selv om vi vil finne bitter sorg på vår vei, kan vi også finne stor lykke.

Når vi gjør vår beste for å sette Kristus i sentrum av vårt liv ved å lære hans ord, ved å følge hans læresetninger og ved å vandre på hans vei, har han lovet å dele med oss det evige liv som han døde for å oppnå. Det finnes ikke noe høyere mål enn dette at vi skulle velge å akseptere hans disiplin og bli hans disipler og gjøre hans arbeid gjennom hele livet. Ingenting annet, ikke noe annet valg vi gjør, kan få oss til å bli det han kan gjøre oss til.¹⁷

Vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, er vårt eksempel og vår styrke. Han er lyset som skinner i mørket. Han er den gode hyrde. Selv om han var opptatt med sitt opphøyede virke, benyttet han anledningen til å lette byrder, gi håp, helbrede legemer og gi liv tilbake … Hans ord blir vår veileder: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” [Johannes 16:33].¹⁸

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson understreket at “håp vil overvinne fortvilelse” (del 1). Hvordan har du sett håpets kraft overvinne fortvilelse? Hvordan kan vi bringe “et fullkomment, klart håp” inn i vårt liv?
Hva kan vi lære av president Monsons historie om Boyd Hatch? (Se del 2.) Når har noen hjulpet deg å ha håp i nødens stund? Grunn på hvordan du kan hjelpe noen som strever med å finne håp.
Hvorfor hjelper omvendelse oss å føle håp? (Se del 3.) Hva føler du når du tenker på Herrens løfte om tilgivelse?
Hvordan har Herren veiledet deg gjennom tåke, mørke eller stormer? (Se del 4.) Hvorfor gir det oss håp å følge Frelseren? Hvordan kan vi finne håp i tider med fortvilelse og sorg? Overvei hva du kan gjøre for å sette Kristus i sentrum av ditt liv, slik president Monson råder.

Aktuelle skriftsteder

Klagesangene 3:25–26; Romerne 15:13; Alma 13:28–29; 34:41; Ether 12:4, 32; Moroni 7:41

Studiehjelpemidler

“Hvis dere vier tid hver dag, personlig og sammen med familien, til å studere Guds ord, vil fred råde i deres liv. Denne freden kommer ikke fra verden utenfor. Den vil komme fra deres hjem, fra familien, fra deres eget hjerte” (Richard G. Scott, “Gjør utøvelse av tro til din førsteprioritet”, Liahona nov. 2014, 93).