“Kapittel 21: Styr din vrede”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 21”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 21

Styr din vrede

“Ingen kan gjøre oss sinte. Det er vårt valg. Hvis vi ønsker å ha en god ånd med oss til enhver tid, må vi velge å avstå fra å bli sinte.”

Fra Thomas S. Monsons liv

President Monson reagerte på andres uvennlige eller sinte ord med en stille vennlighet som vanligvis stillet selv de mest anspente situasjoner. En opplevelse som lærte ham virkningen av et vennlig ord istedenfor et sint, fant sted på hans første overnattingsleir som speider. Han fortalte denne hendelsen til en intervjuer, som skrev om det som følger:

“Tommy og de andre speiderne fikk selskap på leiren av deres speiderleder, et medlem i menigheten ved navn Carl, som hadde et kunstig ben …

Da speiderne la seg for natten i hytta, så Tommy og de andre at Carl tok av seg det kunstige benet og la det ved siden av soveposen sin. Om natten smøg en av guttene seg ut av soveposen sin, tok Carls kunstige ben og gjemte det i sin egen køye.

Da Carl våknet, oppdaget han at benet var borte. Men istedenfor å heve stemmen og kreve at eiendelen hans straks skulle leveres tilbake, sa Carl ganske enkelt at han måtte gå ut av hytta en stund. Speiderne så lederen hoppe på det ene benet ut av døren. ‘Jeg tror alle guttene skammet seg,’ sa president Monson.

Carl kom snart tilbake og oppdaget at hans kunstige ben lå der han hadde lagt det kvelden før. ‘Jeg vet ikke hvordan jeg overså det den første gangen jeg kikket,’ sa Carl, ‘men jeg er virkelig glad for at det er her.’

President Monson sa Carl godt visste at han hadde vært offer for en skøyerstrek, men han valgte å reagere med mildhet. ‘Vi ble alle bedre gutter fordi han ikke anklaget oss.’”¹

“En av dem slo til yppersteprestens tjener og hogg det høyre øret av ham. Men Jesus … rørte ved øret og helbredet ham” (Lukas 22:50–51).

Thomas S. Monsons læresetninger

Sinne løser ingenting, men det kan ødelegge alt.

Da jeg så nyhetene på TV nylig, gikk det opp for meg at mange av hovedoppslagene var ganske like, i og med at tragediene de handlet om, alle stort sett kunne spores tilbake til én følelse – sinne … Jeg tenkte på Salmistens ord: “Avstå fra vrede og la harme fare” [Salmene 37:8] …

“Sinne løser ingenting. Det skaper ingenting, men kan ødelegge alt” [Lawrence Douglas Wilder, sitert i “Early Hardships Shaped Candidates”, Deseret News, 1. des. 1991, A2].²

For en tid siden leste jeg en rørende historie skrevet av Louise Dickinson Rich … Hun skrev:

“Min bestemor hadde en fiende som het fru Wilcox. Bestemor og fru Wilcox flyttet som nygifte inn i hvert sitt hus ved siden av hverandre i hovedgaten i den lille byen de skulle leve sitt liv i. Jeg vet ikke hva det var som startet krigen mellom dem – og på den tiden da jeg kom inn i bildet, over 30 år senere, tror jeg ikke de selv husket hva som utløste den. Dette var ingen høflig treningskamp, det var full krig …

Når vi som barn besøkte min bestemor, var en del av moroa å skjære grimaser til fru Wilcoxs barnebarn. En dag som jeg aldri glemmer, la vi en slange i familien Wilcoxs regnvannstønne. Bestemor kom med symbolske protester, men vi følte stilltiende forståelse.

Tro ikke et øyeblikk at dette var en ensidig kampanje. Fru Wilcox hadde også barnebarn. Bestemor gikk ikke skuddfri. Det gikk aldri en vaskedag med vind uten at klessnoren røk på mystisk vis og klærne falt ned i skitten.

Jeg vet ikke hvordan bestemor kunne utholdt sine problemer så lenge hvis det ikke hadde vært for husholdningssiden i den daglige Boston-avisen. Denne husholdningssiden var en fantastisk innretning. Ved siden av de vanlige matlagingstipsene og rengjøringsrådene hadde den en avdeling med brev som lesere skrev til hverandre. Tanken var at hvis man hadde et problem – eller også bare trengte å slippe ut litt damp – skrev man et brev til avisen, og undertegnet med et eller annet fantasifullt navn som Arbutus. Det var bestemors pseudonym. Så skrev noen andre damer som hadde samme problem og fortalte hva de hadde gjort med det … Svært ofte var det slik at de, etter at problemet var løst, i årevis fortsatte å skrive til hverandre gjennom spalten i avisen og fortalte hverandre om barna, hermetiseringen og det nye spisestuemøblementet. Slik var det med bestemor. Hun og en kvinne som kalte seg Måken, korresponderte i 25 år. Måken var bestemors sanne venn.

Da jeg var omtrent 16 år, døde fru Wilcox. Uansett hvor mye man har hatet sin nærmeste nabo, er det vanlig anstendighet å stikke innom og se hva slags praktiske ting man kan hjelpe de etterlatte med. Elegant i bomullsforkle for å vise at hun mente det hun sa om å bli satt i arbeid, gikk bestemor over plenen til Wilcox-huset, hvor Wilcox-døtrene satte henne til å vaske den allerede plettfrie forstuen der mottagelsen skulle være. På hedersplassen på bordet der lå en svær utklippsbok. Pent innlimt i parallelle kolonner i boken var bestemors brev til Måken og Måkens brev til henne gjennom alle disse årene. Selv om ingen av kvinnene var klar over det, hadde bestemors verste fiende vært hennes beste venninne. Det var den eneste gangen jeg husket at jeg så min bestemor gråte. Den gangen var jeg ikke helt klar over hvorfor hun gråt, men det vet jeg nå. Hun gråt over alle de bortkastede årene som hun aldri kunne rette opp” [tilpasset fra “Grandma and the Sea Gull”, Together, nov. 1957, 13–14].³

Vi kan ikke føle vår himmelske Faders Ånd når vi er sinte.

Vi har alle følt sinne. Det kan komme når ting ikke blir slik vi ønsker. Det kan være en reaksjon på noe som blir sagt om oss eller til oss. Vi kan oppleve det når folk ikke oppfører seg slik vi ønsker. Kanskje det oppstår når vi må vente på noe lenger enn vi forventet. Vi kan føle sinne når andre ikke kan se ting fra vår synsvinkel. Det later til å være utallige mulige årsaker til sinne.

Noen ganger kan vi bli opprørt over innbilte krenkelser eller antatt urett. President Heber J. Grant, Kirkens syvende president, fortalte om en gang han som ung voksen hadde jobbet for en mann som så sendte ham en sjekk på fem hundre dollar, sammen med et brev hvor han beklaget at han ikke kunne betale mer. Så utførte president Grant et arbeid for en annen mann – arbeid han sa var ti ganger vanskeligere, ti ganger mer arbeidskrevende og mye mer tidkrevende. Denne andre mannen sendte ham en sjekk på 150 dollar. Unge Heber følte at han hadde blitt svært urettferdig behandlet. Han ble først fornærmet og så fortørnet.

Han fortalte om dette til en eldre venn, som spurte: “Mente denne mannen å fornærme deg?” President Grant svarte: “Nei. Han fortalte vennene mine at han hadde betalt meg godt.”

På dette svarte den eldre vennen: “Man er en dåre som tar imot en fornærmelse som ikke var tilsiktet” [se Heber J. Grant, Gospel Standards, red. G. Homer Durham (1969), 288–89].

Apostelen Paulus spør i Efeserne, kapittel 4, vers 26 i Joseph Smith oversettelse: “Kan dere være sinte og ikke synde? La ikke solen gå ned over deres vrede.” Jeg spør: Er det mulig å føle vår himmelske Faders Ånd når vi er sinte? Jeg vet ikke om noe tilfelle hvor det kan være slik …

I 3 Nephi i Mormons bok leser vi:

“Det skal ikke være noen ordstrid blant dere …

For sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å stride i vrede mot hverandre.

Se, det er ikke min lære å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre, men det er min lære at slike ting skal avskaffes” [3 Nephi 11:28–30].

Å bli sint er å gi etter for Satans innflytelse. Ingen kan gjøre oss sinte. Det er vårt valg. Hvis vi ønsker å ha en god ånd med oss til enhver tid, må vi velge å avstå fra å bli sinte. Jeg vitner om at dette er mulig.⁴

Vi kan avstå fra sinne, være fredsstiftere og vise vennlighet og respekt overfor andre.

Vi er alle mottagelige for de følelsene som, om man ikke gjør noe med dem, kan føre til sinne. Vi opplever ubehag, irritasjon eller motstand, og om vi velger det, mister vi beherskelsen og blir sinte på andre. Ironisk nok er disse andre ofte medlemmer av vår egen familie – nettopp dem vi elsker aller høyest.

For mange år siden leste jeg følgende fra Associated Press i avisen: En eldre mann avslørte i begravelsen til sin bror, som han helt fra ungdommen av hadde bodd sammen med i en liten ettromshytte i nærheten av Canisteo i New York, at etter en krangel hadde de delt rommet i to med en krittstrek, og ingen av dem hadde krysset streken eller sagt et ord til hverandre siden den dagen – 62 år tidligere. Tenk på konsekvensene av dette sinnet. Hvilken tragedie!

Må vi ta en bevisst avgjørelse hver gang en slik avgjørelse må tas, om å avholde oss fra sinne og la de ubehagelige og sårende tingene vi blir fristet til å si, forbli usagte.

Jeg elsker teksten i salmen som ble skrevet av eldste Charles W. Penrose, som virket i De tolv apostlers quorum og i Det første presidentskap på begynnelsen av 1900-tallet:

Styr din vrede, o min broder,
styr ditt sinn så hastig, varmt;
la ei krav om hevn deg lede,
men av visdoms sterke arm.
Styr din vrede, o min broder,
det er kraft i fattet sinn.
Ofte hender det dessverre,
følelser gjør øyet blindt.
[“Styr din vrede, o min broder”, Salmer og sanger, nr. 108] …

Må vi være verdige sønner [og døtre] av vår himmelske Fader. Må vi alltid være eksemplariske i vårt hjem og trofast etterleve alle budene, så vi ikke bærer på fiendskap mot noen, men isteden være fredsstiftere og alltid huske Frelserens formaning: “Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” [Johannes 13:35].⁵

Selv om fred i verden er et høyt mål, er den bare en fortsettelse av den personlige fred hver enkelt søker å oppnå. Jeg taler ikke om den fred mennesket fremmer, men den fred Gud har lovet. Jeg taler om fred i våre hjem, fred i vårt hjerte, fred i vårt liv. Fred på menneskers vis er forgjengelig. Fred på Guds vis vil bestå.⁶

Jeg vil oppfordre medlemmer av Kirken overalt til å vise vennlighet og respekt for alle mennesker. Verden vi lever i er full av mangfold. Vi kan og skulle vise respekt overfor dem som har andre trosoppfatninger enn oss.⁷

Vi kan vise barmhjertighet og fritt tilgi.

President J. Reuben Clark jr. sa: … “Jeg tenker ofte at noe av det vakreste i Kristi liv var hans ord på korset, da han led den dødens pine som det sies var det mest smertefulle oldtidsfolket greide å pønske ut … etter at han urettmessig, ulovlig, og stikk i strid med alle barmhjertighetens regler var blitt dømt og deretter korsfestet. Da han hang spikret til korset og var iferd med å oppgi sitt liv, sa han til sin Fader i himmelen, og de som var innen hørevidde, bevitnet det: ‘Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør’ (Lukas 23:34)” [i Conference Report, okt. 1955, 24].

I Mormons bok beskriver Alma det foregående så vakkert med sine ord: “Barmhjertighetens plan kunne ikke tilveiebringes uten at en forsoning ble gjort. Derfor sonet Gud selv for verdens synder, for å tilveiebringe barmhjertighetens plan og tilfredsstille rettferdighetens krav, for at Gud kunne være en fullkommen, rettferdig Gud og en barmhjertig Gud også” [Alma 42:15].

Fra springbrettet til slik kunnskap spør vi oss selv: Hvorfor ser vi da overalt at folk nekter å tilgi hverandre og legge for dagen den rensende barmhjertige og tilgivende handling? Hva stenger veien for en slik helbredende balsam som kan rense menneskers sår? Er det stahet? Kan det være stolthet? Kanskje hatet ennå ikke har smeltet og forsvunnet. “Bebreidelser holder sårene åpne. Kun tilgivelse helbreder!” [fra O Pioneers! Hallmark Hall of Fame videotilpasning fra romanen av Willa Cather (1991)] …

Profeten Joseph ba inntrengende: “Vær barmhjertig, og du skal finne barmhjertighet. Forsøk å hjelpe til med å frelse sjeler og ikke tilintetgjøre dem, for sannelig sier jeg deg at ‘det [skal] være glede i himmelen over én synder som omvender seg, mer enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse’” [Profeten Joseph Smiths læresetninger, 55; se Lukas 15:7].⁸

“Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør” (Lukas 23:34).

Jeg kjenner en familie som kom til Amerika fra Tyskland. Det engelske språket var vanskelig for dem. De hadde knapt med penger, men de var alle velsignet med vilje til å arbeide og med kjærlighet til Gud.

Deres tredje barn ble født, men levde bare i to måneder før det døde. Faren var møbelsnekker og laget en vakker kiste til sitt dyrebare barns legeme. Begravelsesdagen var mørk og trist og gjenspeilte bedrøvelsen de følte over sitt tap. Mens familien var på vei til møtehuset og faren bar den lille kisten, hadde noen få venner samlet seg. Men kirkedøren var låst. Den travle biskopen hadde glemt begravelsen. De gjorde forgjeves forsøk på å få tak i ham. Siden han ikke visste hva han skulle gjøre, tok faren kisten under armen, og med familien i følge med seg bar han den hjem i øsende regnvær.

Hvis familien hadde hatt en svakere karakter, kunne de ha anklaget biskopen og næret dårlige følelser. Da biskopen ble klar over tragedien, besøkte han familien og ba om unnskyldning. Med sårede følelser som fremdeles vistes i hans uttrykk, men med tårer i øynene, godtok faren unnskyldningen, og de to omfavnet hverandre i full forståelse. Ingen skjulte kiler ble etterlatt som forårsaket sinne. Det hersket kjærlighet og godtagelse …

Som Alexander Pope skrev: “Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig” [An Essay on Criticism (1711), del 2, linje 325].

Noen ganger blir vi så lett fornærmet. Andre ganger er vi for sta til å ta imot en oppriktig unnskyldning. Hvem vil undertrykke ego, stolthet og sårede følelser – og så stå frem og si: ”Jeg er oppriktig lei meg! La oss være som før: venner. La oss ikke overføre naget og vreden fra vår egen tid til de kommende generasjoner.” La oss fjerne eventuelle skjulte kiler som ikke kan gjøre annet enn å ødelegge.

Hvordan oppstår skjulte kiler? Noen skyldes uoppgjort krangel … Andre har sin opprinnelse i skuffelser, sjalusi, diskusjoner og innbilte sårede følelser. Vi må ordne opp i dette – legge det til side og ikke la det utvikle seg, bli betent og til sist ødelegge …

La meg avslutte med en historie om to menn som er helter i mine øyne. Deres modige handlinger ble ikke utført i nasjonal målestokk, men i en fredfull dal kjent som Midway i Utah.

For mange år siden virket Roy Kohler og Grant Remund sammen i Kirken. De var bestevenner. De var gårdbrukere og meierister. Så oppsto det en misforståelse som skapte splid mellom dem.

Senere, da Roy Kohler ble alvorlig syk av kreft og bare hadde kort tid igjen å leve, besøkte min hustru, Frances, og jeg Roy og hans hustru, og jeg ga ham en velsignelse. Mens vi snakket sammen etterpå, sa bror Kohler: “La meg fortelle deg om noe av det fineste jeg har opplevd.” Så fortalte han meg om denne misforståelsen med Grant Remund og adskillelsen som fulgte. Han sa: “Vi sto ikke på helt vennskapelig fot.

“Men så,” fortsatte Roy, “hadde jeg akkurat fått inn høyet for vinteren, da det en kveld ble selvantennelse i høyet, og høyet, låven og alt som var i den, brant ned til grunnen. Jeg var knust,” sa Roy. “Jeg ante ikke hva i all verden jeg skulle gjøre. Det var mørkt, bortsett fra glørne etter brannen. Da fikk jeg se lys fra traktorer og andre tunge kjøretøyer på veien, de kom fra Grant Remunds gård. Da ‘redningsmannskapet’ svingte inn oppkjørselen vår og møtte meg oppløst i tårer, sa Grant: ‘Roy, du har litt av et rot å rydde opp i. Guttene mine og jeg er her. La oss sette i gang.’” Sammen tok de fatt på arbeidet. Borte for alltid var den skjulte kilen som hadde skilt dem for en kort tid. De drev på sammen hele natten og utover neste dag, sammen med mange andre i nabolaget som hjalp til.

Roy Kohler er død, og Grant Remund blir eldre. Sønnene deres har virket sammen i samme biskopsråd. Jeg setter virkelig pris på vennskapet mellom disse to fine familiene.

“Vær barmhjertig, og du skal finne barmhjertighet.”

Måtte vi alltid være eksemplariske i vårt hjem og trofast etterleve alle budene så vi ikke bærer på noen skjulte kiler, men isteden husker Frelserens formaning: ”Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” [Johannes 13:35].⁹

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson bemerket utbredelsen av sinne og understreket hvor ødeleggende det er (se del 1). Hvordan har du sett at “sinne løser ingenting”? Hvordan kan vi “avstå fra sinne”? Hva kan vi lære av historien om “Arbutus” og “Måken”?
Gjennomgå grunnene til at vi noen ganger føler sinne, som nevnt av president Monson (se del 2). Hvordan kan vi overvinne tendensen til å bli sinte i disse situasjonene? Hvorfor er det viktig å forstå at vi kan velge å ikke bli sinte? Hvordan har du vært i stand til å forsone deg med noen du var sint på? Hvordan kan vi redusere stridigheter i vårt hjem eller i andre relasjoner?
Hvordan kan vi bli mer effektive fredsstiftere? (Se del 3.) Hvordan kan vi utvikle større kjærlighet og respekt for mennesker som er annerledes enn oss?
Gjennomgå president Monsons læresetninger om barmhjertighet og tilgivelse (se del 4). Hva har du følt når noen har tilgitt deg? Hva har du følt når du har tilgitt noen? Hvordan påvirker det oss hvis vi nekter å tilgi? Hvordan kan vi utvikle et hjerte som er raskere til å tilgi? Hva kan vi lære om tilgivelse fra historiene i del 4?

Aktuelle skriftsteder

Salmene 145:8; Salomos ordspråk 15:1; Forkynneren 7:9; Matteus 5:38–42; Jakob 3:2–6; 5:9; Mosiah 4:13; Alma 24:17–19; 3 Nephi 12:9

Hjelp til undervisningen

“Når innsikt og tilskyndelser om en leksjon kommer, bør du finne en måte å skrive dem ned slik at du kan huske dem og bruke dem senere … Når du skriver ned åndelige tilskyndelser, viser du Herren at du setter pris på hans veiledning, og han vil velsigne deg med hyppigere åpenbaring” (Undervisning på Frelserens måte, [2016], 12).