“Kapittel 3: Ånden gir liv”, Læresetninger fra Kirkens presidenter: Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 3”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 3

Ånden gir liv

“Vi lytter etter den milde, lave røsten. Når den taler, adlyder kloke menn og kvinner. Åndens tilskyndelser må ikke utsettes.”

Fra Thomas S. Monsons liv

President Monson lærte ved erfaring å stole på Den hellige ånds tilskyndelser og til å reagere uten utsettelse. Eldste Jeffrey R. Holland fortalte følgende historie:

“Den treogtyveårige Tom Monson, en forholdsvis ny biskop i Sixth-Seventh menighet i Temple View stav, var usedvanlig rastløs mens stavens prestedømsmøte gikk sin gang. Han hadde på følelsen at han burde forlate møtet med en gang og kjøre til Veteran-sykehuset øverst i en av de store gatene i byen. Før han dro hjemmefra den kvelden, hadde han fått en oppringing om at en eldre bror i hans menigheten var syk og var blitt innlagt på sykehuset for behandling. Den som ringte spurte om biskopen hadde anledning til å komme til sykehuset og gi den syke en velsignelse. Den travle unge lederen forklarte at han var på vei til et stavsmøte, men at han svært gjerne ville komme til sykehuset så snart møtet var over.

“Nå kom tilskyndelsen sterkere enn noen gang: ‘Forlat møtet og dra til sykehuset med en gang.’ Men det var stavspresidenten som sto på talerstolen! Det ville være svært uhøflig å reise seg midt under presidentens budskap, bane seg vei forbi hele raden av brødre og så forlate bygningen helt og holdent. Han satt og verket til stavspresidenten hadde avsluttet sitt budskap, og løp mot døren før avslutningsbønnen var blitt sagt.

Den unge biskopen løp det han var god for bortover korridoren i sykehusets fjerde etasje. Det var noe ekstra på ferde i rommet han skulle inn i. En sykepleier stoppet ham og spurte: ‘Er du biskop Monson?’

‘Ja,’ svarte han engstelig.

‘Jeg er lei for det,’ sa hun. ‘Pasienten ropte på deg rett før han døde.’

Thomas S. Monson sto og kjempet med tårene, snudde seg og gikk ut i natten. Han lovet seg selv høyt og hellig der og da at han aldri igjen ville unnlate å følge Herrens tilskyndelse. Han ville ta imot inntrykkene fra Ånden når de kom, og han ville følge dem hvor de enn måtte føre ham og alltid ‘gå Herrens ærend’”¹

Å gjenkjenne og reagere på Åndens tilskyndelser ble et sentralt tema i Thomas S. Monson liv og tjenestegjerning. Som han sa mange år senere:

“I utførelsen av våre ansvarsoppgaver har jeg lært at når vi gir akt på en stille tilskyndelse og straks handler ifølge den, vil vår himmelske Fader lede våre skritt og velsigne oss selv og andre. Jeg vet ikke om noen bedre opplevelse eller mer dyrebar følelse enn den jeg får ved å gi akt på en tilskyndelse og så oppdage at Herren har besvart en annens bønn gjennom meg.”²

President Monson håndhilser på en ung mann på generalkonferansen i april 2008.

Thomas S. Monsons læresetninger

Åndens språk er stillferdig, oppløftende og beroligende for sjelen.

Jeg besøkte nylig opplæringssenteret for misjonærer i Provo, Utah, hvor misjonærer som har blitt kalt til å virke over hele verden, er ivrig opptatt av å lære det grunnleggende av språket som snakkes av folket de skal undervise og vitne for.

Samtaler på spansk, fransk, tysk og svensk virket noenlunde kjent for meg. Fullstendig ukjent for meg, og kanskje de fleste av misjonærene, var lydene i japansk, kinesisk og finsk. Man kan undre seg over hengivenheten og den fullstendige konsentrasjon som disse unge menn og kvinner legger for dagen når de sliter med det ukjente og lærer det som er vanskelig …

Det er … ett språk som er felles for alle misjonærer – Åndens språk. Det lærer man ikke ved hjelp av lærebøker skrevet av lærde menn, og heller ikke ved å lese og lære utenat. Åndens språk kommer til den som av hele sitt hjerte søker å kjenne Gud og holde hans guddommelige bud. Dyktighet i dette språket gjør det mulig for oss å bryte ned barrierer, overvinne hindringer og røre ved menneskers hjerter.

I sitt annet brev til korinterne henstiller Paulus inntrengende oss å vende oss bort fra den snevre begrensningen av lovens bokstav og søke det vide perspektiv som Ånden gir oss. Jeg er meget glad i Paulus ord: “Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende” (2 Korinter 3:6).

I en farens eller prøvelsens stund gir en slik kunnskap, et slikt håp, en slik forståelse, trøst til et urolig sinn og et sorgtungt hjerte. Hele budskapet i Det nye testamente puster en oppvåkningens ånd inn i menneskets sjel. Fortvilelsens skygger jages bort av håpets stråler, sorg viker for glede, og følelsen av å være fortapt i livets vrimmel forsvinner med den sikre kunnskapen om at vår himmelske Fader er oppmerksom på hver enkelt av oss.

Frelseren forsikret oss om denne sannhet da han forkynte at selv ikke en spurv skal falle til jorden uten at vår Fader er oppmerksom på det. Han konkluderte den vakre tanken med å si:

“Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver.

Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (se Matteus 10:29–32).

Vi lever i en komplisert verden med daglige utfordringer. Vi har en tendens til å føle oss adskilt, til og med isolert, fra Ham som gir alle gode gaver. Vi er redd for at vi går alene.

Fra smertens leie, fra puten som er våt av ensomhetens tårer, løftes vi mot himmelen av Guds forsikring og dyrebare løfte: “Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg” (Josva 1:5).

En slik trøst er uvurderlig når vi vandrer langs jordelivets vei, med så mange svinger og veiskiller. Forsikringen blir sjelden overbragt ved et lysende skilt eller en høy røst. Åndens språk er heller mildt, stillferdig, oppløftende for hjertet og beroligende for sjelen.

Fra tid til annen får vi svarene på våre spørsmål og reaksjonene på våre daglige bønner gjennom Åndens stille tilskyndelser … Vi passer på. Vi venter. Vi lytter etter den stille, lave røsten. Når den taler, adlyder kloke menn og kvinner.”³

“Det er … ett språk som er felles for alle misjonærer – Åndens språk.”

La oss lære Åndens språk og aldri utsette en tilskyndelse.

Stan, en kjær venn av meg, fikk kreft. Han hadde hatt jernhelse, en atletisk kropp og aktiv på mange områder. Nå kunne han hverken gå eller stå. Rullestolen var hans hjem. De beste leger hadde behandlet ham, og familie og venner hadde oppsendt bønner i håp og tro. Likevel ble Stan liggende der, lenket til sengen på universitetssykehuset.

Sent en ettermiddag var jeg og svømte i Deseret Gym. Jeg stirret ufravendt mot taket mens jeg svømte på ryggen over bassenget gang på gang. Stille, men tydelig og klart, fikk jeg en tanke: “Her svømmer du nesten uten å anstrenge deg, mens din venn Stan ikke kan røre seg.” Jeg følte tilskyndelsen: “Dra til sykehuset og gi ham en velsignelse.”

Jeg avsluttet svømmingen, kledde på meg og skyndte meg til Stans rom på sykehuset. Sengen var tom. En sykepleier sa at han satt i rullestolen ved svømmebassenget og gjorde seg klar til behandling. Jeg skyndte meg dit, og der satt Stan, helt alene, ved kanten av den dype enden av bassenget. Vi hilste på hverandre og vendte tilbake til hans rom, der han fikk en prestedømsvelsignelse.

Sakte, men sikkert vendte styrken og bevegelsesevnen tilbake til Stans ben. Til å begynne med sto han på vaklende ben. Så lærte han seg å gå igjen, skritt for skritt. I dag kan man ikke merke at Stan hadde ligget så nær døden og uten håp om å komme seg.

Senere talte Stan på møter i Kirken og fortalte om hvor god Herren hadde vært mot ham. For noen åpenbarte han de mørke fortvilelsens tanker som oppslukte ham den ettermiddagen han satt i rullestolen ved bassengkanten, tilsynelatende dømt til et liv uten håp. Han fortalte hvordan han grunnet over alternativet. Det ville ha vært så lett å kjøre den forhatte rullestolen ut i det stille vannet i det dype bassenget. Da ville livet ha vært over. Men akkurat i samme øyeblikk så han meg, sin venn. Den dagen lærte Stan bokstavelig talt at vi ikke går alene. Jeg fikk også en lærepenge den dagen: Utsett aldri, aldri å følge en tilskyndelse.

Senere, da Stans yngste sønn giftet seg for evigheten og familien hadde samlet seg i Herrens hellige tempel, stanset vi opp og mintes mirakelet vi hadde vært vitne til. Ord kom ikke lett fra bevegede hjerter, men et stille kor av takk formidlet av følelsene som ikke kan uttrykkes med ord.

La oss lære Åndens språk på vår reise gjennom livet. Må vi alltid huske og gi respons på Mesterens kjærlige innbydelse: “Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham” (Johannes’ åpenbaring 3:20). Dette er Åndens språk. Han talte det. Han underviste i det. Han etterlevde det. Må vi alle gjøre det samme.⁴

Vi blir velsignet når vi lever slik at vi kan motta Åndens tilskyndelser og veiledning.

For mange år siden fikk jeg brev fra en gammel venn. Han bar sitt vitnesbyrd i dette brevet. Jeg vil dele litt av det med dere i kveld, siden det illustrerer prestedømmets styrke hos en som lærte det han skulle lære, som gjorde det han skulle gjøre og som alltid prøvde å være det han skulle være. Jeg skal lese utdrag fra dette brevet fra min venn Theron W. Borup, som gikk bort for tre år siden, 90 år gammel:

“Da jeg var åtte år gammel og ble døpt og mottok Den hellige ånd, var jeg svært opptatt av å være god og være i stand til å ha Den hellige ånds hjelp gjennom hele livet. Jeg ble fortalt at Den hellige ånd bare ville være i godt selskap, og at han ville forlate oss når det onde kom inn i vårt liv. Ettersom jeg ikke visste når jeg ville trenge hans tilskyndelser og veiledning, prøvde jeg å leve slik at jeg ikke skulle miste denne gaven. Ved én anledning reddet dette mitt liv.

Under 2. verdenskrig var jeg maskingeværskytter på et B-24-bombefly i det sydlige Stillehavet … En dag kom kunngjøringen om at vi skulle forsøke det lengste bombetokt som noensinne var gjennomført, for å slå ut et oljeraffineri. Åndens tilskyndelser fortalte meg at jeg ville bli tildelt denne flygningen, men at jeg ikke ville miste livet. På den tiden var jeg president for gruppen av siste dagers hellige.

Kampene var voldsomme da vi fløy over Borneo. Flyet vårt ble truffet av angripende fly og begynte snart å brenne, så piloten ba oss gjøre oss klare til å hoppe ut. Jeg hoppet sist. Vi ble beskutt av fiendtlige piloter på vei ned. Jeg hadde problemer med å få blåst opp redningsflåten. Der jeg gynget opp og ned i bølgene, begynte jeg å drukne, og besvimte. Jeg kom til meg selv en stund og ropte: “Gud, hjelp meg!” … Igjen prøvde jeg å blåse opp redningsflåten, og denne gangen lyktes jeg. Med akkurat nok luft til å holde meg flytende, rullet jeg meg opp på den, altfor utslitt til å røre meg.

I tre dager fløt vi rundt i fiendtlig territorium med skip overalt rundt oss og fly over oss. At de ikke kunne se en gul gruppe redningsflåter mot blått vann, er et mysterium,” skrev han. “Det blåste opp til storm, og nesten 10 meter høye bølger slet flåtene fra hverandre. Det gikk tre dager uten mat og vann. De andre spurte meg om jeg ba. Jeg svarte at jeg ba, og at vi ville bli reddet. Den kvelden så vi ubåten som hadde kommet for å redde oss, men den passerte oss. Neste morgen gjorde den [det samme. Vi visste] at dette var siste dag [den ville] være i området. Så kom Den hellige ånds tilskyndelser. ‘Du har prestedømmet. Befal ubåten å plukke dere opp.’ Stille ba jeg: ‘I Jesu Kristi navn og i kraft av prestedømmet, snu og plukk oss opp.’ Etter få minutter lå de ved siden av oss. Da vi kom på dekk, sa kapteinen: ‘Jeg skjønner ikke hvordan vi fant dere, for vi lette ikke engang etter dere.’ Men jeg skjønte det.”⁵

Den hellige ånd kan advare oss mot farer og veilede oss til å ta gode valg.

Da jeg tjenestegjorde i sjøforsvaret, var sonar på spedbarnsstadiet … Sonar er den enheten som advarer mot et forestående kjøretøy, et skip eller en annen hindring. Lydbølger overvåkes. Operatøren blir vant til å lytte etter et gjentatt lydsignal. Når det følger annet enn det normale mønsteret, vet han at faren er nær, og kan advare skipets offiserer slik at kursen kan forandres …

Hvis et menneske kan finne opp sonar for å advare mot katastrofer … virker det ikke rimelig at Herren vil legge en advarselsinnretning i sine dyrebare barn for å advare dem når de er på en avstikker fra hans vei? Jeg bærer vitnesbyrd for dere i dag om at vi har et slikt veiledende lys. Den er idiotsikker, om vi bare vil bruke den. Jeg henviser til den milde, lave røsten, Den hellige ånd.⁶

Da dere ble bekreftet som medlem av Kirken, fikk dere retten til å ha Den hellige ånd som ledsager. Han kan hjelpe dere å ta gode valg. Når dere prøves eller fristes, trenger dere ikke å føle dere alene. Den hellige ånd vil hjelpe dere å skille mellom rett og galt. “For de som er kloke … har inntatt Den hellige ånd som sin veileder.” L&p 45:57.)⁷

“Måtte vi alltid huske og svare på Mesterens milde innbydelse: ‘Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham’” (Johannes’ åpenbaring 3:20).

La enhver avgjørelse dere vurderer, bestå denne prøven: Hva gjør det med meg? Hva gjør det for meg? Vektlegg ikke deres leveregler med: “Hva vil andre synes?” men heller: “Hva vil jeg synes om meg selv?” La dere påvirke av den stille, lave røsten. Husk at en med myndighet la sine hender på deres hode da dere ble bekreftet, og sa: “Motta Den hellige ånd.” Åpne deres hjerte og deres sjel for lyden av den spesielle røsten som vitner om sannhet. Som profeten Jesaja lovet: “Dine ører [skal] høre et ord lyde … Dette er veien, gå på den!” [Jesaja 30:21].⁸

Jeg håper … at vi vil lytte til Den hellige ånds hvisken. Jeg lover dere at hvis vårt øre er på bølgelengde med Den hellige ånd, hvis vi har et ønske om rettferdighet i vårt hjerte og vår adferd gjenspeiler dette ønsket, vil vi bli veiledet av Den hellige ånd.⁹

Vi leser i 1 Korinter: “Så mange slags røster er det … i verden” [1 Korinter 14:10]. Vi er omgitt av overbevisende røster, forførende røster, nedvurderende røster, sofistikerte røster og forvirrende røster. La meg tilføye at det finnes høylytte røster. Jeg oppfordrer dere til å skru ned volumet og isteden la dere påvirke av den milde, lave røsten som vil lede dere i sikkerhet.¹⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hva vil det si å lære “Åndens språk”? (del 1). Hva kan vi gjøre for å bli dyktige i dette språket? Hva har du lært av egen erfaring om å oppfatte kommunikasjon fra Den hellige ånd?
I del 2 fortalte president Monson at han “aldri skulle utsette en tilskyndelse”. Hvordan har du blitt velsignet av en som fulgte en tilskyndelse fra Den hellige ånd? Når har du blitt velsignet ved å følge en åndelig tilskyndelse som kom til deg?
Hva kan vi lære av historien om Theron Borup i del 3?
Når har Den hellige ånds milde, lave røst vært “en advarselsinnretning” i ditt liv? (del 4). Hvilke erfaringer har du hatt med å bli ledet ved Den hellige ånd? Hvordan har du blitt trøstet av Den hellige ånd? Hvilke andre måter har Den hellige ånd hjulpet deg på?

Aktuelle skriftsteder

1 Kongebok 19:11–12; Johannes 14:26; 1 Nephi 4:6; 10:17–19; 17:45; 2 Nephi 32:1–5; Lære og pakter 8:2–3; 11:12–14; 31:11

Hjelp til undervisningen

“Når du gjør ditt beste for å etterleve evangeliet, vil Den hellige ånd åpenbare Guds vilje for deg. Han vil gi deg tanker, tilskyndelser og kreative ideer om hvordan du kan hjelpe andre å lære … Ånden er den virkelige læreren, og når Ånden er med deg, vil du undervise med Guds kraft og bidra til å tilveiebringe omvendelsens mirakel” (Undervisning på Frelserens måte [2016], 5).