“Kapittel 16: Tempelet: En kilde til kraft og velsignelser”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 16”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 16

Tempelet: En kilde til kraft og velsignelser

“Det er [i templer] at himmel og jord møtes og vår himmelske Fader gir sine barn sine største velsignelser.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Gjennom hele sin tjeneste som medlem av De tolv apostlers quorum, som rådgiver i Det første presidentskap og som Kirkens president, søkte Thomas S. Monson å gi tempelets velsignelser til Kirkens medlemmer over hele verden. Tempelbyggingen økte dramatisk i løpet av disse årene, som president Monson oppsummerte på generalkonferansen i april 2016:

“Da jeg ble medlem av De tolv apostlers quorum i 1963, var det 12 templer i drift i hele Kirken. Etter innvielsen av Provo sentrum tempel [i 2016], er det nå 150 templer i drift på verdensbasis. Vi er så takknemlige for de velsignelser vi mottar i disse hellige hus.”¹

Templer var også viktige for president Monson på personlige måter. Han sa: “I min egen familie har noen av våre helligste og mest verdsatte opplevelser vært de gangene vi har vært sammen i tempelet for å utføre beseglingsordinanser for våre avdøde slektninger.”² Å utføre disse beseglingene gjorde at “vi ble enda mer glad i hverandre og føler oss mer forpliktet til å leve verdig vår arv.”³

Da president Monson virket som biskop, var et av hans medlemmer i menigheten Augusta Schneider, en enke fra Alsace-Lorraine-området i Europa. En dag ga hun ham en skatt som lå hennes hjerte nær: Et nydelig stykke filt hvor hun hadde festet de medaljene hennes mann var blitt overrakt for sin tjeneste i de franske styrker i Den første verdenskrig. Biskop Monson foreslo at hun skulle gi medaljene til et familiemedlem, men hun ønsket bestemt at han skulle få dem. “Denne gaven er din, for du har en franskmanns sjel.” Augusta Schneider døde kort tid etterpå, og han undret ofte på hennes gave og hennes ord.

Mange år senere følte president Monson seg tilskyndet til å ta med seg medaljene da han ledsaget president Ezra Taft Benson å innvie Frankfurt Tyskland tempel. “Under et innvielsesmøte var templet helt fullt,” sa han. “Jeg så i mine notater at dette møtet omfattet medlemmer fra Alsace-Lorraine-området.

Mens jeg talte, la jeg merke til at organisten het Schneider. Derfor fortalte jeg om min forbindelse med Augusta Schneider, gikk så bort til orglet og overrakte organisten medaljene, sammen med et påbud om at siden hans navn var Schneider, hadde han ansvar for å finne ut mer om navnet Schneider i sin slektsforskning. Herrens ånd bekreftet for oss at dette var et spesielt møte. Det var vanskelig for bror Schneider å forberede seg til å spille avslutningsnummeret på innvielsesmøtet, så grepet var han av ånden som vi følte der i templet.

Jeg visste at den kjære gaven – ja, enkens skjerv, for det var alt Augusta Schneider hadde – var lagt i hendene til en som ville påse at mange med en franskmanns sjel nå ville motta de velsignelser de hellige templer sørger for, både for de levende og for dem som har gått bort fra jordelivet.”⁴

“Templer … er fylt meg tro og faste. De bygges ved prøvelser og vitnesbyrd. De helliggjøres ved offer og tjeneste.”

Thomas S. Monsons læresetninger

Det er verdt å gjøre enhver anstrengelse for å motta tempelets frelsende ordinanser.

Templer er mer enn murstein og mørtel. De er fulle av tro og faste. De bygges ved prøvelser og vitnesbyrd. De helliggjøres ved offer og tjeneste.

Det første tempelet som ble bygget i denne evangelieutdeling, var tempelet i Kirtland, Ohio. De hellige var fattige den gangen, men likevel hadde Herren befalt dem å bygge et tempel, så de bygget det. Eldste Heber C. Kimball skrev om opplevelsen: “Bare Herren kjenner til den fattigdom, de prøvelser og den elendighet vi led for å klare dette” [i Orson F. Whitney, Life of Heber C. Kimball (1945), 67]. Og så, etter alt de så samvittighetsfullt hadde utført, ble de hellige tvunget til å forlate Ohio og sitt kjære tempel. Til slutt fant de tilflukt – selv om det skulle bli midlertidig – ved bredden av Mississippi-elven i delstaten Illinois. De kalte bosetningen Nauvoo, og var igjen villig til å gi alt de hadde, og med sin tro intakt, reiste de et nytt tempel for sin Gud. Forfølgelsene raste imidlertid, og da Nauvoo tempel knapt nok var fullført, ble de igjen drevet fra sine hjem og måtte søke tilflukt i en ørken.

Slitet og ofrene begynte igjen, idet de arbeidet i 40 år for å reise Salt Lake tempel …

En viss grad av offer har alltid vært forbundet med å bygge templer og komme til dem. Utallige er de som har arbeidet og strevd for å sikre seg selv og sin familie de velsignelser som finnes i Guds templer.⁵

Jeg vil fortelle dere om Tihi og Tararaina Mou Tham og deres 10 barn. Hele familien, unntatt én datter, sluttet seg til Kirken tidlig på 1960-tallet da misjonærer kom til deres øy, 160 km syd for Tahiti. Snart begynte de å lengte etter velsignelsene av å bli beseglet som evig familie i templet.

Den gangen var Hamilton New Zealand tempel det nærmeste tempelet for familien Mou Tham, og det lå over 4000 km sydvest for dem, kun tilgjengelig ved hjelp av en kostbar flyreise. Den store familien Mou Tham, som strevde med å skaffe seg et magert levebrød på en liten plantasje, hadde ikke penger til flybilletter, og det fantes ingen jobbmuligheter på deres Stillehavs-øy. Bror Mou Tham og hans sønn Gérard tok derfor den vanskelige avgjørelsen å reise 4800 km for å arbeide i Ny-Caledonia, hvor en annen sønn allerede arbeidet.

De tre Mou Tham-mennene arbeidet i fire år [for å spare] nok penger til at familien kunne reise til New Zealand tempel. Alle som var medlem reiste, bortsett fra en datter som ventet barn. De ble beseglet for tid og evighet, en ubeskrivelig og frydefull opplevelse.

Bror Mou Tham reiste direkte fra templet tilbake til Ny-Caledonia, hvor han arbeidet i to år til for å kunne betale reisen for den ene datteren som ikke hadde vært i templet sammen med dem – en gift datter og hennes barn og mann.

I sine eldre år ønsket bror og søster Mou Tham å arbeide i tempelet. Da var Papeete Tahiti tempel bygget og innviet, og de utførte fire misjoner der.⁶

Hvorfor er så mange villige til å gi så mye for å motta tempelets velsignelser? De som forstår de evige velsignelser som kommer av tempelet, vet at intet offer er for stort, ingen pris for høy, ingen anstrengelse for vanskelig for å kunne motta disse velsignelsene. Det er aldri for mange kilometer å reise, for mange hindre å overvinne eller for mye ubehag å tåle. De forstår at de frelsende ordinanser vi mottar i tempelet, som gjør oss i stand til en dag å vende tilbake til vår himmelske Fader i et evig familieforhold og å bli begavet med velsignelser og kraft fra det høye, er verdt ethvert offer og enhver anstrengelse …

Hvis dere har vært i templet for dere selv, og hvis dere bor relativt nær et tempel, kan deres offer være å sette av tid i deres travle liv til å besøke tempelet regelmessig. Det er mye å gjøre i våre templer på vegne av dem som venter på den andre siden av sløret. Når vi utfører arbeidet for dem, vil vi vite at vi har gjort noe som de ikke kan gjøre for seg selv.⁷

Tempelet gir vårt liv mening og vår sjel fred.

I tempelet lærer vi om Guds dyrebare frelsesplan. Det er i tempelet vi inngår evige pakter. Tempelet løfter oss, opphøyer oss, står som et fyrtårn som alle kan se, og viser oss vei til celestial herlighet. Det er Guds hus. Alt som skjer innenfor tempelets vegger, er oppbyggende og foredlende.

Når vi … elsker tempelet, vil vårt liv gjenspeile vår tro. Når vi kommer til dette hellige hus, og når vi husker på de pakter vi inngår der, vil vi bli i stand til å utholde enhver prøvelse og overvinne enhver fristelse. Tempelet gir livet mening. Det gir fred i sjelen – ikke den fred som mennesker gir, men den fred som Guds Sønn lovet.⁸

“Tempelet løfter oss, opphøyer oss, … og viser oss vei til celestial herlighet.”

Ingen kan dra til tempelet for seg selv eller for en annen uten å lære noe. Når vi lærer, får vi kunnskap, og når vi får kunnskap, begynner vi å gjøre, og det er vår hensikt – å tjene vår himmelske Fader og hjelpe andre underveis.⁹

Når vi går inn gjennom tempelets dører, legger vi bak oss verdens distraksjoner og forvirring. Inne i dette hellige tilfluktssted finner vi skjønnhet og orden. Det finnes hvile for vår sjel og en avveksling fra verdens bekymringer.

Når vi går i tempelet, kan vi oppnå en dimensjon av åndelighet og en følelse av fred som vil overgå alle andre følelser som kan komme inn i menneskets hjerte. Vi vil forstå den sanne betydning av Frelserens ord da han sa: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere… La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke” [Johannes 14:27].

Den slags fred kan trenge inn i ethvert hjerte – hjerter som er plaget, hjerter som er tynget av sorg, hjerter som føler forvirring og hjerter som bønnfaller om hjelp.¹⁰

Når vi utfører slektshistorie og tempeltjeneste, blir vi frelsere på Sions berg.

En stor tjeneste ytes når vi utfører stedfortredende ordinanser for dem som har gått til den andre siden av sløret. I mange tilfeller kjenner vi ikke dem vi arbeider for. Vi forventer ingen takk, heller ikke har vi noen forsikring om at de vil godta det vi tilbyr dem. Men vi gjør det, og i den prosessen oppnår vi det som vi ikke kan få på annen måte – vi blir bokstavelig talt frelsere på Sions berg. Slik vår Frelser ga sitt liv som et stedfortredende offer for oss, gjør vi også, til en viss grad, det samme når vi utfører stedfortredende arbeid i templet for dem som ikke kan komme videre med mindre noe gjøres for dem av de av oss som er her på jorden.¹¹

Herren [har] aldri antydet at hans arbeid er begrenset til jordelivet. Nei, hans arbeid omfatter evigheten. Jeg tror han fremskynder arbeidet i åndeverdenen. Jeg tror også at Herren, gjennom sine tjenere der, forbereder mange ånder til å motta evangeliet. Vår oppgave er å finne våre døde og deretter dra til tempelet og utføre hellige ordinanser som vil bringe dem som er bak sløret, de samme mulighetene som vi har …

Herren forventer at du og jeg gjør vårt slektshistoriske arbeid godt. Jeg tror det første vi må gjøre hvis vi skal utføre vårt arbeid godt, er å ha vår himmelske Faders ånd med oss. Når vi lever så rettskaffent vi kan, vil han åpne veien for å oppfylle de velsignelser som vi så oppriktig og flittig søker.

Vi kommer til å gjøre feil, men ingen av oss kan bli ekspert på slektshistorisk arbeid uten først å være nybegynner. Derfor må vi kaste oss ut i dette arbeidet, og vi må forberede oss på noen oppoverbakker. Dette er ingen lett oppgave, men Herren har pålagt deg den, og han har pålagt meg den.

Når du gjør slektshistorisk arbeid, vil du oppleve å treffe på veisperringer, og du kommer til å si til deg selv: “Det er ikke noe mer jeg kan gjøre.” Når du kommer til det punktet, går du ned på kne og ber Herren om å åpne veien, og han vil åpne veien for deg. Jeg vitner om at dette er sant.

Vår himmelske Fader elsker sine barn i åndeverdenen like mye som han elsker deg og meg … Det finnes millioner på millioner av vår himmelske Faders åndebarn som aldri hørte Kristi navn før de døde og gikk inn i åndeverdenen. Men nå har de blitt undervist i evangeliet og venter på den dagen da du og jeg vil gjøre den nødvendige forskning for å rydde vei, slik at vi kan gå inn i Herrens hus og utføre for dem det arbeidet som de selv ikke kan utføre.¹²

“Når du gjør slektshistorisk arbeid, … [be] Herren om å åpne veien, og han vil åpne veien for deg.”

Kristi lys vil skinne på alle – også dem som har forlatt dette liv. President Joseph F. Smith sa om arbeidet for de døde: ”Gjennom våre anstrengelser på deres vegne vil deres lenker falle av dem, og det mørke som omgir dem kan vike bort så lyset kan skinne på dem, og i åndeverdenen skal de høre om det arbeid som er blitt utført for dem av deres barn her, og de vil fryde seg med dere når dere utfører disse plikter.” [Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith (1998), 249].¹³

I tempelet mottar vi de største velsignelsene ved medlemskap i Kirken.

Hvor langt er det til himmelen? Jeg vitner om at det i de hellige templer slett ikke er langt – for det er på disse hellige steder at himmel og jord møtes og vår himmelske Fader gir sine barn sine største velsignelser.¹⁴

Dere som er verdige og i stand til å gå i tempelet, vil jeg oppfordre til å gå ofte. Templet er et sted hvor vi kan finne fred. Der får vi fornyet vår hengivenhet til evangeliet og styrket vår beslutning om å holde budene.

For et privilegium det er å kunne gå i tempelet, hvor vi kan oppleve den helliggjørende innflytelsen fra Herrens ånd.¹⁵

Hvis dere ennå ikke har vært i tempelet, eller hvis dere har vært der, men for øyeblikket ikke er kvalifisert til en anbefaling, finnes intet viktigere mål for dere å arbeide mot enn å bli verdige til å komme inn i tempelet. Deres offer kan være å bringe deres liv i overensstemmelse med det som kreves for få en anbefaling, kanskje ved å gi avkall på gamle vaner som diskvalifiserer dere. Det kan være å utvise den tro og disiplin som skal til for å betale tiende. Uansett hva det er, så kvalifiser dere til å komme inn i Guds tempel. Skaff dere en tempelanbefaling, og behandle den som en dyrebar eiendom, for det er den.

Før dere har gått inn i Herrens hus og mottatt alle velsignelsene som venter dere der, har dere ikke mottatt alt Kirken har å tilby. De viktigste og største velsignelsene ved medlemskap i Kirken er de velsignelser vi mottar i Guds templer …

Jeg er evig takknemlig til min himmelske Fader … for alle våre templer, hvor de enn er. Hvert av dem står som et fyrtårn for verden, et uttrykk for vårt vitnesbyrd om at Gud vår evige Fader lever, at han ønsker å velsigne oss og sine sønner og døtre i alle generasjoner. Hvert av våre templer er et uttrykk for vårt vitnesbyrd om at livet bakenfor graven er like virkelig og sikkert som vårt liv her på jorden. Dette er mitt vitnesbyrd.

Mine kjære brødre og søstre, måtte vi gjøre alle nødvendige ofre for å komme til templet og ha templets ånd i vårt hjerte og vårt hjem. Måtte vi følge i vår Herre og Frelser, Jesu Kristi fotspor, han som gjorde det største offer for oss, så vi kunne få evig liv og opphøyelse i vår himmelske Faders rike.¹⁶

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson underviste at “en viss grad av offer har alltid vært forbundet med å bygge templer og komme til dem” (del 1). Hva er dine tilskyndelser når du gjennomgår president Monsons beretninger om offer knyttet til templer? Hvordan kan vi mer fullstendig nyte tempelets velsignelser?
Gjennomgå tempelets mange velsignelser, som forklart i del 2. Hvordan kan tempelbesøk hjelpe oss å utholde våre prøvelser? Hvordan kan det hjelpe oss å overvinne fristelser? Hvordan har tempelbesøk hjulpet deg å finne fred i en vanskelig tid? Hva har tempelet hjulpet deg å forstå om hensikten med livet?
Hva vil det si å være “frelsere på Sions berg”? (kapittel 3; se også Lære og pakter 128:5–18; 138:47–48, 53–54, 57–58). Hva føler du når du mottar tempelordinanser på vegne av dem som er døde? Hvordan har slektshistorie og tempeltjeneste bidratt til å vende ditt hjerte til familiemedlemmer, både levende og døde? Hvordan har du blitt velsignet som følge av å gjøre slektshistorie?
President Monson understreket at i tempelet mottar vi “de største velsignelsene ved medlemskap i Kirken” (del 4). På hvilke måter har det å motta og delta i tempelordinanser velsignet deg og din familie? Hvorfor er det viktig for oss å komme ofte til tempelet, der det er mulig? Hvordan kan vi øke tempelets innflytelse i vårt eget liv?

Aktuelle skriftsteder

2 Samuel 7:4–6; Matteus 21:12–13; 2 Nephi 5:16; Lære og pakter 97:12–17; 109:1–26; 110:7–8

Studiehjelpemidler

“Å gjøre det du har lært, vil gi ytterligere og varig forståelse (se Johannes 7:17)” (Forkynn mitt evangelium [2004], 19). Tenk over hvordan du kan anvende evangeliets læresetninger hjemme, på jobb og i dine ansvarsoppgaver i Kirken.