“Kapittel 1: Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 1”, Læresetninger: Thomas S. Monson

Kapittel 1

Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser

“Jesus er verdens Frelser. Han er hele menneskehetens Forløser. Han er Guds Sønn. Han viste veien.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Thomas S. Monson ble kalt som et “[spesielt vitne] om Kristi navn i hele verden” i en alder av 36 (Lære og pakter 107:23). I mer enn fem tiår, i offentlige og private sammenhenger over hele verden, vitnet han om Frelserens guddommelige misjon. Han underviste kraftfullt om Frelserens sonoffer – hans lidelse i Getsemane og på korset og at han ofret sitt liv. Han vitnet om oppstandelsens realitet – om Frelserens seier over døden og hvordan den sikrer evig liv for alle og gir trøst og fred. Som et ekko av Frelserens ord til Lasarus, vitnet president Monson om at når vi “kommer ut” fra synd og vantro, vil Frelseren forandre vårt hjerte og vår natur (Johannes 11:43).

“[Jesus Kristus] er sannhetens lærer – men han er mer enn en lærer,” sa president Monson. “Han er eksempelet på det fullkomne liv – men han er mer enn et eksempel. Han er den store lege – men han er mer enn en lege. Han er bokstavelig talt verdens Frelser, Guds Sønn, Fredsfyrsten, Israels Hellige, ja, den oppstandne Herre, som erklærte: ‘Se, jeg er Jesus Kristus, som profetene vitnet om skal komme til verden … Se, jeg er verdens lys og liv’ [3 Nephi 11:10–11]. ‘Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått ihjel, jeg er deres talsmann hos Faderen’ [Lære og pakter 110:4].

Som hans vitne bekrefter jeg for dere at han lever og at gjennom ham skal også vi leve.”¹

Jesus Kristus “er verdens Frelser i bokstavelig forstand, Guds Sønn, Fredsfyrsten, Israels Hellige”.

Thomas S. Monsons læresetninger

I Getsemane led Jesus Kristus “både på legeme og ånd” for å sone for våre synder.

Vi [vet at vi] levde før vi ble født inn i jordelivet. I vår førjordiske tilværelse var vi utvilsomt blant de av Guds sønner og døtre som ropte av glede over muligheten til å komme til denne krevende, men nødvendige jordiske tilværelse [se Job 38:4–7]. Vi visste at hensikten var å få en fysisk kropp, overvinne prøvelser og vise at vi ville holde Guds befalinger. Faderen visste at vi, på grunn av dødelighetens natur, ville bli fristet, ville synde og ville komme til kort. For at vi skulle ha enhver mulighet til å lykkes, sørget han for en Frelser som skulle lide og dø for oss. Ikke bare skulle han sone for våre synder, men som et ledd i forsoningen skulle han også overvinne den fysiske død vi ville være underkastet på grunn av Adams fall.

For over 2000 år siden ble derfor Kristus, vår Frelser, født inn i jordelivet i en stall i Betlehem. Den lenge bebudede Messias hadde kommet.

Svært lite ble skrevet om Jesu barndom. Jeg liker ordene i Lukas: “Og Jesus gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker” [Lukas 2:52]. Og i Apostlenes gjerninger er det en kort setning om Frelseren som er full av mening: Han “gikk omkring og gjorde vel” [Apostlenes gjerninger 10:38]

Han ble døpt av Johannes i elven Jordan. Han kalte De tolv apostler. Han velsignet syke, fikk lamme til å gå, blinde til å se, døve til å høre. Han oppvekket til og med døde. Han underviste, vitnet og ga oss et fullkomment eksempel å følge.

Og så gikk Frelsers misjon på jorden mot slutten. Et siste måltid sammen med apostlene fant sted i det øvre rom. Foran ham lå Getsemane og Golgatas kors.

Ingen vanlig dødelig kan fatte den fulle betydning av det Kristus gjorde for oss i Getsemane. Senere beskrev han selv denne opplevelsen: “[Denne] lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd.” [Lære og pakter 19:18].²

Ingen beretning om bønn griper meg så sterkt som den bønnen Jesus holdt i Getsemane have. Jeg tror Lukas beskriver det best:

“Han gikk … til Oljeberget, … og disiplene fulgte med ham.

Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse.

Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne og ba:

Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.

Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.

Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden” [Lukas 22:39–44].³

I det siste øyeblikket kunne han ha snudd. Men det gjorde han ikke. Han steg ned under alle ting så han kunne frelse alle ting. Ved å gjøre det ga han oss liv etter denne jordiske tilværelse. Han gjenvant oss fra Adams fall.

Min takknemlighet til ham kommer fra dypet av min sjel.⁴

Jesus Kristus ble korsfestet og oppsto deretter, vant seier over døden og sikret vår frelse.

Etter kvalene i Getsemane, nå tappet for krefter, ble [Jesus] grepet av grove, ukultiverte hender og ført frem for Annas, Kaifas, Pilatus og Herodes. Han ble anklaget og plaget. Brutale slag svekket hans forpinte kropp ytterligere. Blodet rant nedover ansiktet hans da en grusom krone av skarpe torner ble presset ned over hodet hans og gjennomboret pannen. Igjen ble han ført frem for Pilatus, som ga etter for den sinte mobbens rop: “Korsfest ham, korsfest ham!”[Lukas 23:21].

Han ble pisket med en pisk av lærreimer, hvor det var innvevd skarpe metall- og beinbiter. Da han reiste seg etter den brutale piskingen, bar han med vaklende steg sitt eget kors til han ikke klarte å gå lenger, og en annen bar byrden for ham.

Til slutt, på en høyde kalt Golgata, mens hjelpeløse tilhengere så på, ble han naglet til korset. Nådeløst ble han spottet, plaget og latterliggjort. Likevel utbrøt han: “Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør” [Lukas 23:34].

De pinefulle timene gikk mens hans liv ebbet ut. Fra hans uttørkede lepper kom ordene: “Fader, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han” [Lukas 23:46] … Hans livløse legeme ble raskt, men varsomt lagt i en lånt grav.

Ingen ord i kristenheten betyr mer for meg enn de som ble uttalt av engelen til den gråtende Maria Magdalena og den andre Maria, da de kom til graven den første dagen i uken for å stelle sin Herres legeme. Engelen sa:

“Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Han er ikke her, han er oppstått” [Lukas 24:5–6].

Vår Frelser levde igjen. Den mest strålende, trøstende og betryggende av alle begivenheter i menneskehetens historie hadde funnet sted – seieren over døden. Smertene og kvalene i Getsemane og på Golgata var utslettet. Menneskehetens frelse var sikret …

Den tomme grav den første påskemorgen var svaret på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» [Job 14:14]. Til alle som kan høre meg, erklærer jeg at når en mann dør, lever han opp igjen. Vi vet det, for vi har den åpenbarte sannhets lys.

“For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.

For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus” [1 Korinter 15:21–22].⁵

“Vår Frelser levde igjen. Den mest strålende, trøstende og betryggende av alle begivenheter i menneskenes historie hadde funnet sted – seieren over døden.”

Frelserens oppstandelse gir fred og trøst.

I årenes løp har jeg hørt og lest utallige vitnesbyrd fra personer som vitner om at oppstandelsen virkelig fant sted, og som i sin egen største nød har mottatt den fred og trøst som Frelseren lovet.

Jeg vil fortelle bare en del av en slik beretning. [For en stund] siden fikk jeg et rørende brev fra en far til syv som skrev om sin familie, og spesielt om sin sønn Jason, som hadde blitt syk som 11-åring. I årene som fulgte vendte Jasons sykdom tilbake flere ganger. Denne faren fortalte om Jasons positive innstilling og muntre lynne til tross for helseproblemene. Jason mottok Det aronske prestedømme som 12-åring, og “foredlet alltid med glede sitt ansvar på en fremragende måte, enten han følte seg vel eller ikke”. Han mottok sin ørnespeider-utmerkelse da han var 14 år.

[En] sommer, ikke lenge etter Jasons 15. fødselsdag, ble han igjen innlagt på sykehus. En gang han skulle besøke Jason, fant faren ham med lukkede øyne. Han visste ikke om Jason sov eller var våken, men han begynte å snakke dempet til ham. “Jason,” sa han, “jeg vet du har vært gjennom mye i ditt korte liv, og at du har det vanskelig akkurat nå. Selv om en enorm kamp ligger foran deg, vil jeg aldri at du skal miste din tro på Jesus Kristus.” Han sa at han skvatt til da Jason øyeblikkelig åpnet øynene og sa: “Aldri!” med klar og bestemt røst. Så lukket Jason øynene og sa ikke mer.

Hans far skrev: “Med denne enkle erklæringen uttrykte Jason et av det mektigste og reneste vitnesbyrd om Jesus Kristus jeg noensinne har hørt … Idet hans ‘Aldri!’ ble preget i min sjel den dagen, ble mitt hjerte fylt med glede over at min himmelske Fader hadde latt meg få være far til en så fantastisk og edelmodig gutt … [Det] var siste gang jeg hørte ham uttrykke sitt vitnesbyrd om Kristus.”

Selv om familien trodde at dette skulle bli enda et rutinemessig sykehusopphold, døde Jason mindre enn to uker senere. En eldre bror og søster var ute på misjon da det skjedde. En annen bror, Kyle, hadde nettopp mottatt sitt misjonskall. Kallet hadde faktisk kommet tidligere enn ventet, og … bare en uke før Jasons bortgang, samlet familien seg i sykehusrommet hans slik at Kyles misjonskall kunne åpnes der og deles med hele familien.

I sitt brev til meg la denne faren ved et bilde av Jason i sykehussengen sin, hvor storebroren Kyle står ved sengen og holder sitt misjonskall. Denne teksten var skrevet under bildet: “Kalt på misjon sammen – på begge sider av sløret.”

Jasons bror og søster som allerede var på misjon, sendte vakre, oppmuntrende brev hjem som ble lest under Jasons begravelse. Hans søster, som virket i Argentina Buenos Aires vest misjon, skrev blant annet:

“Jeg vet at Jesus Kristus lever, og fordi han lever, vil vi alle, også vår kjære Jason, få leve igjen … Vi kan finne trøst i den sikre kunnskap om at vi har blitt beseglet som en evig familie … Hvis vi gjør vårt beste for å adlyde og bli bedre i dette liv, vil vi få se ham igjen.”

Hun fortsatte: “Et skriftsted jeg lenge har elsket, har nå fått ny betydning for meg … [Fra] Johannes’ åpenbaring 21, vers 4: ‘Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.’”

Mine kjære brødre og søstre, i vår bitreste sorg kan vi finne den dypeste fred i ordene fra engelen den første påskemorgen: “Han er ikke her, han er oppstått” [Matteus 28:6].

Jesus Kristus er oppstanden,
bring det ut med glede stor.
Bare han og ingen annen
kunne slette dødens spor.
Døden tapte, vi er fri,
Kristus kunne seier gi.
[“Jesus Kristus er oppstanden” Salmer, nr. 115]

Som et av hans spesielle vitner på jorden i dag … erklærer jeg at dette er sant.⁶

Jesus Kristus kan forandre oss når vi følger ham.

Når du og jeg vandrer på den sti Jesus vandret, så la oss lytte etter de sandalkledde føttene. La oss strekke oss etter tømmermannens hånd. Da vil vi alle kjenne ham … Han taler … ordene til oss: “Følg meg”, og setter oss til den oppgave han må utføre for vår tid. Han befaler, og til dem som adlyder ham - de er kloke eller de enkle - vil han åpenbare seg i det strev, den kamp og de lidelser som de må igjennom i fellesskap med ham, og de skal lære ved egen erfaring hvem han er.

Vi oppdager at han er mer enn barnet i Betlehem, mer enn tømmermannens sønn, mer enn den største læreren som noensinne har levd. Vi vil kjenne ham som Guds Sønn. Han skapte aldri noen statue, malte aldri et bilde, skrev ikke noe dikt eller ledet noen hær. Han bar aldri kongekrone eller septer, heller ikke en purpurfarget kappe om sine skuldre. Hans tilgivelse var uinnskrenket. Hans tålmodighet tok aldri slutt, hans mot kjente ingen grenser.

Jesus forandret mennesker. Han endret deres vaner, deres oppfatninger, deres ambisjoner. Han forandret deres sinnelag, deres legning, deres natur. Han forandret menneskers hjerter.

Man tenker på fiskeren som ble kalt Simon, bedre kjent for deg og meg som Peter, den fremste blant apostlene. Den tvilende, vantro og heftige Peter skulle huske den natten da Jesus ble ført avsted til ypperstepresten. Det var natten da menneskemengden “gav seg til å spytte på [Frelseren] og tildekket hans ansikt og slå ham … Og tjenerne tok imot ham med stokkeslag.” (Markus 14:65.)

Hvor var Peter, som hadde lovet å dø med ham og aldri ville fornekte ham? Den hellige opptegnelse avslører: “Og Peter fulgte ham langt bakefter, like inn i yppersteprestens gård, og han satt der sammen med tjenerne og varmet seg ved ilden.” (Markus 14:54.) Det var den natten da Peter, som oppfyllelsen av Mesterens profeti, faktisk fornektet ham tre ganger. Midt oppe i all skubbing, hån og slag, mens han led under ydmykelsen, snudde Herren seg, i majestetisk ro og så på Peter.

En historiker beskrev forvandlingen slik:: “Det var tilstrekkelig … [Peter] var ikke lenger faren bevisst, han fryktet ikke lenger døden … [Han] stormet … ut i natten … for å møte morgengryet … Denne sønderknuste, angrende mann [sto] foran sin egen samvittighets domstol, og der ble hans tidligere liv, hans tidligere skam, hans tidligere svakhet, hans gamle jeg dømt til den guddommelige sorgs død som skulle utsendes i en ny og edlere fødsel.” (Frederic W. Farrar, The Life of Christ, Portland, Oreg.: Fountain Publications, 1964, s. 604.)

Vi har også Saul fra Tarsus [senere kalt Paulus] … En dag møtte han Jesus, og se, alle ting ble nye. Fra den dag av og til sin død, tilskyndet Paulus menneskene til å “avlegge det gamle menneske” og å “ikle [seg] det nye menneske, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet”. (Efeserne 4:22, 24.)

Tiden har ikke svekket Forløserens evne til å forandre menneskers liv. Som han sa til den døde Lasarus, sier han til deg og meg: “Kom ut.” (Johannes 11:43.) Kom ut av desperasjonens fortvilelse.

Kom ut av syndens sorg. Kom ut av vantroens død. Kom ut til et nytt liv. Kom ut.

Hvis vi gjør det, og og leder våre skritt langs de stier Jesus vandret, så la oss huske det vitnesbyrd Jesus bar: “Se, jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden … Jeg er verdens lys og liv.” (3 Nephi 11:10–11.) Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått i hjel, jeg er eders talsmann hos Faderen. (L&p 110:4.)⁷

Vår Frelsers hjerte er fylt med kjærlighet.

På våre nadverdsmøter synger vi ofte salmen:

Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet
som Jesus meg tilbyr tross all min uverdighet.
Jeg skjelver ved tanken på at han led korsets død
og for mine synder led all verdens spott og nød.

Hans blødende hender vil utslette all min gjeld.
Hvis jeg meg omvender, jeg slipper å lide selv.
For dette jeg priser og lover hans store navn,
inntil jeg kan hvile i himmelens trygge havn. 
[“Jeg står helt forundret”, Salmer, nr. 111]

Jeg står helt forundret over den kjærlighet Jesus tilbyr meg, og den kjærlighet Jesus tilbyr deg. Jeg tenker på den kjærligheten han viste i Getsemane. Jeg tenker på kjærligheten han viste i ødemarken. Jeg tenker på kjærligheten han viste ved Lasarus’ grav, den kjærlighet han viste på Golgata, ved den tomme graven, og da han viste seg i den hellige lund sammen med sin Fader og uttalte de minneverdige ord til Joseph Smith. Jeg takker Gud for den kjærlighet han viste oss ved å sende sin enbårne Sønn i kjødet, Jesus Kristus. Jeg takker Herren for den kjærlighet han viste ved å gi sitt liv, så vi kan få evig liv …

Jesus er verdens Frelser. Han er hele menneskehetens Forløser. Han er Guds Sønn. Han viste veien. Dere minnes kanskje at Jesus fylte sitt sinn med sannhet, Jesus fylte sitt liv med tjeneste, Jesus fylte sitt hjerte med kjærlighet. Når vi følger dette eksempel … og bokstavelig fyller vårt sinn med sannhet, fyller vårt liv med tjeneste og fyller vårt hjerte med kjærlighet, kan vi i stedet gjøre oss fortjent til en dag å høre følgende uttalelse av vår Frelser: “Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!” (Matteus 25:21).⁸

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Grunn på president Monsons læresetninger om Frelserens lidelse i Getsemane (se del 1). Hva føler du når du reflekterer over Frelserens offer for deg? Hva kan vi lære av Frelserens bønn i Getsemane?
President Monson sa at Jesu Kristi oppstandelse er “den mest strålende, trøstende og betryggende av alle begivenheter i menneskehetens historie” (del 2). Hvilke velsignelser mottar vi på grunn av Frelserens oppstandelse?
Hva kan vi lære av president Monsons historie i del 3? Hvordan har oppstandelsens realitet hjulpet deg å føle “den fred og trøst som Frelseren lovet”?
President Monson understreket at Jesus kan forandre oss (se del 4). Hva må vi gjøre slik at Frelseren kan forandre oss? Hvordan har ditt liv blitt forandret av ham?
Gjennomgå president Monsons læresetninger om at Frelseren viser sin kjærlighet (se del 5). Når har du følt Frelserens kjærlighet til deg? Hvordan kan vi i større grad gjenkjenne den kjærlighet Jesus tilbyr oss? Hvordan kan vi vise vår kjærlighet og takknemlighet for ham? Hvordan kan vi “fylle vårt hjerte med kjærlighet”?

Aktuelle skriftsteder

Jesaja 25:8; 2 Tessaloniker 3:16; 2 Nephi 25:12; Mosiah 15:18; Alma 5:48; 38:9; 3 Nephi 27:27; Lære og pakter 88:15–16; 93:33–34

Hjelp til undervisningen

Oppriktige uttrykk for Kristus-lignende kjærlighet har stor kraft til å bløtgjøre hjertet til [dem] som strever med evangeliet. Disse personene trenger ofte ganske enkelt å vite at vi trenger dem og er glad i dem … Det kan være noe så enkelt som å spørre dem om de vil delta på en kommende leksjon ved å fortelle om noe de har opplevd eller følt med hensyn til et skriftsted” (Undervisning på Frelserens måte [2016], 9).