“Kapittel 11: Nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 11”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 11

Nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet

“Måtte vi … uttrykke kjærlighet til alle Guds barn, enten de er våre familiemedlemmer, våre venner, bare bekjente eller vilt fremmede.”

Fra Thomas S. Monsons liv

For president Thomas S. Monson var det å vise kjærlighet til andre en livsstil. Eldste Jeffrey R. Holland og andre beskrev noen av måtene han uttrykte kjærlighet og nestekjærlighet på:

“Den gavmilde og medfølende Tom ble snart oppmerksom på mange andre rundt seg som ikke hadde det så godt som ham. Uvillig til å se at familien til en av barndomsvennene spiste frokostblanding (med varmt vann istedenfor melk) til julemiddag, overleverte han sine to fineste kaniner og sa med en klump i halsen: ‘Det er ikke kalkun, men de vil bli en god julemiddag.’

De erfaringene han fikk i sin barndom, syntes å inngå i en guddommelig ledet opplæringsprosess som skulle gjøre Thomas Monson følsom for de fattiges kår resten av livet. Da han senere ble biskop i det selvsamme Sixth-Seventh ward hvor han var født og vokste opp, hadde han 1060 medlemmer, deriblant rundt 85 enker og den største gruppen velferdsavhengige i Kirken.

Mange vet kanskje at den unge biskop Monson tok en uke av sin personlige ferietid hver julehøytid for å besøke alle 85 enkene i sitt ward. Mange vet kanskje ikke at den gaven han hadde med seg de første årene, var en av hønene han hadde alet opp i sitt eget hønsehus …

‘[President Monson] er en av folket, og han er talsmann for dem som ikke har det så bra,’ [sa] hans venn fra lang tid tilbake, Wendell J. Ashton … ‘Han er som en gran – toppen er høy og himmelragende, men grenene er brede og lave og gir beskyttelse til alle som søker ly der.’

‘Få mennesker vet det, men bror Monson er en selvutnevnt prest på en rekke pleiehjem rundt om i byen,’ [sa] eldste Boyd K. Packer, som satt ved siden av eldste Monson i De tolv quorum i femten år. ‘Han besøker dem når som helst hans travle timeplan tillater det, og noen ganger også når han ikke har tid.’

‘En velmenende person sa en gang til president Monson at det var da ingen vits i å besøke disse gamle menneskene og snakke så lenge med dem når de sjelden svarte et eneste ord. Du kan like godt spare tid og pust på å la være, eldste Monson. De aner ikke hvem du er.’

‘Hvorvidt de kjenner meg eller ikke, er helt uvesentlig,’ svarte Thomas Monsen bestemt. ‘Jeg snakker ikke med dem fordi de kjenner meg. Jeg snakker med dem fordi jeg kjenner dem.’”¹

“Kjærligheten er selve kjernen i evangeliet, og Jesus Kristus er vårt forbilde. Hans liv var en arv av kjærlighet.”

Thomas S. Monsons læresetninger

Vi skulle uttrykke kjærlighet i våre ord og handlinger.

Vi kan ikke virkelig elske Gud dersom vi ikke elsker våre medreisende på denne jordiske reise. Heller ikke kan vi fullt ut elske våre medmennesker hvis vi ikke elsker Gud, alles Fader. Apostelen Johannes forteller oss: “Dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror” [1 Johannes 4:21]. Vi er alle åndebarn av vår himmelske Fader, og som sådan er vi brødre og søstre. Hvis vi har denne sannheten i tankene, vil det bli enklere å elske alle Guds barn.

Faktisk er kjærligheten selve kjernen i evangeliet, og Jesus Kristus er vårt forbilde. Hans liv var en arv av kjærlighet. Han helbredet syke, oppløftet undertrykte, frelste syndere. Den rasende mobben tok til slutt hans liv. Fremdeles lyder ordene fra Golgata: “Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør” – et siste uttrykk i jordelivet for medfølelse og kjærlighet [Lukas 23:34].

Det finnes mange egenskaper som er tilkjennegivelser av kjærlighet, som vennlighet, tålmodighet, uselviskhet, forståelse og tilgivelse. I all vår omgang med andre vil disse og andre slike egenskaper bidra til å tydeliggjøre kjærligheten i vårt hjerte.

Vanligvis viser vi vår kjærlighet i vår daglige omgang med hverandre. Vår evne til å se andres behov, og deretter gjøre noe med det, vil være helt avgjørende. Jeg har alltid elsket følelsene som uttrykkes i det korte diktet:

Jeg har grått mang en natt
fordi jeg var kortsynt og matt
og ikke andres behov så og forsto.
Men aldri har jeg
vært det minste lei
for å ha vært litt for god. 
[Ukjent forfatter, i Richard L. Evans, “The Quality of Kindness”, Improvement Era, mai 1960, 340] …

Jeg håper at vi alltid vil prøve å være hensynsfulle og oppmerksomme på andres tanker og følelser og omstendigheter. La oss ikke snakke nedsettende. La oss heller være medfølende og oppmuntrende. Vi må passe på så vi ikke ødelegger en annens selvtillit med uforsiktige ord eller handlinger …

Kjærlighet kommer til uttrykk på mange måter: et smil, et vink, en vennlig kommentar, en kompliment. Andre uttrykk kan være mer ubestemmelige, som å vise interesse for en annens aktiviteter, undervise i et prinsipp med vennlighet og tålmodighet, eller besøke en som er syk eller bundet til hjemmet. Disse ordene og handlingene, og mange andre, kan formidle kjærlighet …

Måtte vi begynne nå, i dag, å uttrykke kjærlighet til alle Guds barn, enten de er våre familiemedlemmer, våre venner, bare bekjente eller vilt fremmede. Når vi står opp hver morgen, la oss bestemme oss for å reagere med kjærlighet og vennlighet på alt som måtte komme vår vei.

Mine brødre og søstre, Guds kjærlighet til oss er større enn vi kan fatte. På grunn av denne kjærligheten sendte han sin Sønn, som elsket oss nok til å gi sitt liv for oss for at vi skulle få evig liv. Når vi begynner å forstå denne uforlignelige gaven, vil vårt hjerte bli fylt med kjærlighet til vår evige Fader, til vår Frelser og til hele menneskeheten.²

Deres himmelske Fader elsker dere – hver og en av dere. Denne kjærligheten forandrer seg aldri. Den blir ikke påvirket av deres utseende, av deres eiendeler eller av hvor mye penger dere har på kontoen. Den forandres ikke av deres talenter og evner. Den bare er der. Den er der for dere når dere er triste eller glade, motløse eller håpefulle. Guds kjærlighet er der for dere om dere føler at dere fortjener kjærlighet eller ikke. Den er rett og slett alltid der.³

Jesus Kristus viste nestekjærlighet til andre og oppfordrer oss til å gjøre det samme.

Mine tanker har gått til en vei som Jesus gjorde berømt med en av sine lignelser. Jeg snakker om veien til Jeriko. Bibelen lar oss gjenoppleve den minneverdige hendelsen som gjorde veien til Jeriko berømt for alltid …

“Jesus … sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere, som både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.

Nå traff det seg så at en prest dro samme vei ned, og han så ham og gikk like forbi.

Likeså kom en levitt til stedet, og han så ham og gikk like forbi.

Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå, og da han så ham, ynkedes han inderlig.

Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.

Neste dag tok han frem to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?

Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!” [Lukas 10:30–37.]

Hver eneste en av oss vil på vandringen gjennom dette jordelivet finne vår Jeriko-vei. Hva vil hende med deg? Hva vil hende med meg? Vil jeg overse ham som er falt blant røvere og trenger min hjelp? Vil du overse ham? Vil jeg være blant dem som ser den skadede og hører hans bønn om hjelp, men skrår over til den andre siden av veien? Vil du? Eller vil jeg være den som ser, som hører, som stanser opp, og som hjelper? Vil du?

Jesus ga oss parolen: “Gå du bort og gjør likeså.” [Lukas 10:37]. Når vi er lydige mot dette, mottar vi anledning til å oppnå en glede, som sjelden finner sidestykke og som aldri kan overgås.

Nå er det slik at Jeriko-veien ikke alltid er tydelig oppmerket. Heller ikke er det sikkert at den sårede roper høyt om hjelp slik at vi hører det. Men når vi går i den barmhjertige samaritans fotspor, går vi på den sti som fører til fullkommenhet.

“Vil jeg være en som ser, som hører, som stopper og som hjelper? Vil du?”

Legg merke til de mange eksempler Mesteren ga: “Den vanføre mannen ved Betesda, kvinnen som ble grepet i hor, kvinnen ved Jakobs brønn, Jarius’ datter; Marta og Marias bror Lasarus – hver av dem representerte hendelser langs veien til Jeriko. For alle trengte de hjelp.

Til krøplingen ved Betesda sa Jesus: “Stå opp, ta din seng og gå!” (Johannes 5:8.) Til den syndige kvinnen kom rådet: “Gå bort, og synd ikke mer!” (Johannes 8:11.) Til kvinnen som kom for å hente vann, tilbød han “en kilde med vann, som veller frem til evig liv”. (Johannes 4:14) Til Jairus’ døde datter kom befalingen: “Pike, jeg sier deg: Stå opp!” (Markus 5:41.) Til den begravede Lasarus, de minneverdige ordene: “Lasarus, kom ut!” (Johannes 11:43.)

Det kan være grunn til å stille et skarpsindig spørsmål: Disse beretningene handler om verdens Frelser. Kan det virkelig komme til å inntreffe en slik rik og god erfaring langs min Jeriko-vei?

Mitt svar er et rungende: Ja! La meg dele med dere [ett slikt eksempel].

For noen år siden døde en av de beste og høyest elskede menn som noen gang har levd på jorden. Jeg taler om Louis C. Jacobsen. Han hjalp mennesker som var i nød, han hjalp immigrantene til å finne en beskjeftigelse, og han holdt taler ved flere begravelser enn noen annen jeg har kjent.

En dag han var i det ettertenksomme hjørne, fortalte Louis Jacobsen meg om sine guttedager. Han var sønn av en fattig dansk enke. Han var liten av vekst, ikke spesielt kjekk å se på – et lett bytte for klassekameratenes tankeløse spøk. På Søndagsskolen en sabbatsmorgen var det noen barn som gjorde narr av hans lappete bukser og slitte skjorte. Louis var for stolt til å ta til tårene, lille Louis løp fra møtehuset. Han stanset til slutt for å få pusten igjen og satte seg for å hvile på en fortauskant langs en av hovedgatene i Salt Lake City. Det rant klart vann i rennesteinen langs fortauet hvor Louis satt. Fra lommen tok han opp en papirbit med oversikt over Søndagsskole-leksen, og omhyggelig brettet han en papirbåt som han sjøsatte på det rennende vannet. Og fra dypet av hans sårede guttehjerte kom ordene: “Jeg går aldri tilbake.”

Plutselig så Louis gjennom tårer et speilbilde i vannet av en høy, velkledd mann. Louis vendte hodet og så opp på George Burbidge, president for Søndagsskolen. “Kan jeg sitte ved siden av deg?” spurte den vennlige lederen. Louis nikket samtykkende. Der, på rennestenskanten, satt en barmhjertig samaritan og betjente en som sannelig hadde behov for hjelp. Adskillige båter ble brettet og sjøsatt mens samtalen sto på. Til slutt reiste lederen seg, og med guttens hånd i et fast grep om hans, gikk de begge tilbake til Søndagsskolen. Senere presiderte Louis over den samme Søndagsskole. Gjennom hele sitt lange liv i tjeneste glemte han aldri den reisende som hadde reddet ham på en Jeriko-vei.⁴

Kjærlighet er forandringens katalysator, den balsam som helbreder sjelen.

Det ærlige sinn oppfatter en personlig innbydelse fra Frelseren: “Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham” (Åpenbaringen 3:20). Har denne døren et navn? Ja, det har den så absolutt. Jeg har valgt å kalle den “Kjærlighetens dør”.

Kjærlighet er forandringens katalysator. Kjærlighet er den balsam som helbreder sjelen. Men kjærlighet vokser ikke som ugress og faller ikke som regndråper. Kjærlighet har sin pris. “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Johannes 3:16). Denne Sønnen, vår Herre Jesus Kristus, ga sitt liv for at vi skulle få evig liv. Så stor var hans kjærlighet til Faderen og til oss.

Da Jesus var i ferd med å ta et ømt og gripende farvel med sine kjære disipler, sa han til dem: “Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg” (Johannes 14:21). Spesielt langtrekkende var følgende bud: “Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre” (Johannes 13:34) …

Jeg berømmer dem som med kjærlig omsorg og medmenneskelig omtanke mater de sultne, kler de nakne og huser de husløse. Han som legger merke til at spurven faller død til jorden, vil ikke la slik tjeneste gå ubemerket hen.⁵

Nylig tenkte jeg tilbake på en opplevelse fra guttedagene … [da] jeg var bare 11 år. Vår Primær-president, Melissa, var en eldre og kjærlig gråhåret dame. En dag i Primær ba Melissa meg om å bli igjen og snakke med henne. Der satt vi to i den ellers tomme kirkesalen. Hun la armen på skulderen min og begynte å gråte. Overrasket spurte jeg henne hvorfor hun gråt.

Hun svarte: “Jeg klarer ikke å få Trail Builder-guttene til å være ærbødige under åpningen i Primær. Kan du hjelpe meg, Tommy?”

Jeg lovet Melissa at jeg ville det. Merkelig nok for meg, men ikke for Melissa, gjorde det slutt på ethvert problem med ærbødighet i Primær. Hun hadde gått til problemets kilde – meg. Løsningen var kjærlighet.

Årene raste av sted. Den vidunderlige Melissa, som nå var i 90-årene, bodde på et pleiehjem i den nordvestlige delen av Salt Lake City. Like før jul bestemte jeg meg for å besøke min kjære Primær-president. Over bilradioen hørte jeg sangen “Hør den englesang så skjønn: Hill deg himlens kongesønn!” [se Salmer, nr.123]. Jeg tenkte på de vise menns besøk for så mange år siden. De kom med gaver av gull, røkelse og myrra. Jeg kom bare med kjærlighetens gave og et ønske om å si takk.

Jeg fant Melissa i spisesalen. Hun stirret på maten sin og pirket i den med gaffelen hun holdt i sin aldrende hånd. Hun spiste ingenting. Da jeg snakket til henne, ble mine ord møtt med et godartet, men tomt blikk. Jeg tok gaffelen og begynte å gi Melissa mat, mens jeg hele tiden snakket om hennes tjeneste for gutter og jenter i Primær. Det var ikke så mye som et glimt av gjenkjennelse, langt mindre et uttalt ord. To andre beboere på pleiehjemmet stirret på meg med et uforstående uttrykk. Til sist sa en av dem til meg: “Ikke snakk til henne. Hun kjenner ikke igjen noen – ikke engang sin egen familie. Hun har ikke sagt et ord hele tiden hun har vært her.”

Lunsjen var slutt. Min ensidige samtale dabbet av. Jeg reiste meg for å dra. Jeg holdt hennes skrøpelige hånd i min, stirret inn i hennes rynkete, men skjønne ansikt, og sa: “Gud velsigne deg, Melissa. God jul.” Uten forvarsel uttalte hun ordene: “Jeg kjenner deg. Du er Tommy Monson, min Primær-gutt. Jeg er så glad i deg.” Hun trykket hånden min mot munnen sin og ga den et søtt kyss fylt av kjærlighet. Tårene rant nedover kinnene hennes og badet våre foldede hender. De hendene den dagen ble helliget av himmelen og velsignet av Gud.⁶

Vi viser nestekjærlighet når vi avstår fra å dømme og kritisere andre.

Et ungt par, Lisa og John, flyttet til et nytt nabolag. En morgen da de spiste frokost, tittet Lisa ut av vinduet og så at naboen ved siden av hengte ut klesvasken.

“Det tøyet er ikke rent!” utbrøt Lisa. “Naboen vår vet ikke hvordan hun får tøyet rent!”

John så på, men forholdt seg taus.

Hver gang naboen hengte ut tøy, kom Lisa med de samme bemerkningene.

Noen uker senere ble Lisa overrasket da hun tittet ut av vinduet og så en pen og ren klesvask henge i naboens hage. Hun sa til mannen sin: “Se John, hun har endelig lært å vaske ordentlig! Jeg undres hvordan hun gjorde det.”

John svarte: “Vel, kjære, jeg kan svare deg. Det kan være interessant for deg å vite at jeg sto tidlig opp i morges og vasket vinduene våre!”

… [Jeg vil gjerne] dele noen tanker med dere om hvordan vi betrakter hverandre. Ser vi gjennom et vindu som trenger vask? Feller vi en dom uten å kjenne alle fakta? Hva ser vi når vi ser på andre? Hvilke tanker gjør vi oss om dem?

Frelseren sa: “Døm ikke” [Matteus 7:1]. Han fortsatte: “Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var?” [Matteus 7:3]. Eller, for å omskrive det: Hvorfor ser du det du tror er skittent tøy utenfor naboens hus, men betrakter ikke det skitne vinduet i ditt eget?

“Må vi alle ha Kristi rene kjærlighet til våre medreisende på denne reisen gjennom livet, istedenfor å være dømmende og kritiske overfor hverandre.”

Ingen av oss er fullkomne. Jeg kjenner ingen som vil påstå å være det. Av en eller annen grunn og tross våre egne ufullkommenheter har vi likevel en tendens til å påpeke andres. Vi bedømmer det de gjør eller ikke gjør.

Vi kan på ingen måte vite hva en annen føler, hvilke intensjoner eller omstendigheter vedkommende har som kan si eller gjøre noe vi finner grunn til å kritisere. Derfor befalingen: “Døm ikke” …

Jeg betrakter nestekjærlighet, eller “Kristi rene kjærlighet”, å være det motsatte av kritikk og dømming. Når jeg taler om nestekjærlighet … tenker jeg på den kjærlighet som kommer til uttrykk når vi er tolerante overfor hverandre og overbærende med deres handlinger, den slags kjærlighet som tilgir og som er tålmodig.

Jeg tenker på den kjærlighet som får oss til å være medfølende, barmhjertige og omsorgsfulle, ikke bare under sykdom og lidelse og nød, men også når andre viser svakhet eller feiler.

Det er stort behov for slik kjærlighet som vier de ubemerkede oppmerksomhet, gir håp til de motløse, hjelp til de plagede. Sann nestekjærlighet er kjærlighet i handling. Behov for nestekjærlighet finnes overalt.

Det er behov for slik kjærlighet som nekter å finne tilfredsstillelse i å høre eller gjenta beretninger om andres viderverdigheter, med mindre dette kan være til nytte for den uheldige …

Kjærlighet er å ha tålmodighet med en som har sviktet oss. Det er å motstå trangen til lett å bli krenket. Det er å akseptere svakheter og utilstrekkelighet. Det er å godta folk slik de faktisk er. Det er å se lenger enn til fysisk utseende og til egenskaper som ikke svekkes med tiden. Det er å motstå impulsen til å kategorisere andre … Må vi alle ha Kristi rene kjærlighet til våre medreisende på denne reisen gjennom livet, istedenfor å være dømmende og kritiske overfor hverandre …

“Kjærligheten svikter aldri” [Moroni 7:46]. Måtte denne … tidløse sannheten lede dere i alt dere gjør. Måtte det trenge helt inn i deres sjel og komme til uttrykk i alle deres tanker og gjerninger.⁷

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Gjennomgå de mange måtene president Monson lærer oss at vi skulle uttrykke kjærlighet på (se del 1). Hvordan kan vi vise større kjærlighet i vår daglige samhandling med andre? Hvordan kan vi utvikle større kjærlighet til andre? Hvordan hjelper det deg å vite at vår himmelske Faders kjærlighet til deg “alltid er der”?
Grunn på president Monsons spørsmål om vår reise langs Jeriko-veien (se del 2). Når har du blitt velsignet ved at noen var en “barmhjertig samaritan” for deg? Hva kan historien om Louis Jacobsen og George Burbidge lære oss? Hvorfor er det viktig å “la omtanke for andre [erstatte] omtanke for seg selv”?
President Monson sa at “kjærlighet er katalysatoren som forårsaker forandring” (del 3). Hvordan hjalp en lærers kjærlighet ham å forandre seg som en 11 år gammel Primær-gutt? Når har en annens kjærlighet gjort en forskjell i ditt liv? Hvorfor har kjærlighet en slik kraft?
Hva kan vi lære om kjærlighet av president Monsons historie om naboens klesvask? (Se del 4.) Hvorfor er vi noen ganger dømmende eller kritiske? Hvordan kan vi overvinne disse tendensene? Gjennomgå president Monsons læresetninger om nestekjærlighet i nest siste avsnitt, og grunn på hvordan du kan bli mer nestekjærlig på disse måtene.

Aktuelle skriftsteder

Matteus 5:44–46; Johannes 15:9–13; 1 Korinter 13:1–13; Kolosserne 3:12–14; 1 Nephi 11:8–23; Ether 12:33–34; Moroni 7:47–48; Lære og pakter 121:45–46

Hjelp til undervisningen

“Avhengig av omstendighetene kan det å uttrykke kjærlighet til dem du underviser, bety å gi dem oppriktige komplimenter, vise interesse for livet deres, lytte oppmerksomt til dem, engasjere dem i leksjonen, utføre tjeneste for dem eller ganske enkelt hilse hjertelig på dem når du ser dem” (Undervisning på Frelserens måte [2016], 6).