“Kapittel 7: Finn glede på reisen”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 7”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 7

Finn glede på reisen

“La oss fryde oss over livet, glede oss over reisen og dele vår kjærlighet med venner og familie.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Thomas S. Monsons tidlige år var fylt med eventyr. På skolen likte han best å lære om natur og geografi. Sammen med venner og familiemedlemmer lærte han å fiske, jakte, svømme og utforske verden rundt seg.

Som leder i Kirken brukte han ofte historier fra barndommen til å undervise i evangeliets prinsipper. Idet han reflekterte over en opplevelse med en lekebåt som han hadde da han var 10 år gammel, lærte han følgende lekse om livets reise:

“Mine venner og jeg pleide å finne frem lommeknivene og spikke små lekebåter av den myke veden av en selje. Med et trekantet bomullsseil på plass, sjøsatte hver sitt primitive fartøy i løpet ned de relativt turbulente strykene i Provo-elven i Utah. Vi løp langs elvebredden og så de små fartøyene noen ganger bli kastet voldsomt omkring i den strie strømmen og andre ganger seile fredelig når vannet ble dypere.

Under et slikt løp la vi merke til at én båt lå langt foran de andre på vei mot den utpekte målstreken. Plutselig førte strømmen den for nær en stor strømvirvel, og båten tippet over på siden og kantret. Den ble ført rundt og rundt, uten mulighet til å komme tilbake til hovedstrømmen. Til slutt fant den en urolig hvile blant drivgodset som omga den, holdt fast av tentaklene til den grønne mosen.

Barndommens lekebåter hadde ingen kjøl for stabilitet, intet ror for styring og ingen kilde til fremdrift. Uvegerlig var deres destinasjon nedstrøms – den minste motstands vei.

Til forskjell fra lekebåter er vi utstyrt med guddommelige egenskaper som kan kontrollere vår reise. Vi kommer ikke inn i dødeligheten for å la oss drive med av livets strømninger, men med evnen til å tenke, resonnere og realisere.

“Vår himmelske Fader sendte oss ikke ut på vår evige reise uten å gi oss midler til å motta veiledning fra ham som ville sikre vår trygge hjemreise. Jeg snakker om bønn. Jeg snakker også om hvisken fra den milde, lave røsten, og jeg overser ikke de hellige skrifter, som inneholder Herrens ord og profetenes ord – gitt oss for å hjelpe oss å nå frem til målstreken.”¹

President Monson underviste at det å finne glede på livets reise krever målrettet innsats. Han oppfordret oss til å fylle hver dag med gode aktiviteter som gir glede. “Du finner ikke det lykkelige livet,” sa han. “Du skaper det.”² Han ga oss et perspektiv på hvordan vi kan se fortiden, nåtiden og fremtiden, og sa: “Fortiden er bak deg – lær av den; fremtiden er foran deg – forbered deg for den; nåtiden er her – lev i den.³

“Barndommens lekebåter hadde ingen kjøl for stabilitet, intet ror for styring og ingen kilde til fremdrift … Til forskjell fra lekebåter er vi utstyrt med guddommelige egenskaper som kan kontrollere vår reise.”

Thomas S. Monsons læresetninger

Å gjøre det som betyr mest, vil hjelpe oss å finne glede.

Noen ganger lar vi tankene på morgendagen oppta for mye av dagen i dag. Dagdrømmer om fortiden og lengsler for fremtiden kan gi trøst, men vil ikke erstatte livet her og nå. Dette er våre muligheters tid, og vi må gripe den … For at livet skal bli fullverdig i dag, må vi gjøre det som har størst betydning. La oss ikke utsette det som har størst betydning.⁴

En eller annen gang har vi alle hørt en eller annen form for det kjente ordtaket: “Intet er så konstant som forandring.”

Gjennom hele livet må vi takle forandringer. Noen er velkomne, andre ikke. Noen forandringer inntrer plutselig, som at en kjær uventet dør, en uforutsett sykdom, tap av en eiendel vi verdsetter. Men de fleste forandringer inntreffer stille og langsomt …

Dag for dag, minutt for minutt, sekund for sekund gikk vi fra der vi var til der vi er nå … Tiden står aldri stille. Den må gå jevnt fremover, og med dette følger forandringene.

Dette er vår eneste sjanse i livet på jorden – her og nå. Jo lenger vi lever, dess mer går det opp for oss at det er kort. Anledninger kommer, og så blir de borte. Jeg tror at noe av det viktigste vi skal lære på denne korte reisen på jorden, er lærdommer som hjelper oss å skjelne mellom det som er viktig og det som ikke er det. Jeg trygler dere om ikke å la disse viktigste tingene gå dere forbi mens dere planlegger den ureelle og ikke-eksisterende fremtid da dere vil få tid til å gjøre alt dere ønsker. Gled dere heller over reisen – nå.

… Jeg fryder meg svært over mange musikaler, og en av mine favoritter er den amerikanske komponisten Meredith Willsons The Music Man. Professor Harold Hill, en av hovedpersonene i musikalen, kommer med en advarsel som jeg vil dele med dere. Han sier: “Man samler morgendager i hopetall og oppdager at man har samlet en mengde tomme gårsdager” [Meredith Willson og Franklin Lacey, The Music Man (1957)].

Mine brødre og søstre, det blir ingen morgendager å minnes hvis vi ikke gjør noe i dag.

… For mange år siden skrev Arthur Gordon i et nasjonalt tidsskrift, og jeg siterer:

“Da jeg var i 13-årsalderen og min bror 10, hadde far lovet å ta oss med på sirkus. Men ved lunsjtid kom det en telefon. Han måtte ta seg av en presserende sak nede i byen. Vi stålsatte oss mot skuffelsen. Så hørte vi ham si [i telefonen]: ‘Nei, jeg kommer ikke. Det må vente.’

Da han kom tilbake til bordet, smilte mor. ‘Sirkuset kommer jo tilbake,’ sa hun.

“’Det vet jeg,’ sa far. ‘Men ikke barndommen’” [Arthur Gordon, A Touch of Wonder (1974), 77–78].

Hvis dere har voksne barn som har flyttet ut, har dere trolig av og til følt et savn og at dere ikke verdsatte høyt nok den tiden i livet. Naturligvis kan man ikke flytte tiden tilbake, bare fremover. Istedenfor å dvele ved fortiden skulle vi gjøre mest ut av dagen i dag, av her og nå, og gjøre alt vi kan for å sørge for hyggelige minner for fremtiden.

Hvis dere fremdeles oppdrar barn, bør dere være klar over at de små fingermerkene som dukker opp på nesten alle nylig rengjorte flater, lekene som er spredt utover huset, de store haugene med skittentøy, alt dette vil forsvinne altfor snart, og at dere vil – til deres egen forbauselse – savne dem sårt.⁵

Tid er en gave, en skatt som ikke må settes til side for fremtiden, men brukes klokt nå.⁶

Prosessen med å planlegge, arbeide og skape gir varig tilfredsstillelse.

Eldste Monte J. Brough [en tidligere generalautoritet-sytti] forteller om en sommer i barndomshjemmet i Randolph i Utah, da han og hans yngre bror Max bestemte seg for å bygge hytte i et stort tre i hagen. De la planer om å bygge sitt livs mesterverk. De samlet bygningsmaterialer fra hele nabolaget og slepte dem opp i en del av treet hvor to grener dannet et ideelt sted for hytta. Det var en vanskelig jobb, og de var ivrige etter å bli ferdige. Visjonen om den ferdige hytta var en enorm motivasjon for å fullføre prosjektet.

De jobbet hele sommeren, og endelig ut på høsten, like før det nye skoleåret begynte, var hytta deres ferdig. Eldste Brough sa han aldri ville glemme gleden og tilfredsstillelsen de følte da de endelig kunne nyte fruktene av sitt arbeid. De satt i hytta og så seg rundt en stund, klatret ned fra treet – og kom aldri dit mer. Det fullførte prosjektet, så flott det enn var, kunne ikke holde på deres interesse så lenge som en dag. Med andre ord, det var prosessen med å planlegge, samle, bygge og arbeide – ikke det ferdige produktet – som ga den varige tilfredsstillelsen og fornøyelsen de hadde hatt.⁷

Visjoner uten arbeid er dagdrømmer. Arbeid uten visjoner er slit. Visjoner, kombinert med arbeid, vil sikre at du lykkes.⁸

Gud gir oss utfordringen i form av råvarer, ikke bekvemmeligheten med ferdige ting. Han lar bildene være umalt, musikken være usunget og problemene være uløst, slik at vi kan få oppleve gleden og herligheten ved å skape.⁹

Vi kan være ved godt mot selv under livets utfordringer.

Ingen av oss kommer gjennom dette liv uten problemer og utfordringer – og noen ganger tragedier og triste skjebner. Når det kommer til stykket, er vi for en stor del her for å lære og vokse på slike hendelser i livet. Vi vet at det er tider når vi vil lide, når vi vil sørge og når vi vil bli bedrøvet. Men vi er blitt fortalt: “Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede” [2 Nephi 2:25].

Hvordan kan vi ha glede i livet til tross for alt vi må igjennom? Igjen fra Skriftene: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.” [Lære og pakter 68:6].

Kirkens historie i denne evangelieutdeling i tidenes fylde er proppfull av menneskers erfaringer med slit og strev, og likevel har de stått trofaste og vært ved godt mot ved at de har gjort Jesu Kristi evangelium til det sentrale i sitt liv. Det er den holdningen som vil trekke oss igjennom hva som enn måtte ramme oss. Den vil ikke fjerne vanskelighetene for oss, men gjøre oss i stand til å møte våre utfordringer, møte dem tillitsfullt og komme seirende ut av dem.

Altfor mange til å nevnes er eksemplene på mennesker som har møtt vanskelige tilstander og likevel holdt ut og seiret fordi deres tro på evangeliet og på Frelseren har gitt dem den styrke de har trengt … Jeg [har lyst] til å dele … en rørende erfaring [fra min egen familie] som alltid har vært til inspirasjon for meg.

President Monsons mor Gladys Condie Monson og søsknene hennes. Gladys er nummer to fra venstre.

Mine oldeforeldre på morssiden, Gibson og Cecilia Sharp Condie, bodde i Clackmannan i Skottland. Deres familier arbeidet i kullgruver. De hadde fred med sine omgivelser, var omgitt av slekt og venner og bodde i ganske komfortable hjem i et land de elsket. Så lyttet de til budskapet til misjonærene fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og ble av hele sitt hjerte omvendt. De hørte kallet om å samles i Sion og visste at de måtte gi akt på det.

En gang rundt 1848 solgte de sine eiendeler og forberedte den hasardiøse reisen over det mektige Atlanterhavet. Med fem små barn gikk de ombord i en seilskute – med alt sitt jordiske gods i en liten kiste. De reiste 4800 km over havet – åtte lange, slitsomme uker på et forrædersk hav, speidende og ventende, med dårlig mat, dårlig vann og ingen hjelp utover den lille skutas bredde og lengde.

Midt oppe i denne vanskelige situasjonen ble en av deres unge sønner syk. Det fantes ingen lege, ikke noe sted hvor de kunne få kjøpt medisin for å lindre hans lidelse. De våket, de ba, de ventet og de gråt mens hans tilstand forverret seg for hver dag. Da hans øyne til slutt lukket seg i døden, var de sønderknust. Noe som gjorde sorgen enda større, var at loven til sjøs måtte følges. Innpakket i lerret og påhengt jernlodd ble den lille gutten overlatt til en våt grav. Da de seilte videre, følte foreldrene mer enn noen andre den grusomme smerten [tilpasset fra Thomas A. Condie, “History of Gibson and Cecelia Sharp Condie” (1937); ikke utgitt]. Men med en tro tent av deres dype overbevisning om sannheten og deres kjærlighet til Herren, holdt Gibson og Cecelia ut. De ble trøstet av Herrens ord: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” [Johannes 16:33].

Hvor takknemlig jeg er for forfedre som hadde tro til å forlate sitt hjem og reise til Sion, og som ofret på en måte jeg knapt kan forestille meg. Jeg takker min himmelske Fader for det forbilde på tro, mot og besluttsomhet som Cecelia og Gibson Sharp Condie er for meg og alle deres etterkommere …

I den hellige skrift leser vi: “Men se, de rettferdige, de hellige som tilhører Israels Hellige, de som har trodd på [ham], de som har båret verdens mange kors, … de skal arve Guds rike, … og deres glede skal for evig være fullkommen” [2 Nephi 9:18].

Jeg vitner for dere at våre lovede velsignelser ikke kan måles. Selv om stormskyer kan samle seg, om regnet måtte øse ned over oss, vil vår kunnskap om evangeliet og vår kjærlighet til vår himmelske Fader og vår Frelser trøste og holde oss oppe og gi oss glede når vi vandrer rettskaffent og holder budene. Det vil ikke være noe i denne verden som kan overvinne oss.

Mine kjære brødre og søstre, frykt ikke. Vær ved godt mot. Fremtiden er like lys som deres tro.¹⁰

Sann glede kommer ved å elske og tjene andre.

Å måle livets godhet ved dets lyster og fornøyelser og sikkerhet er å anvende en falsk norm. Det rike liv består ikke av en overflod av luksus. Det nøyer seg ikke med kommersielt produsert nytelse … og forveksler det med glede og lykke.

For å finne sann lykke, må vi søke den i et fokus utenfor oss selv. Ingen har lært meningen med livet før han har gitt slipp på sitt ego for å tjene sine medmennesker. Tjeneste for andre er som plikter – når vi utfører dem, opplever vi sann glede.¹¹

Belastninger i vårt liv kommer uavhengig av våre omstendigheter. Vi må takle dem som best vi kan. Men vi skulle ikke la dem komme i veien for det som er viktigst – og det viktigste involverer nesten alltid menneskene rundt oss. Ofte går vi ut fra at de må vite hvor glad vi er i dem. Men vi skulle aldri gå ut fra det. Vi skulle la dem vite. William Shakespeare skrev: “Den elsker ikke som ikke viser sin kjærlighet.” [Two Gentlemen of Katy, akt 1, scene 2, linje 31]. Vi vil aldri angre på gode ord som er uttalt eller kjærlighet som er vist. Men vi vil angre om vi har utelatt dette i vårt forhold til dem som betyr mest for oss.

Send det kortet til vennen du har forsømt. Gi ditt barn en klem. Gi dine foreldre en klem. Si oftere: “Jeg er glad i deg.” Gi alltid uttrykk for takknemlighet. La aldri et problem som må løses, bli viktigere enn en person som trenger å bli vist kjærlighet.”¹² Venner flytter bort, barn vokser opp, våre kjære dør. Det er så lett å ta andre for gitt, inntil den dagen da de er ute av vårt liv og vi sitter igjen og tenker “hva om” og “om bare”. Forfatteren Harriet Beecher Stowe har sagt: «De bitreste tårer ved graven felles over usagte ord og alt som er ugjort” [i Gorton Carruth and Eugene Erlich, comps., The Harper Book of American Quotations (1988), 173].

I 1960, under Vietnam-krigen, ble et medlem av Kirken, Jay Hess, som var flysoldat, skutt ned over Nord-Vietnam. I to år ante ikke familien om han var død eller levende. Hans fangevoktere i Hanoi lot ham endelig få skrive hjem, men begrenset meldingen til mindre enn 25 ord. Hva ville du og jeg si til vår familie hvis vi var i samme situasjon og ikke hadde sett dem på mer enn to år og ikke visste om vi ville få se dem igjen noen gang? Bror Hess ønsket at familien skulle forstå at det kom fra ham, og også å gi dem verdifull veiledning, og skrev – jeg siterer: “Dette er det som er viktig: tempelekteskap, misjon, høyere utdannelse. Stå på, sett dere mål, skriv historie, ta bilder to ganger i året” [personlig korrespondanse].

La oss fryde oss over livet, glede oss over reisen og dele vår kjærlighet med venner og familie. En dag vil vi alle slippe opp for morgendager.¹³

“Vi vil aldri angre på gode ord som er sagt eller kjærlighet som er vist.”

Måtte vi fra denne dag av bestemme oss for å fylle vårt hjerte med kjærlighet. Måtte vi gå en ekstra mil for å gi plass i vårt liv for dem som er ensomme eller nedtrykt eller på noen måte har det vondt. Måtte vi gjøre “noen glad, slik som Herren [oss] ba” [“Har på jorden jeg gjort noe godt idag?” Salmer, nr. 173. Måtte vi leve slik at vi, når vi blir kalt hjem fra jorden, ikke har noe vi angrer alvorlig på, ikke noe ugjort, men kan være i stand til å si med apostelen Paulus: “Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen” [2 Timoteus 4:7].¹⁴

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson understreket behovet for å skille mellom det som er viktig og det som ikke er det (se del 1). Hvordan gjør man dette? Hvordan kan vi overvinne tendensen til å utsette å gjøre de tingene som betyr mest? Hva er noen farer ved å “dvele ved fortiden”? Hva kan vi gjøre for å “glede oss over reisen” som livet er?
Gjennomgå president Monsons historie om eldste Monte J. Brough og hans bror (se del 2). Hvorfor tror du prosessen med å arbeide mot noe kan være like tilfredsstillende som utfallet? Hvordan har arbeid, innsats og det å skape noe gitt deg glede?
Grunn på president Monsons læresetninger om livets utfordringer (se del 3). Hva kan vi lære av historien om oldeforeldrene hans? Hvordan kan vi ha glede i vårt liv til tross for motgangen vi opplever? Hvordan har din tro på Frelseren hjulpet deg i vanskelige tider?
President Monson underviste at for å finne virkelig lykke, må vi tjene og elske andre (se del 4). Når har du opplevd gleden som kommer ved å tjene andre? Gjennomgå hvordan vi kan tjene andre som president Monson nevner i del 4. Hva slags tjeneste føler du deg inspirert til å yte?

Aktuelle skriftsteder

Johannes 16:20–22; Hebreerne 12:1–2; 1 Nephi 8:5–12; 11:25; Alma 27:16–18; Moses 5:10

Hjelp til undervisningen

“For å innby Ånden i undervisningen, kan du oppfordre andre til å bære sitt personlige vitnesbyrd om sannheten dere drøfter. Be ganske enkelt [familien eller] klassemedlemmene fortelle om sine følelser angående eller erfaringer med et prinsipp i evangeliet” (Undervisning på Frelserens måte [2016], 11).