“Kapittel 4: Bønn: Tilgang til fred og åndelig styrke”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 4”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 4

Bønn: Tilgang til fred og åndelig styrke

“Det er gjennom oppriktig og inderlig bønn vi kan motta de nødvendige velsignelser og den støtte vi trenger for å klare oss gjennom denne noen ganger vanskelige og utfordrende reisen vi kaller jordelivet.”

Fra Thomas S. Monsons liv

President Monson sa: “[Kommunikasjon] med min himmelske Fader i bønn … er en forbindelse jeg setter høyt – en jeg bokstavelig talt ville vært fortapt uten.”¹ Da han ble kalt som biskop i en alder av 22 år, følte han seg utilstrekkelig, redd og overveldet av ansvaret.² Idet han husket hvor avhengig han var av bønn i denne tiden, sa han senere:

“Enhver biskop trenger en hellig lund hvor han kan trekke seg tilbake til for å meditere og be om veiledning. Min hellige lund var den gamle kirken vår i menigheten. Jeg har ikke tall på alle de anledninger da jeg en mørk kveld i en sen nattetime fant veien til forhøyningen i denne bygningen hvor jeg ble velsignet, bekreftet, ordinert, undervist og til slutt kalt til å presidere. Møtesalen var svakt opplyst fra gaten utenfra, ikke en lyd hørtes og ingen inntrengere kunne forstyrre. Med hånden på talerstolen knelte jeg ned og fortalte ham der oppe om mine tanker, mine bekymringer og mine problemer.”³

Ett år under president Monsons tjeneste som biskop var det knapt med varer i biskopenes lagerhus på grunn av tørke. Med spesiell omtanke for de mer enn 80 enkene i menigheten hans, gikk president Monson til vår himmelske Fader i bønn. Da han fortalte om denne opplevelsen sa han:

“Den bønn jeg ba denne kvelden er hellig for meg. Jeg sa at disse enkene var de fineste kvinner jeg kjente på jorden, at deres behov var enkle og beskjedne, og at de ikke hadde noen ressurser de kunne støtte seg til. Neste morgen fikk jeg en telefonoppringning fra et medlem av menigheten, eieren av en forretning som solgte frukt og grønnsaker, og han sa: ‘Biskop, jeg vil gjerne sende en stor lastebil med appelsiner, grapefrukt og bananer til biskopenes lagerhus så det kan gis til dem som trenger det. Kunne du ordne med det?’ Om jeg kunne ordne med det! Lagerhuset ble satt i full beredskap og deretter ble hver biskop oppringt og hele forsendelsen fordelt. Biskop Jesse M. Drury, den kjære velferdspioneren og forretningsinnehaveren, sa han aldri hadde opplevd noe lignende.”⁴

President Monson bar ofte vitnesbyrd om at Gud hører og besvarer våre bønner. Han sa at svarene kommer på mange måter – som mirakler, som personlig veiledning, som tilskyndelser, som styrke til å utholde prøvelser og som tjeneste fra andre mennesker. “I det hektiske tempoet i livet i dag, gi rom for bønn,” sa han. “Vår oppgave er større enn oss selv. Vi trenger Guds guddommelige hjelp. Jeg vitner om at hans hjelp bare er en bønn borte.”⁵

“Når vi ber, så la oss virkelig kommunisere med vår himmelske Fader.”

Thomas S. Monsons læresetninger

Når vi ber og lytter, vil vår himmelske Fader hjelpe oss på vår jordiske reise.

Han som merker at en spurv faller til jorden, vil opplagt høre vårt hjertes innerste bønner. Husk følgende løfte: “Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den” [Jakobs brev 1:5].

Til dem [av dere] som strever med små og store utfordringer og vanskeligheter, bønn gir åndelig styrke. Den er veien til fred. Bønn er middelet til å kontakte vår himmelske Fader, som elsker oss. Snakk til ham i bønn, og lytt så etter svaret. Mirakler blir utført gjennom bønn.⁶

Vår reise inn i fremtiden vil ikke foregå på en slett motorvei som strekker seg herfra til evigheten. Isteden vil det være kryss og svinger i veien, for ikke å snakke om de uventede humpene. Vi må be hver dag til en kjærlig himmelsk Fader som ønsker at hver eneste av oss skal lykkes i dette liv.⁷

Vår himmelske Fader … vil hjelpe oss hvis vi bare vil gi ham anledning til å gjøre det.

Jeg minnes en opplevelse for noen år siden. En gruppe venner red langs en sti på sterke Morgan-hester, da vi kom til en lysning ved en frodig gress-slette som en klar liten bekk buktet seg gjennom. En hjort kunne ikke ha ønsket seg et bedre hjem. Men det var en fare som lurte der. En listig hjort kan oppdage den minste bevegelse i buskene omkring seg, den kan høre det når en kvist brekkes og kjenne lukten av et menneske. Den er sårbar kun fra én retning – ovenfra. I et gammelt tre hadde jegere bygget en plattform høyt over det forlokkende stedet. Selv om dette mange steder er ulovlig, tar jegeren sitt bytte når det kommer for å spise og drikke. Ingen kvist ville brekke, ingen bevegelse forstyrre, ingen lukt avsløre hvor jegeren er. Hvorfor? Den prektige hannhjorten, med sine godt utviklede sanser som advarer mot truende farer, kan ikke se rett opp og dermed oppdage fienden. Hjorten befinner seg i fare. Mennesket er ikke begrenset på denne måten. Dets største sikkerhet ligger i dets evne til og ønske om å se oppover – å “se … hen til Gud og leve” [Alma 37:47].⁸

Befest din grunnvoll gjennom bønn … Når vi ber, så la oss virkelig kommunisere med vår himmelske Fader. Det er lett å la våre bønner bli gjentakelser, å uttrykke ord med lite eller ingen tanke bak. Når vi husker på at hver av oss bokstavelig talt er en Guds sønn eller datter, vil vi ikke finne det vanskelig å gå til ham i bønn. Han kjenner oss, han elsker oss, han ønsker det som er best for oss. La oss be med oppriktighet og mening, takke og be om det vi føler at vi trenger. La oss lytte etter hans svar så vi kan oppfatte dem når de kommer. Hvis vi gjør det, vil vi bli styrket og velsignet. Vi vil lære å kjenne ham og hans ønsker for oss. Ved å kjenne ham, ved å sette vår lit til hans vilje, vil vår tros grunnvoll bli styrket. Hvis noen av oss har vært sen til å følge rådet om alltid å be, er det ikke noe bedre tidspunkt å begynne enn nå. William Cowper erklærte: “Satan skjelver når han ser den svakeste av de hellige på sine knær” (i William Neil, red., Concise Dictionary of Religious Quotations [1974], 144).⁹

Vi lærer å be ved å be. Man kan tilbringe utallige timer med å studere andres erfaringer, men ingenting gjennomtrenger menneskehjertet slik som en personlig, inderlig bønn og dens himmelsendte svar.

Slik var det i eksempelet med den unge Samuel. Den samme erfaring gjorde den unge Nephi. Slik var også den vidtrekkende bønnen til unge Joseph Smith. Den samme velsignelsen kan den som ber, få.¹⁰

Hvis dere ikke har en … forbindelse [kommunikasjon ved hjelp av bønn] med deres himmelske Fader nå, ber jeg dere innstendig om å arbeide mot dette målet. Hvis dere gjør det, vil dere være berettiget til hans inspirasjon og veiledning – nødvendigheter for hver av oss om vi skal overleve åndelig under vårt opphold her på jorden. Den slags inspirasjon og veiledning er gaver han gir gladelig om vi bare søker dem. Tenk hvilke skatter de er!¹¹

Ved hjelp av familiebønn mottar vi nødvendige velsignelser og støtte.

En fremstående amerikansk dommer ble spurt hva vi som borgere av verdens land kunne gjøre for å redusere kriminalitet og ulydighet mot loven, og for å skape fred og tilfredshet i oss selv og våre nasjoner. Han svarte ettertenksomt: “Jeg vil foreslå at vi vender tilbake til den gamle praksisen med familiebønn.”

Er ikke vi som et folk takknemlige for at familiebønn ikke er en praksis som har gått ut på dato hos oss? Det finnes ikke noe vakrere syn i hele verden enn en familie som ber sammen.

Herren befalte oss å ha familiebønn da han sa: “Be til Faderen i deres familier, alltid i mitt navn, så deres hustru og deres barn kan bli velsignet” [3 Nephi 18:21].¹²

“Det finnes ikke noe vakrere syn i hele verden enn en familie som ber sammen.”

Herren sa: “Be alltid, og jeg vil utgyte min Ånd over deg, og stor skal din velsignelse være” [Lære og pakter 19:38]. Det har kanskje aldri tidligere vært større behov for å be og å lære våre familiemedlemmer å be. Bønn er et forsvar mot fristelse. Det er gjennom oppriktig og inderlig bønn vi kan motta de nødvendige velsignelser og den støtte vi trenger for å klare oss gjennom denne noen ganger vanskelige og utfordrende reisen vi kaller jordelivet.

Vi kan lære våre barn og barnebarn viktigheten av bønn både ved ord og ved eksempel. Jeg vil dele med dere en leksjon i å undervise ved eksempel, beskrevet i et brev en mor har sendt meg om bønn. “Kjære president Monson. Av og til lurer jeg på om jeg betyr noe for mine barn. Spesielt siden jeg er enslig mor og har to jobber for å få endene til å møtes, kommer jeg noen ganger hjem til fullt kaos, men jeg gir aldri opp håpet.”

I brevet beskriver hun videre hvordan hun og hennes barn så på generalkonferansen, hvor jeg talte om bønn. Sønnen hennes sa: “Mor, du har allerede lært oss det.” Hun spurte: “Hva mener du?” Sønnen svarte: “Du har jo lært oss å be og vist oss hvordan, men forleden kveld kom jeg inn på rommet ditt for å spørre om noe, og fant deg på dine knær i bønn til vår himmelske Fader. Hvis han er så viktig for deg, vil han være viktig for meg.” Brevet ble avsluttet slik: “Jeg går ut fra at vi aldri vet hvilken innflytelse vi øver før et barn ser at vi selv gjør det vi har prøvd å lære ham å gjøre.”¹³

La oss ikke neglisjere våre familiebønner. De er en effektiv motvekt mot synd og derfor en ytterst gagnlig katalysator for glede og lykke. Det gamle ordtaket gjelder fortsatt: “Den familie som ber sammen, holder sammen.” Ved å være et forbilde for våre barn mht. bønn, vil vi også hjelpe dem å påbegynne sin egen dypt forankrede tros og vitnesbyrds grunnvoll som de vil trenge hele livet.¹⁴

Vi må be, og så må vi handle.

For mange år siden, da jeg hadde et oppdrag i Tahiti, snakket jeg med vår misjonspresident, president Raymond Baudin, om det tahitiske folk. De er kjent som et av de beste sjøfarende folkeslag i hele verden. Bror Baudin, som snakker fransk og tahitisk, men lite engelsk, prøvde å beskrive for meg hemmeligheten bak de tahitiske sjøkapteinenes suksess. Han sa: “De er forbløffende. Været kan være fryktelig, fartøyene utette, de har kanskje ikke annet navigasjonsutstyr enn sine indre følelser og stjernene på himmelen, men de ber og de drar ut.” Han gjentok dette utsagnet tre ganger. Det er noe å lære av den stadfestelsen. Vi må be, og så må vi handle. Begge deler er viktige …

Hvis jeg spurte dere hvilke vers som blir mest lest i hele Mormons bok, tror jeg det ville være beretningen i 1 Nephi om Nephi, hans brødre og hans far og befalingen om å få tak i messingplatene hos Laban. Kanskje det kommer av at de fleste av oss fra tid til annen lover å lese Mormons bok igjen. Vanligvis begynner vi med 1 Nephi. I virkeligheten viser disse versene så godt nødvendigheten av å be og så gå til verks. Nephi sa: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem” [1 Nephi 3:7].

Vi husker befalingen. Vi husker Nephis svar. Vi husker resultatet.

I vår tid har vi mange eksempler på erfaringene til personer som ber og så går til handling. Jeg skal fortelle dere en gripende beretning om en god familie som bodde i den vakre byen Perth i Australia. I 1957, fire måneder før New Zealand tempel ble innviet, var Donald Cummings, faren, distriktspresident i Perth. Han og hans hustru og familie var fast bestemt på å være tilstede under tempelinnvielsen, selv om de hadde svært dårlig økonomi. De begynte å be, arbeide og spare. De solgte sin eneste bil og sparte hver penny de kunne, men en uke før den planlagte avreisen manglet de fremdeles 200 pund. På grunn av to uventede gaver på 100 pund hver nådde de akkurat sitt mål i tide. Fordi bror Cummings ikke fikk fri fra arbeidet sitt i forbindelse med turen, bestemte han seg for å slutte i jobben.

De reiste med tog over det enorme australske kontinentet og kom til Sydney, hvor de slo seg sammen med andre medlemmer som også skulle til New Zealand. Bror Cummings og hans familie var blant de første australiere som ble døpt for de døde i New Zealand tempel. De var blant de første som ble begavet i New Zealand tempel fra Perth, langt unna i Australia. De ba, de forberedte seg, og så dro de.¹⁵

Ingen bekymring vi kan ha, er for liten eller ubetydelig.

For mange år siden, mens jeg var biskop, fikk jeg en melding om at Mary Watson, et medlem av min menighet, lå på sykehuset. Da jeg dro for å besøke henne, fant jeg henne i et stort rom med så mange senger at det var vanskelig å oppdage henne. Da jeg fant frem til sengen og gikk bort til henne, sa jeg: “Hei, Mary.”

Hun svarte: “Hei, biskop.”

Jeg la merke til at en pasient i sengen ved siden av Mary Watson dekket ansiktet sitt med lakenet.

Jeg ga Mary Watson en velsignelse, tok henne i hånden og sa “Farvel”, men kunne ikke gå fra hennes side. Det var som om en usynlig hånd hvilte på skulderen min, og jeg følte i mitt indre at jeg hørte disse ordene: “Gå bort til den andre sengen der den lille damen dekket ansiktet sitt da du kom inn.” Jeg gjorde det. Livet har lært meg aldri å overhøre en tilskyndelse.

Jeg gikk bort til den andre pasientens seng, klappet henne vennlig på skulderen og dro forsiktig bort lakenet som hadde dekket ansiktet hennes. Hvilken overraskelse! Hun var også medlem av min menighet. Jeg visste ikke at hun var på sykehuset. Hennes navn var Kathleen McKee. Da øynene hennes møtte mine, utbrøt hun gjennom tårer: “Å, biskop, da du kom inn den døren, følte jeg at du hadde kommet for å besøke meg og velsigne meg som svar på mine bønner. Jeg frydet meg innvendig ved tanken på at du visste at jeg var her, men da du stoppet ved den andre sengen, mistet jeg motet, og jeg visste at du ikke hadde kommet for å besøke meg.”

Jeg sa til Kathleen McKee: “Det spiller ingen rolle at jeg ikke visste at du var her. Men det som er viktig, er at vår himmelske Fader visste det, og at du i stillhet har bedt om en prestedømsvelsignelse. Det var han som påvirket meg til å trenge meg inn på deg.”

Jeg ga henne en velsignelse, en bønn var besvart. Jeg ga henne et kyss på pannen og gikk fra sykehuset med takknemlighet i mitt hjerte for Åndens tilskyndelse.¹⁶

Herrens hensikter oppnås ofte når vi gir akt på Åndens veiledning. Jeg tror at jo mer vi handler ifølge inspirasjon og tilskyndelser som vi mottar, jo mer vil Herren betro oss sine ærender …

Mine brødre og søstre, vår himmelske Fader er klar over våre behov og vil hjelpe oss når vi påkaller ham for å få hjelp. Jeg tror ingen bekymring vi kan ha, er for liten eller ubetydelig. Herren engasjerer seg i detaljene i vårt liv.¹⁷

Bønn styrker oss gjennom prøvelser.

Når livets byrder blir tunge, når prøvelser tester vår tro, når smerte, sorg og fortvilelse får håpets lys til å flimre og brenne svakt, gir kommunikasjon med vår himmelske Fader fred.¹⁸

I perioder vil dere gå på en vei som er strødd med torner og preget av anstrengelse. Det kan hende at dere føler dere adskilt – til og med isolert – fra Giveren av enhver god gave. Dere er bekymret for at dere går alene. Frykt erstatter tro.

Når dere befinner dere i slike omstendigheter, ber jeg dere innstendig om å huske bønn … Apostelen Paulus formante:

“La i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud.

Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus” [Filipperne 4:6–7].

Hvilket strålende løfte! Fred er det vi søker, det vi lengter etter.

Vi ble ikke satt på denne jorden for å gå alene. For en fantastisk kilde til kraft, styrke og trygghet som er tilgjengelig for hver av oss. Han som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, Han som ser det større bildet og som kjenner enden fra begynnelsen, har forsikret oss om at han vil være der for oss og hjelpe oss om vi bare spør. Vi har løftet: “Be alltid og ha tro, og alle ting skal tjene dere til det gode” [Lære og pakter 90:24].

Når våre bønner stiger mot himmelen, la oss ikke glemme ordene Frelseren lærte oss. Da han sto overfor den uutholdelige smerten i Getsemane og på korset, ba han til Faderen: “La ikke min vilje skje, bare din” [Lukas 22:42]. Så vanskelig som det enn kan være til tider, trenger vi også å stole på at vår himmelske Fader vet best hvordan og når og på hvilken måte han vil gi den hjelpen vi søker.¹⁹

Kommunikasjon med vår himmelske Fader – herunder våre bønner til ham og hans inspirasjon til oss – er nødvendig for at vi skal kunne ri av livets stormer og prøvelser. Herren oppfordrer oss: “Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg” [Lære og pakter 88:63]. Hvis vi gjør det, vil vi føle hans Ånd i vårt liv, og vi vil få et ønske om og mot til å stå sterkt og fast i rettferdighet.²⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson sa at bønn “gir åndelig styrke” og “er veien til fred” (del 1). Når har bønn styrket deg? Når har bønn gitt deg fred? Hvordan kan vi gjøre våre bønner mer meningsfylt?
Gjennomgå de mange velsignelsene som president Monson sa kommer ved å ha familiebønn (se del 2). Hvordan har din familie blitt velsignet ved å be sammen? Hvordan kan du hjelpe barna å lære om bønnens kraft? Hva kan vi lære av president Monsons historie om moren som ber?
Hva kan president Monsons historie om de tahitiske sjøkapteinene lære oss om bønn? (Se del 3.) Hva forventer vår himmelske Fader av oss når vi søker hans hjelp? Hva har du lært om hvordan vår himmelske Fader besvarer bønner?
President Monson understreket: “Vår himmelske Fader er klar over våre behov og vil hjelpe oss når vi påkaller ham for å få hjelp” (del 4). Hvilke erfaringer har vist deg at vår himmelske Fader er klar over dine behov? Hvilke erfaringer har hjulpet deg å få et vitnesbyrd om at Gud hører og besvarer bønner?
President Monson underviste at vår himmelske Fader vil være med oss gjennom prøvelser når vi søker hans hjelp i bønn (se del 5). Hvordan har du følt at vår himmelske Fader har vært med deg gjennom prøvelser når du har bedt? Hvordan har du sett Gud oppfylle sitt løfte om at når du ber alltid, “skal alle ting tjene [deg] til det gode”? (Lære og pakter 90:24).

Aktuelle skriftsteder

Matteus 6:5–13; 21:22; Johannes 17:1–26; Jakob 5:16; 2 Nephi 32:8–9; Enos 1:1–9; Alma 33:3–11; Lære og pakter 9:7–9; 121:1–8

Studiehjelpemidler

Når du leser, kan du markere ord eller utsagn som er meningsfylte for deg. Legg til skriftstedhenvisninger som er relevante for president Monsons læresetninger (se Forkynn mitt evangelium [2004], 23).