“Kapittel 6: Død og oppstandelse”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 6”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 6

Død og oppstandelse

“Gjennom hjertesorg og ensomhet etter å ha mistet sine kjære, har vi forsikringen om at livet er evigvarende. Vår Herre og Frelser er det levende vitne om at det er slik.”

Fra Thomas S. Monsons liv

En besøkende spurte en gang president Thomas S. Monson: “Hva bør jeg se mens jeg er i Salt Lake City?” Han ga flere forslag, og vurderte så å invitere den besøkende til å tilbringe en time eller to på en av byens kirkegårder. Uansett hvor president Monson reiste, prøvde han å besøke en kirkegård i landsbyen eller byen. Han beskrev slike besøk som “en tid til ettertanke og til å overveie livets mening og at døden er uunngåelig.”¹

President Monson var spesielt oppmerksom på dem som var døende, og var ofte på besøk i løpet av deres siste dager for å gi velsignelser, fred og trøst. Siden han ble kalt til De tolv apostlers quorum, talte han i mer enn 800 begravelser. Hver gang vitnet han om at på grunn av Frelserens oppstandelse fortsetter livet etter døden.

På generalkonferansen i oktober 2013 vitnet president Monson om evig liv på en svært personlig måte da han talte om sin hustru Frances:

“Brødre og søstre, for seks måneder siden da vi møttes til generalkonferanse, lå min kjære hustru Frances på sykehuset etter å ha falt stygt bare noen dager tidligere. I mai, etter å ha kjempet tappert i flere uker for å overvinne sine skader, gled hun inn i evigheten. Tapet av henne har rammet meg hardt. Hun og jeg ble viet i Salt Lake tempel 7. oktober 1948. I morgen ville det ha vært vår 65. bryllupsdag. Hun var mitt livs kjærlighet, min betrodde rådgiver og min nærmeste venn. Å si at jeg savner henne, kan på ingen måte formidle dybden av mine følelser.

Denne konferansen er det 50 år siden jeg ble kalt til De tolv apostlers quorum av president David O. McKay. Gjennom alle disse årene har jeg aldri følt noe annet enn den fulle og hele støtte fra min kjære livsledsager. Utallige er de ofre hun gjorde for at jeg kunne utføre mitt kall. Jeg hørte aldri et klagende ord fra henne da jeg ofte måtte tilbringe dager og noen ganger uker borte fra henne og våre barn. Hun var i sannhet en engel …

I denne følelsesladede tiden med avskjed har jeg fått stor trøst av mitt vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium og kunnskapen jeg har om at min kjære Frances fortsatt lever. Jeg vet at vår adskillelse er midlertidig. Vi ble beseglet i Guds hus av en som hadde myndighet til å binde på jorden og i himmelen. Jeg vet at vi vil bli gjenforent en dag, for aldri igjen å bli adskilt. Dette er den kunnskap som holder meg oppe.”²

Etter at hans hustru Frances døde, sa president Monson: “Jeg vet at vi vil bli gjenforent en dag, for aldri igjen å bli adskilt. Dette er den kunnskap som holder meg oppe.”

Thomas S. Monsons læresetninger

For å forstå meningen med døden må vi forstå hensikten med livet.

Vi tok alle fatt på en fantastisk og viktig reise da vi forlot åndeverdenen og trådte inn på denne ofte utfordrende scene som kalles jordelivet. De primære hensikter med vår tilværelse på jorden er å få et legeme av kjøtt og ben, å få erfaring som bare kunne komme ved adskillelse fra våre himmelske foreldre, og å se om vi ville holde budene. I Abrahams bok kapittel 3 leser vi: “Og vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt hva Herren deres Gud befaler dem” [Abraham 3:25].³

Livets plan og en forklaring av dens evige kurs kom til oss fra himmelens og jordens Herre, ja, den Herre Jesus Kristus. For å forstå meningen med døden, må vi forstå hensikten med livet …

I denne evangelieutdeling har [Herren] sagt: “Og nå, sannelig sier jeg dere, jeg var i begynnelsen hos Faderen og er den førstefødte” [Lære og pakter 93:21]. “Mennesket var også i begynnelsen hos Gud” [Lære og pakter 93:29].

Profeten Jeremia skrev: “Herrens ord kom til meg, og det lød så: Før jeg dannet deg … , kjente jeg deg, og før du kom ut … , helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene” [Jeremia 1:4–5].

Fra den storslagne åndeverden kommer vi inn på livets store scene for å vise vår lydighet til alle Guds befalinger. I jordelivet vokser vi fra hjelpeløse smårollinger til nysgjerrige barn, og så til reflekterende voksne. Vi opplever glede og sorg, tilfredsstillelse og skuffelse, suksess og nederlag. Vi smaker det søte, men også det bitre. Slik er jordelivet.⁴

Døden er en viktig del av vår jordiske erfaring, men livet er evig.

Av alle jordelivets kjensgjerninger er ingen så sikre som dets ende. Døden kommer til alle … Den innebærer uunngåelig et smertefullt tap av samvær og, spesielt for de unge, et knusende slag mot uoppfylte drømmer, uoppnådde ambisjoner og smadrede håp.

Hvilket jordisk menneske har ikke, i møte med tapet av en av sine nærmeste, eller når han eller hun selv har stått på evighetens terskel, grunnet på hva som ligger bakenfor det slør som skiller det synlige fra det usynlige?

For mange århundrer siden satt Job – som lenge var velsignet med enhver materiell gave, for så å bli rammet av alt et menneske kunne rammes av – sammen med sine venner og ytret det tidløse spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» [Job 14:14]. Job satte ord på det enhver levende mann eller kvinne har grunnet på.⁵

Selv om det er hardt og smertefullt, er døden en nødvendig del av vår jordiske erfaring. Vi begynte vår reise her ved å forlate vår førjordiske tilværelse og komme til denne jord …

Livet går videre. Ungdomstid følger barndom, og moden alder kommer så umerkelig. Når vi søker og grunner over livets hensikt og problemer, undres vi alle før eller senere over livets varighet og over personlig, evigvarende liv. Disse spørsmålene dukker med sikkerhet opp når våre kjære forlater oss, eller når vi innser at vi må forlate dem vi er glad i …

Mine brødre og søstre, vi ler, vi gråter, vi arbeider, vi leker, vi er glad, vi lever. Og så dør vi. Døden er vår universelle arv. Alle må gå gjennom dens portaler. Døden kommer til de gamle, de trette og slitne. Den kommer til de unge i håpets blomstring og forventningens stråleglans. Heller ikke små barn kan holdes unna dens grep. Med apostelen Paulus’ ord: “Det er menneskenes lodd én gang å dø” [Hebreerne 9:27].

Og vi ville forblitt døde hvis det ikke var for én mann og hans misjon, ja, Jesus fra Nasaret …

For alle som har mistet noen av sine kjære, vil vi gjøre Jobs spørsmål til et svar: Når en mann dør, da skal han leve igjen. Vi vet det, for vi har den åpenbarte sannhets lys …

Gjennom tårer og prøvelser, gjennom frykt og sorg, gjennom hjertesorg og ensomhet etter å ha mistet sine kjære, har vi forsikringen om at livet er evigvarende. Vår Herre og Frelser er det levende vitne om at det er slik.⁶

Når de rettferdige dør, kommer deres ånd til paradis.

For mange år siden sto jeg ved sengen til en ung mann som svevde mellom liv og død. Han var far til to barn. Han tok min hånd i sin, så meg inn i øynene og sa inntrengende: “Biskop, jeg vet at jeg kommer til å dø. Fortell meg hva som skjer med min ånd når jeg dør.”

Jeg ba om himmelske veiledning før jeg forsøkte å svare. Mormons bok, som lå på bordet ved siden av sengen hans, fanget min oppmerksomhet. Jeg holdt boken i hånden, og som den ble styrt av Gud, åpnet den seg og Alma kapittel 40 kom til syne. Jeg begynte å lese høyt:

“Nå, min sønn, det er noe mer jeg gjerne vil si til deg, for jeg forstår at ditt sinn er urolig med hensyn til de dødes oppstandelse …

Med hensyn til sjelens tilstand mellom døden og oppstandelsen, se, det er blitt kunngjort meg av en engel at alle menneskers ånder så snart de har forlatt dette dødelige legeme, … blir tatt hjem til den Gud som ga dem liv.

Og da skal det skje at deres ånder som er rettferdige, blir ønsket velkommen i en lykkens tilstand som kalles paradis, en hvilens tilstand, en fredens tilstand hvor de skal hvile fra alle sine vanskeligheter og fra all bekymring og sorg” [Alma 40:11-12].

Min unge venn lukket øynene, sa et oppriktig takk og gled stillferdig over i det paradis som vi nettopp hadde talt om.⁷

Gjennom oppstandelsen overvant Frelseren døden for alle.

[Etter vår tid i åndeverdenen] kommer den strålende oppstandelsens dag da ånd og legeme vil bli gjenforent for aldri mer å skille lag. “Jeg er oppstandelsen og livet,” sa Kristus til den sørgende Marta. “Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” [Johannes 11:25–26] …

Dette guddommelige løfte ble en realitet da Maria og en annen ved navn Maria kom til graven i haven – kirkegården hvor bare én var begravet. Vi lar Lukas, legen fortelle hva de opplevde:

“Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven … Men de fant steinen rullet fra graven … Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme … Mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde?” [Lukas 24:1–5].

“Han er ikke her, han er oppstått” [Matteus 28:6].

“Jeg bærer mitt personlige vitnesbyrd om at døden er beseiret, og at seieren over graven er vunnet … *Han er oppstått.*”

Dette er kristendommens klare budskap. Oppstandelsens realitet gir alle som én den fred som overgår all forstand [se Filipperne 4:7] … Dette er en universell sannhet …

Jeg bærer mitt personlige vitnesbyrd om at døden er beseiret, og at seieren over graven er vunnet. Måtte de ord som ble gjort hellige av Ham som oppfylte dem, bli faktisk kunnskap for alle. Husk dem. Vern om dem. Hold dem høyt i ære. Han er oppstått.⁸

Vissheten om oppstandelsen gjør ethvert trøstesløst daggry til en frydefull morgen.

Døden kommer ofte som en inntrenger. Det er en fiende som plutselig viser seg midt i livets fest og slukker lyset og gleden. Døden legger sin tunge hånd på våre kjære og lar oss til tider stå tilbake forvirret og undrende. I visse situasjoner, som ved stor lidelse og sykdom, kommer døden som en barmhjertig engel. Men for det meste tenker vi på den som en fiende av menneskets lykke.

Dødens mørke kan for evig splittes av lyset i åpenbart sannhet. “Jeg er oppstandelsen og livet,” sa Mesteren. “Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” [Johannes 11:25–26].

Denne forsikringen – ja, denne hellige bekreftelsen – om liv på den andre siden av graven kan godt gi den fred som Herren lovet da han forsikret sine disipler: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” [Johannes 14:27].⁹

Martyren Stefanus uttrykte oppstandelsens realitet i ord da han så opp og ropte: “Jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!” (Apostlenes gjerninger 7:56.)

På veien til Damaskus fikk Saul i et syn se den oppstandne, opphøyde Kristus. Senere, som Paulus, forsvarer av sannheten og fryktløs misjonær i Mesterens tjeneste, bærer han vitnesbyrd om den oppstandne Herre til de hellige i Korint:

“Kristus døde for våre synder etter Skriftene … han ble begravet … han oppsto på den tredje dag etter Skriftene … han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang … han ble sett av Jakob, deretter av alle apostlene … Men sist av alle ble han òg sett av meg.” (1 Korinter 15:3–8.)

I vår evangelieutdeling bar profeten Joseph Smith tappert det samme vitnesbyrd om hva han og Sidney Rigdon hadde sett:

“Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!

For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne,

“At ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt, og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud.” (L&p 76:22–24.)

Denne kunnskap gir støtte. Denne sannhet gir trøst. Denne forsikring fører dem som er nedtynget av sorg, ut av mørket og inn i lyset.

Slik hjelp er ikke forbeholdt de eldre, de velutdannede eller noen utvalgte få. Den er tilgjengelig for alle.

For en del år siden bragte avisene i Salt Lake City en nær venns nekrolog – en mor og hustru som døde i sine beste år. Jeg gikk i begravelsen og stilte meg opp sammen med en hærskare av andre mennesker for å kondolere den fortumlede ektemannen og de morløse barna. Plutselig gjenkjente Kelly, den minste av barna, meg og tok meg i hånden. “Kom her,” sa hun og tok meg med bort til kisten hvor legemet til hennes kjære mor hvilte … “Mamma har mange ganger fortalt meg om døden og om livet hos vår himmelske Fader. Jeg tilhører mamma og pappa. Vi skal være sammen igjen alle sammen.” Salmistens ord kom til meg: “Av barns og diebarns munn har du grunnfestet en makt.” (Salmene 8:2.)

Gjennom tårefylte øyne så jeg et vakkert og tillitsfullt smil. For min lille venninne, hvis lille hånd ennå hvilte i min, ville det aldri bli noe trøstesløst daggry. På grunn av sitt urokkelige vitnesbyrd og kunnskapen om at livet fortsetter utover graven, kan hun, hennes far, hennes brødre, hennes søstre, ja, alle som deler denne guddommelige sannhet med henne, erklære for verden: “Om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.” (Salmene 30:5.)

“Jesu Kristi evangelium er det gjennomtrengende lys som av hvert eneste trøstesløst daggry skaper en frydefull morgen.”

Med hele min sjels styrke vitner jeg om at Gud lever, at hans elskede Sønn er oppstandelsens førstegrøde, og at Jesu Kristi evangelium er det gjennomtrengende lys som av hvert eneste trøstesløse daggry skaper en frydefull morgen.¹⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson underviste at “for å forstå meningen med døden, må vi forstå hensikten med livet” (del 1). Hvordan hjelper det å forstå hensikten med livet deg å forstå meningen med døden? Hvordan hjelper kunnskap om din førjordiske tilværelse hos Gud deg til å forstå ditt jordiske liv?
Gjennomgå president Monsons læresetninger om at døden er en nødvendig del av vår jordiske erfaring (se del 2). Hvorfor er det nyttig å vite at jordisk død er en del av vår himmelske Faders plan for vår evige fremgang?
Hva skjer med de rettferdiges ånder i tiden mellom døden og oppstandelsen? (Se del 3.)
Hva vil det si å oppstå? (Se del 4.) Hvordan kan vi anvende president Monsons råd om å verdsette og hedre ordene han er oppstått?
President Monson vitnet om at oppstandelsen “gjør ethvert trøstesløst daggry til en frydefull morgen” (del 5). Hvordan kan vi få eller styrke et vitnesbyrd om oppstandelsen? Hvordan kan et vitnesbyrd om oppstandelsen gi oss fred og trøst?

Aktuelle skriftsteder

Jesaja 25:8; 1 Korinter 15:51–58; 2 Nephi 9:6–15; Mosiah 16:6–8; Alma 11:42–45; Lære og pakter 42:45–47

Studiehjelpemidler

Vurder å lese et kapittel eller sitat mer enn én gang, slik at du kan forstå det enda dypere. Hvis du gjør det, kan du finne dyp innsikt.