Kapittel 6

Nadverdens betydning

“Det å ta del i disse symbolene utgjør en av Kirkens helligste ordinanser.”

Fra Joseph Fielding Smiths liv

5. oktober 1929, etter 19 års tjeneste som apostel, sto eldste Joseph Fielding Smith i Salt Lake tabernakel for å holde sin 39. generalkonferansetale. Han sa: “Det er en eller to tanker som jeg ønsker å presentere med hensyn til nadverden, eller nærmere bestemt møtene som er avsatt i Kirken ved åpenbaring, etter Herrens befaling, til å ta del i disse symbolene på Jesu Kristi legeme og blod.” Som en innledning til dette emnet, uttrykte han sine følelser angående nadverden:

“Etter min oppfatning er nadverdsmøtet det helligste av alle Kirkens møter. Når jeg tenker på Frelseren og hans apostler som var forsamlet den minneverdige kvelden da han innstiftet nadverden, når jeg tenker på denne høytidelige anledning, fylles jeg av undring og blir beveget. For meg var den sammenkomsten en av de mest høytidelige og største siden tidenes begynnelse.

Der lærte Frelseren dem om sitt kommende offer, som de i sin forvirring ikke kunne forstå. Han fortalte dem tydelig om sin død og at hans blod skulle bli utøst, og dette ble sagt kort tid før han led for verdens synder. Det var en svært høytidelig anledning. Der ble nadverden innstiftet, og disiplene ble befalt å møtes ofte og minnes Jesu Kristi død og lidelser, for hans offer var for verdens forløsning.

Han var i ferd med å påta seg ansvaret for å betale gjelden som ble påført verden ved fallet, så menneskene kunne bli forløst fra døden og fra helvete. Han hadde lært folket at han skulle løftes opp så han kunne trekke alle mennesker til seg, og at alle som ville omvende seg og tro på ham og holde hans bud, ikke skulle lide, for han ville påta seg deres synder.”¹

“Gjør dette til minne om meg” (Lukas 22:19).

Joseph Fielding Smiths læresetninger

Herren har befalt oss å møtes ofte for å ta del i nadverden.

Å ta del i disse symbolene [brødet og vannet] er en av Kirkens helligste ordinanser, en ordinans som har erstattet det å slakte og spise påskelammet som [symboliserte] Forløsers offer på korset…Helt fra utvandringen fra Egypt og til vår Forløsers korsfestelse, ble Israelittene befalt å feire påske på en bestemt tid hvert år. Den høytidelige kvelden før korsfestelsen forandret Herren denne ordinansen og ga i stedet sin nadverd. Vi har blitt befalt å møtes ofte, ikke bare en gang i året, og gå til bønnens hus og der minnes vår Forløser og inngå pakt med ham ved ofte å ta del i denne hellige ordinansen.²

Den som holder seg borte fra nadverdsmøtet uke etter uke og måned etter måned når ingenting hindrer ham i å komme, er ikke lojal mot sannheten. Han elsker den ikke. Hvis han gjorde det, ville han være tilstede for å ta del i disse symbolene – bare et lite stykke brød, et lite beger med vann. Han ville ønske å gjøre dette for å vise sin kjærlighet til sannheten og sin lojale tjeneste til Guds Sønn.³

Vi har blitt kalt til å minnes denne store begivenhet [Jesu Kristi forsoning] og alltid ha den i tankene. I denne hensikt kalles vi sammen en gang i uken for å ta del i disse symbolene og vitne om at vi minnes vår Herre, at vi er villige til å påta oss hans navn og at vi vil holde hans bud. Denne pakten er vi kalt til å fornye hver uke, og vi kan ikke beholde Herrens ånd hvis vi ikke konsekvent overholder dette budet. Hvis vi elsker Herren, vil vi være tilstede på disse møtene i en ånd av tilbedelse og bønn, og minnes Herren og pakten vi skal fornye hver uke gjennom denne nadverd slik han har krevet det av oss.⁴

Vi tar del i nadverden til minne om Jesu Kristi forsoning.

Det er Kirkens medlemmers plikt å vandre ydmykt og trofast i kunnskap om og forståelse av Jesu Kristi forsoning… Jeg har på følelsen – jeg skulle gjerne tatt feil, men det tror jeg ikke jeg gjør, at en veldig, veldig stor andel av Kirkens medlemmer ikke skjønner hva det betyr å spise et lite stykke brød og drikke et lite beger med vann til minne om vår Frelser Jesu Kristi blodsutgytelse og hans offer på korset.

La meg rette oppmerksomheten mot velsignelsen [av brødet]. Jeg skal lese den ydmykt så vi kan forstå hva som står der:

“O Gud, du evige Fader, vi ber deg i din Sønns Jesu Kristi navn, å velsigne og hellige dette brød for alle deres sjeler som nyter av det, så de kan ete til minne om din Sønns legeme og vitne for deg, O Gud, du evige Fader, at de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem, så hans Ånd alltid kan være hos dem. Amen.” [L&p 20:77.]…

Å spise til minne om ham. Betyr det bare at jeg vil huske at for nesten 2000 år siden tok ugudelige menn ham, hengte ham på korset, drev nagler inn i hans hender og føtter og lot ham henge der for å dø? For meg har det en langt dypere mening enn som så. Å minnes ham – hvorfor var han på korset? Hvilken nytte gir det [meg] at han hang på korset? Hvilken lidelse gjennomgikk han på korset så jeg kunne bli forløst eller befridd fra mine synder?

Det er naturlig å tenke: Han fikk nagler drevet inn i sine hender og føtter, og han hang der til han døde… Hva annet led han? Dette er noe jeg tror at de fleste av oss overser. Jeg er overbevist om at hans største lidelse ikke var å få naglene drevet inn i hendene og i føttene og å henge på korset, så uutholdelig og så forferdelig som det enn var. Han bar en annen byrde som var langt mer betydelig og gjennomtrengende. Hvordan? Vi forstår det ikke helt, men jeg får et glimt av det.⁵

Det er ikke en av oss, vil jeg anta, som ikke har gjort noe galt, og deretter beklaget det og ønsket at vi ikke hadde gjort det. Da rammer vår samvittighet oss, og vi har vært svært ulykkelige. Har dere hatt denne erfaringen? Det har jeg… Men her har vi Guds Sønn som bærer byrden av mine overtredelser og deres overtredelser… Hans største pine var ikke naglene i hendene eller i føttene, så ille som de enn var, men pine i sinnet på en måte som jeg ikke helt forstår. Men han bar byrden – vår byrde. Jeg har lagt noe til den, og det samme har dere. Det samme har alle andre. Han tok på seg å betale prisen så jeg kan slippe – så dere kan slippe – straffen på betingelse av at vi vil motta hans evangelium og være sanne og trofaste mot det.

Det er dette jeg prøver å tenke på. Det er det jeg husker – den uutholdelige smerten da han gråt i sin bønn til sin Far om å la kalken gå ham forbi. Han trygler ikke bare om lindring for naglene som skulle drives inn i hendene eller føttene, han hadde en verre pine enn alt dette, på en eller annen måte som jeg ikke forstår.⁶

Det er umulig for svake dødelige, og vi er alle svake, å fullt ut forstå omfanget av Guds Sønns lidelser. Vi kan ikke forstå prisen han måtte betale. Til profeten Joseph Smith sa han:

“For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg. Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg. Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake – men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn.” [L&p 19:16-19.]

Det er imidlertid innenfor vår rekkevidde å vite og forstå at denne uutholdelig pinen forbundet med hans offer, har bragt oss den største velsignelse som kunne gis. Videre er vi i stand til å innse at denne ekstreme lidelse – som et dødelige menneske hverken kan oppnå eller tåle – ble gjennomgått på grunn av den store kjærlighet som Faderen og Sønnen hadde for menneskeheten…

…Hvis vi fullt ut verdsatte de mange velsignelser som er våre på grunn av forløsningen som ble utført for oss, ville det ikke ha vært noe Herren kunne ha bedt oss om som vi ikke med glede ville ha gjort.⁷

Jeg er sikker på at om vi kunne forestille oss – slik jeg mange ganger har prøvd å gjøre – den høytidelige anledningen da Frelseren var sammen med sine apostler, hvis vi kunne se dem der sammen, Herren i sorg på grunn av verdens synder og for en av hans apostler som skulle forråde ham, men likevel underviste disse elleve menn som elsket ham, og inngikk pakt med dem, er jeg sikker på at vi ville føle i vårt hjerte at vi aldri ville forsake ham. Hvis vi kunne se dem der de var samlet og kunne forstå vekten av byrden som lå på vår Herre, og etter at de hadde spist kveldsmåltidet og sunget en salme, da de gikk ut for at Herren skulle bli forrådt, spottet og hånet, at disiplene ville forsake ham i hans dypeste prøvelse – hvis vi kunne forstå alt dette, om bare i den minste grad, og det er nok alt vi er i stand til, mine brødre og søstre, ville vi for alltid ønske å vandre i sannhetens lys. Hvis vi kunne se menneskenes Frelser lide i Getsemane og på korset og fullt ut forstå alt som det betydde for oss, ville vi ønske å holde hans bud, og vi ville elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår makt, sinn og styrke, og i Jesu Kristi navn ville vi tjene ham.⁸

Det er vår plikt ettertenksomt å overveie den pakt vi inngår når vi tar del i nadverden.

Jeg skulle ønske vi kunne få Kirkens medlemmer til å forstå klarere de pakter de inngår når de tar del i nadverden på våre nadverdsmøter.⁹

Jeg har sett to medlemmer av Kirken sitte sammen [på nadverdsmøtet], innlede en samtale, stoppe lenge nok til at vannet eller brødet ble velsignet, og deretter gjenoppta sin samtale… Det er sjokkerende for meg, og det er det sikkert også for Herren.¹⁰

Det er vår plikt nøye og tankefullt å overveie [nadverds]bønnene når vi hører dem på våre møter. Det er fire svært viktige ting vi inngår pakt om å gjøre hver gang vi tar del i disse symbolene, og når vi tar del, er det et tegn på at vi samtykker fullt ut i forpliktelsene, og dermed blir de bindende for oss. De er som følger:

1. Vi eter til minne om Jesu Kristi legeme og lover at vi alltid vil minnes hans sårede legeme da han døde på korset.

2. Vi drikker til minne om blodet som ble utgytt for verdens synder, som sonet for Adams overtredelse, og som frigjør oss fra våre egne synder på betingelse av vår sanne omvendelse.

3. Vi inngår pakt om at vi vil være villige til å påta oss Sønnens navn og alltid minnes ham. I denne pakten lover vi at vi vil bli kalt ved hans navn og aldri gjøre noe som ville bringe skam eller vanære over dette navnet.

4. Vi inngår pakt om at vi vil holde hans bud som han har gitt oss, ikke ett bud, men at vi vil være villige til å “leve ved hvert ord som går ut av Guds munn”. [L&p 84:44.]

Hvis vi vil gjøre disse tingene, er vi lovet Den hellige ånds konstante veiledning, og hvis vi ikke vil gjøre disse tingene, vil vi ikke ha denne veiledningen.¹¹

Jeg ønsker å stille dere noen spørsmål, og jeg taler naturligvis til alle medlemmer av Kirken. Tror dere en mann som kommer til nadverden i bønnens, ydmykhetens og tilbedelsens ånd, og som tar del i disse symbolene på Jesu Kristi legeme og blod, bevisst vil bryte Herrens bud? Hvis en mann innser fullt ut hva det betyr når han tar del i nadverden, at han inngår pakt om å påta seg Jesu Kristi navn og alltid minnes ham og holde hans bud, og dette løftet blir fornyet uke etter uke – tror dere en slik mann vil unnlate å betale sin tiende? Tror dere en slik mann vil bryte sabbaten eller ignorere Visdomsordet? Tror dere han vil unnlate å be eller at han ikke vil ivareta sine quorumsplikter og andre plikter i Kirken? Det virker for meg som om en krenkelse av disse hellige prinsipper og plikter er umulig når en mann vet hva det vil si å avlegge slike løfter uke etter uke for Herren og for de hellige.¹²

“Det er vår plikt nøye og tankefullt å overveie [nadverds]bønnene når vi hører dem.”

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

I “Fra Joseph Fielding Smiths liv” uttrykker president Smith sine tanker om den gangen da Frelseren innstiftet nadverden. Hvorfor er denne hendelsen viktig for deg?
Når du studerer del 1, kan du overveie viktigheten av å delta på nadverdsmøtet hver uke. Hvordan kan du forberede deg til nadverdsmøtet? Hva kan foreldre gjøre for å hjelpe sine barn å forberede seg?
Hva gjør inntrykk på deg ved president Smiths tanker når han tok del i nadverden? (Se del 2.) Hva kan vi gjøre for å minnes Frelseren og hans forsoning når vi tar del i nadverden?
Gi oppmerksomhet til de pakter som er nevnt i del 3. Grunn stille på hva du føler med hensyn til disse paktene. Hvordan påvirker disse paktene ditt liv?

Aktuelle skriftsteder

Matteus 26:26-29; 1 Korinterbrev 11:23-29; 3 Nephi 18:1-13; Mormon 9:29; Moroni 4-5; L&p 20:75-79; 59:9-12

Hjelp til undervisningen

“Gi deltagerne i oppdrag å lese utvalgte spørsmål på slutten av kapitlet (enten hver for seg eller i små grupper). Be dem se etter læresetninger i kapitlet som er relevante for spørsmålene. Be dem deretter dele sine tanker og oppfatninger med resten av gruppen” (fra side vii i denne boken).