Kapittel 25

Jesu Kristi fødsel: “En stor glede”

“Hva med denne fantastiske historien? Har vi latt den gjennomsyre og påvirke vårt liv? Har vi godtatt den i sin fulle betydning uten forbehold?”

Fra Joseph Fielding Smiths liv

I julen 1971 fikk en avisreporter anledning til å tilbringe tid sammen med president Joseph Fielding Smith og medlemmer av hans familie. Reporteren ga et glimt inn i profetens liv:

“Julen er en spesiell tid for president Joseph Fielding Smith. Det er en tid for familien og en tid for å minnes. Men mest av alt er julen for president Smith en tid for barn.

‘Jeg tror det jeg liker best ved julen er barna,’ sa president Smith idet han trykket sitt oldebarn tettere inntil seg.

Med en stor bildebibel på fanget, bladde president Smith og to av hans oldebarn, Shanna McConkie, 4, og Sherri, 2, gjennom sidene som fortalte om da Jesusbarnet ble født. De så lenge på siden med bildet av krybben. Det var en nærhet mellom president Smith og jentene…

President Smith har hatt mange familiemedlemmer på besøk i julen. ‘Julen er en tid for familier å være sammen,’ sa han.”¹

For president Smith dreide juletradisjonene seg om Frelserens fødsel, tjenestegjerning og forsoning. Som svar på julehilsener han fikk fra Kirkens medlemmer, sa han: “Jeg verdsetter omtanken fra dem som sender julekort. Jeg betrakter dem som et uttrykk for kjærlighet og en påminnelse om Frelserens fødsel, han som vi priser og tilber som Kirkens overhode. Hans budskap handlet om fred og velvilje. Dette er mitt ønske for mine medmennesker overalt.”²

I desember 1970 publiserte president Smith en julehilsen til Kirkens medlemmer over hele verden. Han sa blant annet:

“Jeg hilser dere nå i julen, med kjærlighet og fellesskap, og med en bønn om at vår evige Fader vil se ned på dere i nåde og utøse sine rike velsignelser over dere.

I disse tider hvor synd er fremherskende, hvor det er store trengsler på jorden, hvor det er kriger og rykter om krig, trenger vi alle, som aldri før, Herrens veiledende og beskyttende omsorg.

Vi trenger å vite at til tross for alle problemer og onder som rammer oss, styrer fortsatt Herren det som foregår på jorden, og at hvis vi holder hans bud og er sanne og trofaste mot hans lover, vil han velsigne oss her og nå og belønne oss med evig liv i hans rike når den tid kommer…

…Jeg ber om at vi nå i julen og til enhver tid må konsentrere vår tro om Guds Sønn og oppnå den fred som overgår all forstand.”³

Historien om Frelserens fødsel “blir aldri for slitt uansett hvor ofte den fortelles”.

Joseph Fielding Smiths læresetninger

Historien om vår Forløsers fødsel er uttrykksfull i sin ydmyke enkelhet.

Det er ingen historie som er fullt så vakker, eller som kan stimulere den ydmykes sjel helt til det innerste, som denne strålende historien om vår Forløsers fødsel. Ingen ord som mennesker kan uttale, kan pynte på eller forbedre eller tilføye veltalenhet til dens ydmyke enkelhet. Den blir aldri forslitt uansett hvor ofte den fortelles, og den fortelles altfor sjelden i menneskenes hjem. La oss prøve å forestille oss at vi er ute sammen med hyrdene som våket over flokken sin denne minneverdige kvelden. Dette var ydmyke menn som ikke hadde mistet sine fedres tro, hvis hjerter ikke hadde blitt forherdet i likhet med deres som regjerte over jødene under vår Herres tjenestegjerning, for hadde de vært det, ville ikke englene ha åpenbart seg for dem med sitt strålende budskap. La oss gjenta denne vidunderlige historien.

“Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.

Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.

I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.

Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa:

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.

Og det skjedde, da englene var faret opp fra dem til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss.

De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.” [Lukas 2:8-16.]

Kan noen sjel lese dette og ikke bli grepet av ydmykhetens ånd og bli imponert over historiens enkle sannhet?⁴

Selv om Jesus Kristus var Guds Sønn, kom han inn i denne verden som et barn og fortsatte fra nåde til nåde inntil han mottok en fylde.

Jeg antar at vi alle forstår at Jesus Kristus var Jehova, som ledet Israel på Abrahams og Moses’ tid, og faktisk helt fra Adams tid. Dessuten at Jehova, eller Jesus Kristus, som en ånd i persons skikkelse viste seg for Jareds bror, og at han ble født som et barn inn i denne verden og vokste til manndom i denne verden.⁵

I sin ungdom fikk Jesus kunnskap “linje på linje og bud på bud”.

Vår Frelser var en Gud før han ble født inn i denne verden, og han hadde med seg denne samme status da han kom hit. Han var like mye en Gud da han ble født inn i verden som han var før. Men hva dette liv angår, ser det ut til at han måtte begynne akkurat som alle andre barn gjør, og motta sin kunnskap linje på linje. Lukas sier at han “gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker”. [Lukas 2:52.] Johannes skriver at han “han ikke mottok av fylden til å begynne med”, men måtte utvikle seg “fra nåde til nåde inntil han mottok en fylde”. [L&p 93:13.] …

Det var tydelig at før han var 12 år gammel – for da forbauset han doktorene og vismennene i templet – hadde han lært mye om sin Fars hus [se Lukas 2:46-49]. Denne kunnskapen kan ha kommet til ham ved åpenbaring, ved englebesøk eller på en annen måte. Men hans kunnskap hva dette livet angår, måtte komme linje på linje og bud på bud. Utvilsomt kommuniserte han, fra tid til annen, med sin himmelske Fader.

…Jesus vokste opp med sine brødre, og vokste seg sterk, og han ventet på Herren for at tiden for hans gjerning skulle komme. Han tjente under sin far, og han talte ikke som andre mennesker, ei heller kunne han bli undervist av andre, for han trengte ikke at noe menneske skulle lære ham. Og etter mange år kom tiden for hans tjenestegjerning.” [Joseph Smiths oversettelse, Matteus 3:24-26.]

Det vår Herre sa om at han ikke kunne gjøre noe annet enn hva han hadde sett Faderen gjøre, betyr ganske enkelt at det hadde blitt åpenbart for ham hva hans Fader hadde gjort [se Johannes 5:19-20]. Uten tvil kom Jesus til verden underlagt samme tilstand som ble krevd av hver enkelt av oss – han glemte alt, og han måtte vokse fra nåde til nåde. Det at han glemte, eller fikk sin tidligere kunnskap tatt bort, ville være nødvendig akkurat som det er nødvendig for hver av oss, for å kunne gjennomføre den timelige tilværelse.

Frelseren hadde ikke en fylde til å begynne med, men etter at han fikk sitt legeme og oppstandelsen, ble all makt gitt ham både i himmelen og på jorden. Selv om han var en Gud, selveste Guds Sønn, med makt og myndighet til å skape denne jord og andre kloder, var det likevel visse ting som manglet, som han ikke mottok før etter sin oppstandelse. Med andre ord hadde han ikke mottatt fylden før han fikk et oppstandent legeme.⁶

Jesus Kristus kom til denne verden for å forløse oss fra fysisk og åndelig død.

Jesus kom hit for å utføre en bestemt oppgave som ble tildelt ham før jordens grunnvoll ble lagt. Han er omtalt i Skriftene som “Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt”. [Johannes’ åpenbaring 13:8.] Han meldte seg frivillig til å komme i tidens midte, for å forløse menneskene fra fallet som ville komme over dem på grunn av Adams overtredelse.

…Jesus er den eneste som er født inn i denne verden, som ikke har en jordisk far. Hans legemes Far er også hans ånds Far og Far til alle menneskers ånder. Fra sin Far mottok han evig liv, fra sin mor mottok han evnen til å dø, for hans mor var en jordisk kvinne. Av henne fikk han sitt blod, og av sin Far fikk han sin udødelighet. Når han dermed hadde makt til å legge ned sitt liv og ta det igjen, var han i stand til å betale prisen for Adams overtredelse og forløse alle skapninger fra graven.⁷

Den egentlige årsaken til Jesu Kristi komme til verden… var for det første å forløse alle mennesker fra den fysiske eller jordiske død, som Adam bragte inn i verden, og for det annet å forløse alle mennesker fra åndelig død, eller forvisning fra Herrens nærhet, på betingelse av at de omvender seg og mottar syndenes forlatelse og holder ut til enden av den jordiske prøvestand.⁸

Vi gleder oss over Guds Sønns fødsel blant menneskene.

Vi er takknemlige for det sonoffer han utarbeidet ved å utgyte sitt eget blod.

Vi er takknemlige for at han har forløst oss fra døden og åpnet døren slik at vi kan få evig liv.

Vi ber om fred på jorden, om evangeliets utbredelse og om sannhetens endelige triumf.

Vi ber inntrengende vår Faders barn overalt om å bli med oss og gjøre de tingene som vil gi oss alle fred i denne verden og evig herlighet i den kommende verden [se L&p 59:23].⁹

Vi skulle la historien om Frelserens fødsel få gjennomsyre og påvirke vårt liv.

Når [juledags morgen] kommer, vil noen bøye hodet i ydmyk takknemlighet til lysenes Far for de velsignelser de har mottatt gjennom hans elskede Sønns lidelser, og vil lese den vidunderlige historien med takknemlig pris. Andre, som vet lite, om noe i det hele tatt, om den gjeld de står i til Guds Sønn, vil dessverre feire, ikke i lovprisning og ydmyk bønn, men i blasfemisk drukkenskap, uten den minste tanke på betydningen av fødselen til mannen fra Galilea…

Hvordan kan noen lese denne rørende historien om Jesu Kristi fødsel uten å ønske å forsake sine synder? På denne tiden av året er det godt for alle og enhver – kongen i sitt palass, hvis det er konger i palasser nå, bonden i sitt beskjedne hus, de rike og de fattige – å bøye kne og gjøre ære på ham som var uten synd, hvis liv ble tilbragt i offer og sorg til gavn for sine medmennesker, hvis blod ble utgytt som et offer for synd…

…Hva med denne vidunderlige historien? Har vi latt den gjennomsyre og påvirke vårt liv? Har vi godtatt den i sin fulle betydning uten forbehold? Tror vi at dette barnet i sannhet var Guds enbårne Sønn i kjødet? Har vi fast tro på hans misjon, og er vi villige til å følge ham i lydighet? Hvis verden hadde en slik tro og oppriktig ga akt på hans lære, ville den ikke ha blitt revet i stykker av strid og ondskap gjennom alle tidsaldre… Det har vært for mange tomme ord blant bekjennende etterfølgere av Guds Sønn, og for lite virkelig tilbedelse basert på hans læres integritet.

Engelen sa til hyrdene denne strålende kvelden, at han kom med et budskap om stor glede som var til alle mennesker [se Lukas 2:8-10], men i det store og hele har menneskene overalt på jorden nektet å motta velsignelsene av dette budskapet. De har ikke vært villige til å forsake sine synder, til å ydmyke seg og sette sitt liv i harmoni med Mesterens læresetninger…

Nok en gang ber jeg innstendig alle mennesker overalt: Vend bort fra deres onde veier til den sanne tilbedelse av Guds Sønn, så deres sjeler kan bli frelst i hans rike.¹⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hva gjør dere i deres hjem for å minnes Frelseren i julen? Hva kan vi lære av president Smiths juletradisjoner? (Se “Fra Joseph Fielding Smiths liv”.)
Hvorfor tror du historien om Jesu Kristi fødsel “aldri blir forslitt”? (Se del 1.)
Gjennomgå president Smiths ord om Jesu Kristi komme til verden som barn, og om at han gjennomgikk jordelivets vanskeligheter (se del 2). Hva tenker og føler du når du grunner på Frelserens villighet til å gjøre dette?
Grunn på sammenhengen mellom Frelserens fødsel og Frelserens forsoning (se del 3). Hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å oppnå denne forståelsen? Hvordan kan denne forståelsen påvirke våre juletradisjoner?
Hva kan vi gjøre for å la historien om Frelserens fødsel “gjennomsyre og påvirke vårt liv”? (Se del 4.)

Aktuelle skriftsteder

Jesaja 53; Lukas 1:26-35; 2; 1 Nephi 11:8-23

Hjelp til undervisningen

Diskusjoner i små grupper kan “gi mange mennesker anledning til å delta i en leksjon. Personer som i alminnelighet nøler med å delta, kan komme med ideer i små grupper som de ellers ikke ville ha gitt uttrykk for foran hele klassen” (Undervisning, intet større kall [1999], 179).