Kapittel 3

Frelsesplanen

“Vår himmelske Fader etablerte en frelsesplan for sine åndebarn… for å gjøre dem i stand til å komme videre og utvikle seg, inntil de får evig liv.”

Fra Joseph Fielding Smiths liv

29. april 1901 døde Joseph Fielding Smiths 18 år gamle søster Alice etter lengre tids sykdom. Joseph var i ferd med å fullføre en heltidsmisjon i England. Hans reaksjon på nyheten om Alices bortgang viste hans kjærlighet til familien og hans vitnesbyrd om frelsesplanen. “Det er et fryktelig slag for oss alle,” skrev han i dagboken sin. “Jeg visste ikke hvor alvorlig sykdommen hennes var, selv om jeg visste at hun var syk. Jeg var helt sikker på å få møte henne igjen sammen med resten av familien i løpet av noen uker, men Guds vilje skje. Det er i slike stunder at det håp som evangeliet gir oss, er så kjærkomment. Vi skal alle møtes igjen på den andre siden for å nyte gleden og velsignelsene av hverandres nærvær, hvor familiebånd aldri mer vil bli brutt, men hvor vi alle skal leve for å motta de velsignelser og oppnå den milde barmhjertighet som vår Fader i himmelen ønsker å gi oss. Måtte jeg alltid vandre på sannhetens vei og gjøre ære på det navn jeg bærer, slik at møtene med min slekt må bli ytterst behagelige og evigvarende, er min ydmyke bønn.”¹

I sin tjeneste som apostel og senere som Kirkens president, vitnet president Joseph Fielding Smith gjentatte ganger om det håp som kommer gjennom en forståelse av evangeliet. Han sa: “Vi har frelsesplanen. Vi forvalter evangeliet, og evangeliet er verdens eneste håp, den eneste vei som vil bringe fred på jorden og rette opp i den urett som finnes i alle nasjoner.”²

Joseph Fielding Smiths læresetninger

I den førjordiske åndeverden ble vi glade da vi fikk høre om vår himmelske Faders frelsesplan.

Vi er alle medlemmer av vår himmelske Faders familie. Vi bodde og levde sammen med ham før jorden ble skapt. Vi så hans ansikt, følte hans kjærlighet og hørte hans læresetninger, og han innstiftet de lover som gjør oss i stand til å komme videre og utvikle oss og få våre egne evige familieenheter.³

“Vi bodde og levde sammen med [vår Fader i himmelen] før jorden ble skapt.”

Vår himmelske Fader etablerte en frelsesplan for sine åndebarn. Denne planen var utformet for å gjøre dem i stand til å gå videre og utvikle seg til de oppnår evig liv, som er navnet på den slags liv vår Fader i himmelen lever. Denne planen skal gjøre Guds barn i stand til å bli som ham og ha den samme makt og visdom og kunnskap som han besitter.⁴

Vi lærer av Den kostelige perle at et råd ble holdt i himmelen, hvor Herren kalte til seg sine åndebarn og fremla for dem en plan hvorved de kunne komme ned på jorden, ta del i jordelivet og motta et fysiske legeme, gjennomgå en prøvetid i dødeligheten og deretter gå videre til en høyere opphøyelse gjennom oppstandelsen som skulle tilveiebringes ved hans enbårne Sønn Jesu Kristi forsoning [se Moses 4:1-2; Abraham 3:22-28]. Tanken på å gjennomgå dødeligheten og få del i alle jordelivets omskiftelser, hvor de ville få erfaring gjennom lidelse, smerte, sorg og fristelse, samt gledene ved livet i denne jordiske tilværelse, og deretter, hvis de ville være trofaste, få gå videre gjennom oppstandelsen til evig liv i Guds rike og bli som ham [se 1 Johannes 3:2], fylte dem med glede, og de “ropte av fryd”. [Se Job 38:4-7.] Den erfaring og kunnskap som oppnås i dette jordelivet, kunne ikke komme på noen annen måte, og å motta et fysisk legeme var avgjørende for deres opphøyelse.⁵

Adam og Evas fall var en del av vår himmelske Faders plan.

Frelsesplanen, eller lovboken, som er kjent som Jesu Kristi evangelium, ble vedtatt i himmelen, før verdens grunnvoll ble lagt. Det ble bestemt der at Adam, vår far, skulle komme til denne jord og stå som overhode for hele den menneskelige familie. Det var en del av denne store planen at han skulle spise av den forbudte frukt og falle, og dermed bringe lidelse og død inn i verden, til beste for sine barn.⁶

Fallet var en viktig del av menneskets jordiske prøvestand… Hadde ikke Adam og Eva spist, ville ikke den store gaven som det dødelige liv innebar, ha kommet til dem. De ville heller ikke ha fått noen etterkommere, og det store bud som ble gitt dem av Herren, ville ikke ha blitt oppfylt.⁷

Adam og Evas fall “bragte smerte, det bragte sorg, det bragte død, men … det bragte [også] velsignelser”.

Adams fall tilveiebragte alle jordelivets omskiftelser. Det bragte smerte, det bragte sorg, det bragte død, men vi må ikke miste av syne det faktum at det også bragte velsignelser… Det bragte velsignelsene kunnskap og forståelse og det dødelige liv.⁸

Jesus Kristus ga seg selv som et offer for å frelse oss fra fallet og fra våre synder.

Adams overtredelse bragte disse to formene for død, åndelig og timelig – en mann blir forvist fra Guds nærhet og blir dødelig og underlagt all kjødets motgang. For at han skulle bli bragt tilbake igjen, måtte det være en kompensasjon for loven som var brutt. Rettferdigheten krevde det.⁹

Det er mest naturlig og rettferdig at den som gjør galt, skal betale straffen – sone for sine ugjerninger. Derfor, når Adam var lovbryteren, krevde rettferdigheten at han og ingen annen skulle svare for synden og betale straffen med sitt liv. Men da Adam brøt loven, ble han selv underlagt forbannelsen, og når han var underlagt forbannelsen, kunne han ikke sone, eller gjøre godt igjen det han hadde gjort. Heller ikke kunne hans barn det, for også de var under forbannelsen, og det trengtes en som ikke var underlagt forbannelsen, for å sone for denne opprinnelige synd. Videre, ettersom vi alle var under forbannelse, var vi også maktesløse til å sone for våre egne synder. Det ble derfor nødvendig for Faderen å sende sin enbårne Sønn, som var fri for synd, for å sone for våre synder, så vel som for Adams overtredelse, hvilket rettferdigheten krevde måtte gjøres. Han tilbød seg følgelig som et offer for synd, og ved sin død på korset påtok han seg både Adams overtredelse og våre egne synder, og dermed forløste han oss fra fallet og fra våre synder, på betingelse av omvendelse.¹⁰

Det er vår plikt å undervise om Jesu Kristi misjon. Hvorfor kom han? Hva gjorde han for oss? Hvordan gavner det oss? Hva kostet det ham å gjøre det? Det kostet ham livet, ja, mer enn livet! Hva gjorde han i tillegg til å bli naglet til korset? Hvorfor ble han naglet til korset? Han ble naglet til korset for at hans blod kunne bli utøst for å forløse oss fra denne mest forferdelige straff som noen sinne kunne komme, forvisning fra Guds nærhet. Han døde på korset for å bringe oss tilbake igjen, for at vårt legeme og vår ånd kunne bli gjenforenet. Han ga oss dette privilegiet. Hvis vi bare vil tro på ham og holde hans bud, døde han for oss slik at vi kan få tilgivelse for våre synder og ikke bli bedt om å sone straffen. Han betalte prisen…

… Intet menneske kunne gjøre det han gjorde for oss. Han behøvde ikke å dø, han kunne ha nektet. Han gjorde det frivillig. Han gjorde det fordi det var en befaling fra hans Fader. Han visste hva lidelsen ville bestå av, og likevel, på grunn av sin kjærlighet til oss, var han villig til å gjøre det…

Naglene som ble drevet inn i hans hender og inn i Frelserens føtter, var den minste delen av hans lidelse. Jeg tror vi har lett for å tro eller føle eller tenke at hans store lidelse var å bli naglet til korset og overlatt til å henge der. Dette var en periode i verdens historie da tusenvis av menn led på den måten. Altså var hans lidelse, så langt som dette angikk, ikke noe mer enn andre menns lidelse som var blitt korsfestet på denne måten. Hva var da hans store lidelse? Jeg skulle ønske vi kunne innprente denne kjensgjerning i hvert medlem av denne kirken: Hans store lidelse fant sted før han i det hele tatt kom til korset. Det var i Getsemane, slik Skriftene forteller oss, at han blødde fra hver pore i kroppen, og i sine ekstreme sjelekvaler ropte han til sin Fader. Det var ikke naglene som ble drevet inn i hans hender og føtter. Ikke spør meg hvordan dette skjedde, for det vet jeg ikke. Ingen vet det. Alt vi vet, er at på et eller annet vis påtok han seg denne ekstreme straffen. Han påtok seg våre overtredelser og betalte en pris, en pris i form av pinsel.

Tenk på Frelseren som bærer den samlede byrden av hver enkelt plage, på en eller annen måte som jeg sier jeg ikke kan forstå – jeg bare aksepterer det – hvilket fikk ham til å lide et smertehelvete, og sammenlignet med dette var smerten av naglene som ble drevet inn i hans hender og føtter, svært liten. Han ropte i angst til sin Fader: “Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!” Men den kunne ikke gå ham forbi [se Matteus 26:42; Markus 14:36; Lukas 22:42]. La meg lese noen få ord om hva Herren sier om dette:

“For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.

Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.

Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake –

Men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn.” [L&p 19:16-19.]

Når jeg leser dette, gjør det meg ydmyk. Hans kjærlighet til menneskeheten, til verden, var så stor at han var villig til å bære en byrde som ingen jordisk mann kunne bære, og betale en forferdelig pris som ingen annen person noensinne kunne ha betalt, slik at vi kunne slippe.¹¹

“Vår Frelser Jesus Kristus er den sentrale figur i denne store planen for utvikling og frelse.”

Guds Sønn [sa]: “Jeg vil gå ned og betale prisen. Jeg vil være Forløseren og forløse menneskene fra Adams overtredelse. Jeg vil påta meg verdens synder og forløse eller frelse alle deres sjeler som vil omvende seg, fra deres egne synder.”¹²

La oss illustrere: En mann som går på en vei, faller tilfeldigvis ned i et hull som er så dypt og mørkt at han ikke kan komme seg opp av det og ut i frihet igjen. Hvordan kan han redde seg ut av denne vanskelige situasjonen? Ingen anstrengelse fra hans side kan redde ham, for det finnes ingen måte å komme ut av hullet på. Han roper om hjelp, og en vennligsinnet sjel som hører ropene, kommer ilende til og sender ned en stige så han kan klatre opp. Dette var nøyaktig den tilstand Adam satte seg selv og sine etterkommere i da han spiste av den forbudte frukt. Fordi de alle befant seg i det samme hullet, var det ingen som greide å komme seg opp og redde de andre. Hullet symboliserer at de var utestengt fra Guds nærhet, at de var undergitt timelig død og at legemet ville gå i oppløsning. Og fordi de alle var underlagt døden, var det ingen som kunne greie å skaffe en redningsplanke.¹³

Så kommer Frelseren, som ikke sitter fast i det samme hullet, og senker ned stigen. Han kommer ned i hullet og gjør det mulig for oss å bruke stigen til å unnslippe.¹⁴

I sin uendelig store barmhjertighet hørte Faderen sine barns rop og sendte sin Enbårne Sønn, som hverken var underlagt død eller synd, for at han kunne skaffe tilveie det middel de trengte for å bli reddet. Dette gjorde han gjennom sin altomfattende forsoning og det evige evangelium.¹⁵

Vårt hjerte skulle være fylt til randen av takknemlighet, og vi skulle vise kjærlighet og lydighet for [Frelserens] store og inderlige barmhjertighet. På grunn av det han har gjort, skulle vi aldri svikte ham. Han har kjøpt oss dyrt, og offeret besto i at han gjennomgikk store lidelser og ofret sitt blod på korset.¹⁶

Når vi bygger på Jesu Kristi forsonings grunnvoll, utarbeider vi vår frelse i løpet av jordelivet.

Vår Frelser Jesus Kristus er den sentrale figur i denne store plan for utvikling og frelse.¹⁷

Frelsesplanen tar utgangspunkt i forsoningen og består av følgende:

Først må vi ha tro på den Herre Jesus Kristus, vi må godta ham som Guds Sønn, vi må sette vår lit til ham, stole på hans ord og ønske å oppnå de velsignelser som kommer ved lydighet mot hans lover.

For det annet må vi omvende oss fra våre synder, vi må forsake verden, vi må bestemme oss, uten forbehold, for at vi vil leve et gudfryktig og rettskaffent liv.

For det tredje må vi bli døpt i vann av en rettmessig forvalter, en som har myndighet til å binde på jorden og besegle i himmelen. Vi må, ved denne hellige ordinans, inngå en pakt om å tjene Herren og holde hans bud.

For det fjerde må vi motta Den hellige ånds gave. Vi må bli født på ny. Vi må få synd og urett brent ut av vår sjel som om det var ved ild. Vi må bli en ny skapning ved Den hellige ånds kraft.

For det femte må vi holde ut til enden. Vi må holde budene etter dåpen, vi må arbeide på vår frelse med frykt og beven for Herren, vi må leve slik at vi utvikler guddommelige egenskaper og blir den slags mennesker som kan nyte Det celestiale rikes herlighet og underverk.¹⁸

Jeg vitner om at disse lovene som menneskene må adlyde for å oppnå frelse, og som utgjør Jesu Kristi evangelium, har blitt åpenbart i vår tid til profeter og apostler, og at de nå forvaltes av hans kirke, som han igjen har opprettet på jorden.¹⁹

Alle vi som lever i denne jordiske verden, lever i en prøvestand. Vi ble sendt hit først og fremst for å få et tabernakel [legeme] for vår evige ånd, for det annet å vise oss verdige ved å gjennomgå prøvelser, å ha trengsel samt rikelig med glede og lykke som kan oppnås gjennom en hellig pakt om lydighet til evangeliets evige prinsipper. Dødeligheten, slik Lehi informerte sine barn om, er en “prøvetilstand”. (2 Nephi 2:21.) Det er her vi skal bli prøvet for å se om vi vil, når vi er utestengt fra vår evige Faders nærhet, men likevel instruert om veien til evig liv, elske og hedre ham og være tro mot hans elskede Sønn, Jesus Kristus.²⁰

Vi kom hit for å bli prøvet ved å komme i kontakt med både det onde og det gode… Faderen har tillatt Satan og hans hærskarer å friste oss, men ved veiledning fra Herrens ånd og budene som er gitt gjennom åpenbaring, er vi forberedt til å gjøre vårt valg. Hvis vi gjør det onde, har vi blitt lovet at vi vil bli straffet. Hvis vi gjør godt, vil vi motta rettferdighetens evige belønning.²¹

Denne jordiske prøvetid [er] en kort periode, bare et kort tidsrom som forbinder den tidligere evighet med den fremtidige evighet. Likevel [er] det en periode av enorm betydning… Dette liv er den mest avgjørende periode i vår evige eksistens.²²

Alle mennesker vil motta oppstandelsens velsignelse gjennom Jesu Kristi forsoning.

Vi kom til denne verden for å dø. Det forsto vi før vi kom hit. Det er en del av planen, og alt sammen ble diskutert og ordnet lenge før menneskene ble satt på jorden… Vi var klare og villige til å foreta denne reisen fra Guds nærhet i åndeverdenen til den dødelige verden, for her å lide alt som henhører til dette livet, dets gleder og dets sorger, og å dø, og døden er like viktig som fødselen.²³

Den fysiske død, eller det dødelige menneskes død, er ikke en permanent adskillelse av Ånden og kjødets tabernakel, til tross for at legemet igjen vender tilbake til elementene, men er bare en midlertidig adskillelse som opphører på oppstandelsens dag, når kroppen skal kalles frem fra støvet for å leve igjen, levendegjort av ånden. Denne velsignelsen kommer til alle mennesker gjennom Kristi forsoning, uavhengig av deres godhet eller ondskap i jordelivet. Paulus sa det skulle være en oppstandelse av både rettferdige og urettferdige (Apostlenes gjerninger 24:15), og Frelseren sa at alle som var i gravene, skulle høre hans røst og skulle komme frem – “de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse” (Johannes 5:29).²⁴

Hver grunnleggende del av ethvert legeme vil bli gjenopprettet til sin rette plass i oppstandelsen, uansett hva som måtte skje med legemet ved døden. Om det blir brent av ild, spist av haier – det spiller ingen rolle. Hver grunnleggende del av det vil bli gjenopprettet til sitt eget riktige sted.²⁵

Ånder kan ikke bli fullkommengjort uten et legeme av kjøtt og ben. Dette legeme og dets ånd blir bragt til udødelighet og frelsens velsignelser gjennom oppstandelsen. Etter oppstandelsen kan det ikke være noen adskillelse mer, kropp og ånd blir uadskillelig forbundet så mennesket kan motta en fylde av glede. På ingen annen måte, annet enn fødsel inn i dette liv og oppstandelsen, kan ånder bli vår evige Fader lik.²⁶

De trofaste vil arve evig liv sammen med sin familie i vår himmelske Faders nærhet.

Noen arver rikdom på grunn av sine fedres flid. Noen blir gjennom arv oppreist til verdslige troner, til makt og status blant sine medmennesker. Noen søker en arv i form av verdslig kunnskap og berømmelse ved å anvende sin egen flid og utholdenhet, men det finnes én arv som er verdt mer enn alt, nemlig den arv som kalles evig opphøyelse.

Skriftene forteller oss at evig liv – som er det liv som besittes av vår evige Fader og hans Sønn, Jesus Kristus – er Guds største gave [se L&p 14:7]. Bare de som er renset fra all synd, skal motta det. Det loves dem som seirer “ved tro og blir beseglet ved forjettelsens Hellige Ånd som Faderen utgyter over alle dem som er rettferdige og sanne. Det er disse som er Den førstefødtes menighet. Det er de i hvis hender Faderen har lagt alle ting.” [L&p 76:53-55; se også vers 52.]²⁷

Denne frelsesplanen har familien i sentrum… [Den] er utformet for å gjøre oss i stand til å skape vår evige familieenhet.²⁸

De som mottar opphøyelse i det celestiale rike, vil nyte “uopphørlig fortsettelse av ætten”. De vil leve i familieforholdet.²⁹

Vi lærer i Jesu Kristi evangelium at familieorganisasjonen skal være, når det gjelder celestial opphøyelse, en som er komplett, en organisasjon som er forbundet fra far og mor og barn av én generasjon til far og mor og barn i neste generasjon, for slik å vokse og spre seg gjennom alle tider.³⁰

Disse strålende velsignelser som kan bli vår evige arv… kommer ikke uten ved villighet til å holde budene og til og med til å lide med Kristus om nødvendig. Med andre ord forventes kandidater til evig liv – Guds største gave – å legge alt de har på alteret om nødvendig, og likevel, og selv om det skulle bli nødvendig å legge ned sitt liv for hans skyld, kan de aldri betale ham for de rike velsignelser som mottas og er lovet basert på lydighet mot hans lover og bud.³¹

Når vi har kommet ut av verden og har mottatt evangeliet i sin fylde, er vi kandidater til celestial herlighet. Nei, vi er mer enn kandidater, hvis vi er trofaste, for Herren har gitt oss forsikring om at ved å være trofaste, skal vi få komme inn i Det celestiale rike…

…La oss leve slik at vi kan være trygge på vår plass og kan vite ved det liv vi lever, at vi skal gå inn i hans nærhet og bo hos ham og motta fylden av de velsignelser som har blitt lovet. Hvem blant de siste-dagers-hellige vil være tilfreds med noe mindre enn den fylde av frelse som er lovet oss? …Det er nødvendig for oss, i ydmykhet og i omvendelsens ånd, å stå på og gå videre og holde budene til enden, for vårt håp og vårt mål er evig liv, og det er liv i Faderens og Sønnens nærhet: “Og dette er det evige liv,” sa Herren,” at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” [Johannes 17:3.]³²

Jeg står nå i det jeg kan kalle livets skumring, og er klar over at jeg om ikke så altfor lenge vil bli bedt om å redegjøre for min jordiske forvaltning…

Jeg er sikker på at vi alle elsker Herren. Jeg vet at han lever, og jeg ser frem til den dagen da jeg skal se hans ansikt, og jeg håper å høre hans røst si til meg: “Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.” (Matteus 25:34.)

Og jeg ber om at dette må bli en lykke som blir oss alle til del når tiden er inne for hver av oss.³³

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Når du leser dagbokoppføringen i “Fra Joseph Fielding Smiths liv”, kan du tenke på en gang da du fant trøst i ditt vitnesbyrd om frelsesplanen. Hvordan kan du hjelpe et familiemedlem eller en venn å få en slik trøst?
Hvordan kan president Smiths læresetninger om rådet i himmelen hjelpe oss når vi møter prøvelser? (Se del 1.)
President Smith sa at “vi må ikke miste av syne det faktum at [Adam og Evas fall] også bragte velsignelser” (del 2). Hvorfor tror du det er viktig å huske denne sannheten? Hva er noen velsignelser du har mottatt som følge av fallet?
Hvordan kan president Smiths eksempel med en mann som faller ned i et hull i del 3, anvendes på vårt liv? Reflekter over hvordan Frelseren har reddet deg ved sin forsoning.
Hva sier president Smiths ord i del 4 om hensikten med vårt liv på jorden? Hva har Herren gitt oss for å hjelpe oss trygt gjennom denne prøvelsens tid?
Hvordan kan du hjelpe noen å forstå president Smiths erklæring i del 5 om at “døden er like viktig som fødselen”? Hvordan har læren om oppstandelsen påvirket ditt liv?
På hvilke måter er verdslig rikdom forskjellig fra den “evige arv” vi kan motta gjennom frelsesplanen? (Se del 6.) Hvordan kan en forståelse av disse forskjellene hjelpe oss å forberede oss til evig liv?

Aktuelle skriftsteder

Job 38:4-7; 2 Nephi 2:15-29; 9:5-27; Alma 12:20-35; L&p 19:16-19; Moses 5:10-12

Hjelp til undervisningen

“For å hjelpe oss å undervise fra Skriftene og vår tids profeters ord har Kirken utarbeidet leksjonsbøker og annet materiell. Det er lite behov for utfyllende stoff og annet referansemateriale” (Undervisning, intet større kall: Ressursveiledning for undervisning i evangeliet [2000], 52).