Våre hjem, våre familier
Pappas unnskyldning
David Hixon, Texas, USA.
Det var sterkere enn tusen prekener.
Jeg var 16 og spilte mitt nye rock-and-roll-album for første gang. Dessverre ble jeg skuffet over å høre et vulgært ord i den siste sangen. Jeg ble flau. Jeg visste at mor og far ikke ville like det – platen oppfylte ikke familiens normer. Men jeg likte resten av sangene, så når jeg spilte platen, skrudde jeg ned volumet rett før det støtende ordet ble sunget.
Min velmenende søster fortalte min far om albumet mitt. Senere, da han og jeg satt i spisestuen, uttrykte han sin bekymring for upassende ord. Selv om hans kommentar ble uttalt på en vennlig måte, satte jeg meg på bakbena og forsvarte hardnakket mitt standpunkt.
Jeg brukte ethvert argument jeg kunne komme på for å overbevise min far om at jeg burde få beholde platen. “Jeg visste ikke at det ordet var på albumet da jeg kjøpte det,” sa jeg, “og når den sangen spilles, skrur jeg ned.”
Da han sa at jeg likevel burde kvitte meg med platen, sa jeg: “Hvis du syns det, så burde jeg slutte å gå på skolen også! Jeg hører det ordet – og verre enn det – hver dag på skolen!”
Jeg begynte å bli frustrert. Han understreket igjen at vi ikke skulle ha vulgær musikk i vårt hjem. Krangelen eskalerte da jeg sa at det var verre synder jeg kunne begå, og at jeg aldri brukte det ordet.
Jeg prøvde å snu opp-ned på tingene: “Jeg prøver så hardt å være god, og så fokuserer du på denne ene lille tingen og syns jeg er en ond synder!”
Likevel ville ikke far gi etter. Ikke jeg heller. Jeg marsjerte opp på rommet mitt, smalt igjen døren og la meg på sengen, sydende. Jeg øvde på argumentene mine om og om igjen i tankene, og gravde meg enda dypere ned i min feilaktige logikk og overbeviste meg selv om at jeg hadde rett.
Ti minutter senere banket det forsiktig på døren. Det var pappa. Ansiktsuttrykket hans hadde forandret seg. Han var ikke der for å krangle. “Jeg beklager at jeg ble sint,” sa han. “Vil du tilgi meg?” Han sa hvor høyt han elsket meg og at han hadde høye tanker om meg. Han preket ikke. Han ga meg ikke råd. Så snudde han seg og gikk rolig ut av rommet.
Tusen prekener om ydmykhet kunne aldri ha gjort større inntrykk på meg. Jeg var ikke lenger sint på ham, bare på meg selv for å ha vært så sta og vanskelig. Jeg hentet platen, knakk den i to og kastet den. Jeg vet ikke om jeg noen gang fortalte pappa hva jeg gjorde, men det spilte ingen rolle. Det som betydde noe, var at jeg hadde lært at min far verdsatte forholdet vårt mer enn sin egen stolthet, selv om han hadde hatt rett.
Illustrasjon: Sam Lawlor