Gjaldt retningslinjene meg?
Julie Letner, Arizona, USA
Å velge å være sømmelig har alltid vært lett for meg. Jeg vokste opp i et hus hvor normene var høye, og da jeg giftet meg i templet, minnet tempelkledningen meg om å kle meg sømmelig.
Men å kjøpe badetøy skulle vise seg å være en kamp for meg. Uten veiledning i form av tempelkledningen, oppdaget jeg at jeg ønsket å gå i badetøy som jeg ville skamme meg over, hvis noen jeg kjente fikk se meg i det.
Min mann og jeg planla et cruise for bare oss to. Jeg tenkte cruiset ville være den perfekte anledning til å gå med slikt badetøy. Jeg ville ikke se noen jeg kjente, og derfor ville jeg ikke ha dårlig samvittighet. Ingen ville vite at jeg var en siste-dagers-hellig, og alle de andre kvinnene på skipet vil mest sannsynlig være kledd som meg.
Ettersom jeg allerede var gift, var det ingen reell grunn for meg til å ha sømmelig badetøy, eller jeg trodde iallfall det. Retningslinjer for sømmelighet var bare for tenåringer, ikke sant? Men jeg hadde en nagende følelse i bakhodet. Jeg var gift i templet. Jeg hadde nådd mitt mål om å holde meg verdig og finne en verdig mann. Og jeg ønsket å fortsette å velge det rette.
Jeg bestemte meg for å slå opp “Påkledning og fremtreden” i Til styrke for ungdom. Det hadde gått en stund siden jeg hadde lest heftet, så ordene gjorde inntrykk: “Ved din påkledning og opptreden kan du vise at du forstår hvor dyrebart ditt legeme er. Du kan vise at du er en Jesu Kristi disippel og at du elsker ham” ([2011], 6).
Disse ordene lød som et ekko i hodet mitt. Var jeg en Jesu Kristi disippel? Var jeg villig til å være trofast til alle tider og på alle steder (se Mosiah 18:9)?
Siden den gang har jeg besluttet at selv i slutten av 20-årene, må jeg fastholde prinsippene jeg lærte i min ungdom. Disse prinsippene gjelder definitivt fortsatt for meg. Jeg ønsker å være et godt eksempel for barna mine. Jeg vil at de skal vite at jeg er en Jesu Kristi disippel.