Disippelskap til alle tider, i alle ting, på alle steder
Melissa Merrill, Idaho, USA.
Da Alma forklarte dåpens pakt ved Mormons vann, lærte han oss at den innebærer å stå som et vitne for Gud “til alle tider og i alle ting og på alle steder” (Mosiah 18:9). Det er en norm Frelserens disipler fortsatt prøver å etterleve i dag, og en pakt som fornyes hver uke under nadverden, når Kirkens medlemmer lover å “alltid minnes” Frelseren (L&p 20:77).
Nøyaktig hvordan ser et slikt disippelskap ut? Kirkens tidsskrifter inviterte siste-dagers-hellige over hele verden til å delta i det vi kalte et “disippeleksperiment”. I hovedsak inviterte vi disse medlemmene til å fokusere på en bestemt læresetning av eller historie om Jesus Kristus, for så å studere og grunne på dette utvalget av Skriftene i en uke, og rapportere om hvordan et dedikert studium av Frelserens liv og lære påvirket hvordan de fulgte ham “til alle tider” i sitt liv.
Disippelskap til alle tider
Kara Laszczyk fra Utah hadde lenge sett på disippelskap som et ønske om å etterligne og bli mer lik Jesus Kristus, og som en villighet til å ofre og tjene for å spre hans evangelium. Men hun følte seg noe hemmet av sin innadvendte personlighet.
“Jeg har en tendens til å tenke kun innenfor min sfære fordi det er ubehagelig for meg å gjøre meg tilgjengelig for andre,” forklarer hun. “Jeg bekymrer meg altfor mye om hva andre folk syns om meg, istedenfor hva jeg syns om meg selv og hva min Frelser syns om meg.”
Men søster Laszczyk sier hennes ukelange eksperiment med å studere Lukas 7, som handler om Frelserens tjeneste for en rekke personer, fikk henne til å revurdere sine motiver. Hun spurte seg selv: “Er mine handlinger drevet av et genuint ønske om å bli som Frelseren og omsorg for andre, eller krysser jeg bare av punkter på listen min slik at det kan føles godt å vite at jeg har utført en oppgave? Er jeg mest opptatt av andres velvære eller av hva andre vil synes om mine handlinger?”
Hun sier at det gikk opp for henne at en del av å følge Frelseren – å gjøre det han ville gjort i en gitt situasjon – innebar å elske og tjene når det var behov for henne, ikke bare når det var beleilig.
“Disippelskap er ikke passivt,” sier hun. “Det er ikke alltid lett. Tid, energi og midler som vi ofrer i ekte kjærlig tjeneste for andre, vil hjelpe oss å komme nærmere Frelseren.” Og hun legger til at det gir henne oppmuntring å vite at Herren ikke ber oss om hverken å løpe raskere enn vi er i stand til (se Mosiah 4:27) eller å gjøre ting vi ikke kan gjøre uten hans hjelp.
Å kjenne disse prinsippene hjalp søster Laszczyk å delta i en faste for familiemedlemmer, selv om fasting har vært et svakt punkt for henne tidligere. Denne kunnskapen har også motivert henne til å forandre seg på et mer generelt nivå.
“Jeg ønsker å være mer proaktiv med hensyn til å yte tjeneste, istedenfor bare å vente til et påmeldingsark blir sendt rundt,” sier hun. “Jeg ønsker å bli en bedre besøkende lærerinne. Jeg ønsker å se etter en eller annen måte jeg kan tjene utenfor Kirken i mitt lokalsamfunn på. Jeg vil at min første tanke skal være: ‘Hva kan jeg gjøre for dem?’ eller ‘Hva er det de trenger?’ ikke ‘Har jeg tid?’ eller ‘Hvordan vil dette påvirke meg?’ ”
“Vi trenger vår Frelser,” konkluderer hun, “men vår Frelser trenger også oss. Han trenger at vi hjelper og løfter hverandre.”
Francisco Samuel Cabrera Perez i Chihuahua i Mexico sier han ikke anser seg selv som et dårlig menneske, han har forsøkt å adlyde budene og oppfylle sine plikter overfor sin familie og sine medmennesker siden han ble døpt som 16-åring. Men eksperimentet med å studere Frelserens liv hjalp ham å omgjøre sin forståelse av disippelskap fra teoretisk til praktisk.
Da han studerte Johannes 6:27-63, prekenen der Frelseren kaller seg livets brød, oppdaget bror Cabrera at han hadde en tendens som mange har: å tenke på sitt eget velvære først.
“Jeg finner alltid en eller flere ‘grunner’ – unnskyldninger – til å utsette mine plikter,” forklarer han. Tanker som “om en stund” eller “i morgen” eller “det er ingen hast” kommer inn i hans sinn, sier han, “svevende som gribber som blokkerer min families, min økonomiske, min sosiale og fremfor alt min evige fremgang.”
Å bare følge Frelseren etter at vi har gjort det vi liker, gjør oss til “nesten-disipler”, ikke sanne disipler, sier han. Å lese om Frelserens forpliktelse til å underkaste seg Faderens vilje økte bror Cabreras egen forpliktelse, og han fikk større forståelse av hvordan det å ta nadverden hver uke hjelper ham å “legge av det naturlige menneske” (Mosiah 3:19).
“Jeg underkaster meg Den hellige ånds innflytelse og lar forsoningens kraft gjøre meg til en hellig,” forklarer bror Cabrera. “For at dette skal skje, må jeg utvikle Kristi egenskaper – bli som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, kjærlig og villig til å underkaste meg Herrens vilje” (se Mosiah 3:19).
Da bror Cabrera gjorde en konsekvent innsats for å legge av det naturlige menneske, fant han økt kjærlighet til vår himmelske Fader og Jesus Kristus, sin familie, sine ledere og andre omgangsfeller. Han oppdaget at hans arbeidskapasitet økte. Og mest av alt oppdaget han at han likte – ikke led av – å gjøre ting for å bygge opp Guds rike.
“Mens jeg før så på disippelskap for Frelseren som en byrde, ser jeg nå at hans åk er gagnlig og hans byrde er lett” (se Matteus 11:30), sier bror Cabrera. “Det er det den store plan for lykke er: å følge Jesus Kristus og glede oss med ham nå og i evigheten.”
Disippelskap i alle ting
Chioma N., 15 år, fra Nigeria, studerte Johannes 7 og 3 Nephi 14 som en del av et ønske om å være mer lydig. Hun innrømmer at det er vanskelig å “gjøre visse ting jeg hater å gjøre – spesielt å rydde kjøkkenet når jeg er sliten”. Men hun har også et ønske om å “elske menneskene rundt seg”, og lydighet, oppdaget hun, var en måte å vise denne kjærligheten på (se Johannes 14:15).
Da Chioma studerte Frelserens læresetninger om lydighet og leste om hans underkastelse til vår himmelske Faders vilje, skjønte hun at fordi vår himmelske Fader og Jesus Kristus visste at vi ville synde og gå oss vill, ga de oss bud for å hjelpe oss å holde oss på den snevre og smale sti. Hun lærte også at uten lydighet kan vi ikke komme inn i Guds rike.
“Jeg lærte at ingen er fullkommen, men med lydighet kan vi alle strekke oss etter fullkommenhet,” sier hun. “Og jeg har lært at vi skulle være lydige slik at vår himmelske Fader kan velsigne oss.”
Hun fant en mulighet til å vise lydighet på skolen da hun ble bedt om å feie klasserommet når det ikke var hennes tur.
“Jeg adlød ydmykt idet jeg følte Den hellige ånd be meg adlyde og feie klasserommet. Mine medelever ble overrasket, og det ble læreren også. På grunn av denne hendelsen, kjenner folk meg nå som en lydig og ydmyk jente. Jeg følte meg glad hele uken fordi jeg var lydig.”
Michelle Kielmann Hansen vokste opp på Grønland, og bor nå i Danmark, og begge steder har en kultur av å “vise vennlighet og være hjelpsom”, sier hun. På mange måter, sier hun, har de stedene hvor hun har bodd, bidratt til å gjøre det lettere å leve et Kristus-lignende liv.
Men på andre måter, sier hun, er det vanskelig å hjelpe folk å forstå at det å være en Jesu Kristi disippel ikke bare er en periodisk aktivitet, men snarere en livsstil. Hun sier at hennes jevnaldrende, inkludert to romvenninner som ikke er medlem av Kirken, ofte har vanskelig for å forstå en livsstil som innebærer “alle disse timene i kirken”, tempelbesøk, skriftstudium og månedlig faste. Å leve en disippels liv blir enda vanskeligere når hun møter dårlige media, grov språkbruk eller andre negative ytre påvirkninger. “Med disse påvirkningene,” sier hun, “kan det være svært vanskelig å huske at jeg faktisk er en Jesu Kristi disippel.”
Søster Hansen innrømmer at det er vanskelig å være en ung voksen i en verden der moralen synes å være i stadig endring. I noen tilfeller er skillet mellom rett og galt klart. I andre tilfeller er det ikke det. Men, sier hun, selv om situasjonene hun møter noen ganger er kompliserte, så er Skriftene enkle.
“Det er vanskeligere å være en Jesu Kristi disippel hvis du ikke kjenner ham,” sier søster Hansen. “Skriftene er redskaper for å bli kjent med ham. Hver gang jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, vendte jeg meg automatisk til det jeg hadde studert morgen og kveld,” sier hun. “Å studere [Frelserens] liv og lære hjalp meg bedre å forstå at han gjorde det han gjorde fordi han elsker hver og en av oss.
Etter hvert som jeg lærte mer om ham, forsto jeg at det å være en Jesu Kristi disippel betyr å vite hvem han er. Og det hjalp meg å handle på måter som han lærte oss. Disippelskap er å vite [og velge] hva Jesus Kristus ville gjøre i enhver situasjon – derfor er det viktig å studere hans læresetninger ofte.”
Disippelskap på alle steder
Stacey White, en firebarnsmor i Indiana, USA, lengtet etter en mulighet til å hjelpe en nabo, venn eller til og med en fremmed i løpet av uken hun studerte Matteus 25:35-40, hvor Frelseren lærer oss at å tjene “den minste av disse” faktisk er å tjene ham (vers 40).
“Fordi jeg er en travel hjemmeværende husmor med fire små barn, blir jeg noen ganger frustrert over at jeg ikke er i stand til å stå til tjeneste så ofte som jeg ønsker,” forklarer søster White. “Jeg er så opptatt med å ivareta min egen families behov at jeg har liten tid til noe annet.”
Søster White bemerket at når hun fortsatte å studere, krysshenvise og grunne på disse skriftstedene, samtidig som hun ba om muligheter til å tjene, “syntes uken å anta et høyere stressnivå enn det som normalt følger med morsrollen” – absolutt ikke hva hun hadde håpet på.
“Det var skoleprosjekter å hjelpe med, mer enn det vanlige rotet å rydde opp, søskenkrangler å moderere og et fjell av skittentøy som syntes å fornye seg selv. Listen over gjøremål syntes å aldri nærme seg fullførelse. Min bønn syntes å forbli ubesvart mens jeg lengtet etter ledig tid og energi til å tjene noen andre enn min mann og mine barn.”
Men så, et stykke ut i uken, gikk det opp et lys for søster White: Bare fordi hun ikke hadde mulighet til å tjene utenfor hjemmet, betydde det ikke at Herren hadde latt være å besvare hennes bønn, og det betydde ikke at hun ikke hadde utført tjeneste på meningsfulle måter.
“Herren besvarte min bønn ved å gi meg disse mulighetene innenfor min egen familie,” sier hun. “Til tider føler jeg at tjenesten innen min egen familie liksom ikke teller, at for å bli regnet som tjeneste må den være utenfor hjemmet, utført for noen andre enn et familiemedlem. Men med min nye forståelse, mens jeg redde senger, vasket tøy, skysset barn og gjorde alle mine daglige plikter som mor, gjorde jeg dem med større glede. Mine oppgaver syntes ikke fullt så kjedelige, og jeg innså at det jeg gjorde, var viktig for min familie.”
For Dima Ivanov fra Vladivostok i Russland kom oppfordringen om å delta i “disippeleksperimentet” på en hektisk tid. Bror Ivanov hadde sluttet i jobben for å starte sin egen virksomhet, og fordi han hadde så mange arbeidsrelaterte oppgaver å tenke på, lurte han på om han ville ha problemer med å ha disippelskap fremst i sine tanker.
Likevel gikk han med på å delta, og siden disippelskap for ham betydde å “adlyde og følge en lærers rettledning eller råd”, fordypet han seg i Bergprekenen, som finnes i Matteus 5 og 3 Nephi 12.
Det bror Ivanov oppdaget da han studerte egenskapene i denne prekenen, sa han, var sine egne svakheter. Men siden han visste at Frelseren hadde lovet at de som ydmyker seg, ville få det svake gjort sterkt (se Ether 12:27), henvendte bror Ivanov seg til ham, idet han søkte muligheter til å vokse.
“Jeg følte at Frelseren var nærmere meg,” rapporterte bror Ivanov. “Jeg lærte at han er den største læreren, og jeg har lært hvordan jeg kan bli mer lik ham. Da jeg studerte om disippelskapets natur, lærte jeg at vi kan finne en ny måte å være lik Frelseren på hver gang vi studerer hans liv. Og så fortsetter vi å lære det ved å følge hans eksempel. Vi må praktisere det vi lærer.”
Han sa at hans forståelse av disippelskap forandret seg i løpet av uken. “Å følge Frelseren er ikke bare å studere evangeliets prinsipper eller adlyde hans bud,” forklarer han. Uansett hvor vi er eller hva vi gjør, kan vi ha et “ektefølt ønske om å følge hans eksempel og ha til hensikt å bli som ham”.
Fotoillustrasjon: Cristina Smith © IRI; detalj fra La de små barn komme til meg, av Carl Heinrich Bloch, brukt med tillatelse fra Det nasjonalhistoriske museum i Frederiksborg i Hillerød, Danmark, kopiering ikke tillatt
Fotoillustrasjon: Steve Bunderson © 2007
Fotoillustrasjon: Howard Collett © IRI