Balanse mellom sannhet og toleranse
Fra en tale på en temakveld for Kirkens skoleverk 11. september 2011. Du finner hele teksten på engelsk på mormonnewsroom.org/article/-truth-and-tolerance-elder-dallin-h-oaks.
Sannhetens eksistens og natur er et av jordelivets grunnleggende spørsmål. Jesus fortalte den romerske guvernøren Pilatus at han kom til verden for å “vitne for sannheten”. Den vantro svarte: “Hva er sannhet?” (Johannes 18:37-38). Tidligere hadde Frelseren erklært: “Jeg er veien og sannheten og livet” (Johannes 14:6). I nyere åpenbaring har han erklært: “Sannhet er kunnskap om ting som de er og som de var og som de skal bli” (L&p 93:24).
Vi tror på absolutte sannheter, herunder at det finnes en Gud og at rett og galt er fastlagt ved hans bud. Vi vet at Guds og absolutte sannheters eksistens er grunnleggende for livet her på jorden, enten man tror på det eller ikke. Vi vet også at det finnes ondskap, og at visse ting ganske enkelt er alvorlig og evig galt.
Sjokkerende meldinger om omfattende tyveri og løgn i siviliserte samfunn tyder på et moralsk vakuum hvor mange har lite sans for rett og galt. Utbredte opptøyer, plyndring og juks har fått mange til å lure på om vi mister det moralske grunnlag vestlige land har fått fra sin jødisk-kristne arv.1
Vi bekymrer oss med rette over vår moralske grunnvoll. Vi lever i en verden hvor stadig flere innflytelsesrike personer forfekter og praktiserer en tro på at det ikke finnes noe absolutt rett og galt – at all myndighet og alle adferdsregler er menneskers valg som kan ha fortrinn over Guds bud. Mange stiller til og med spørsmål ved om det finnes en Gud.
Moralrelativismens filosofi, som hevder at hver enkelt er fri til å velge hva som er rett og galt, begynner å bli den uoffisielle trosbekjennelse for mange i Amerika og andre vestlige land. I ytterste konsekvens blir onde handlinger som pleide å begrense seg til ett område og dekkes til som en byll, nå legalisert og holdt opp som et banner. Overbevist om denne filosofien blir mange av den oppvoksende generasjon involvert i selvisk søking etter fornøyelser, pornografi, hedensk maling og piercing av kroppsdeler, stygt språk, avslørende klær, uærlighet og nedbrytende seksuell aktivitet.
Mange religiøse ledere forkynner at Gud er den øverste Lovgiver og avgjør om visse handlinger er absolutt rette og sanne, mens andre handlinger er absolutt gale og usanne.2 Profeter i Bibelen og Mormons bok forutså denne tiden, da menneskene ville “[elske] sine lyster høyere enn Gud” (2 Timoteus 3:4), og da menneskene ville fornekte Gud (se Judas 1:4; 2 Nephi 28:5; Moroni 7:17; L&p 29:22).
I slike vanskelige omstendigheter har vi som tror på Gud og dermed også på absolutt rett og galt, utfordringen med å leve i en ugudelig og stadig mer moralløs verden. I disse omstendighetene har vi alle – ikke minst den oppvoksende generasjon – plikt til å reise oss og erklære at Gud finnes og at det finnes absolutte sannheter fastsatt ved hans bud.
Mange lærere på skoler, høyskoler og universiteter forfekter og praktiserer relativ moral. Dette former holdningene til mange unge som inntar sine plasser som lærere for våre barn og er skapere av rådende oppfatninger gjennom media og populærunderholdning. Denne filosofi av moralsk relativisme fornekter det millioner av troende kristne, jøder og muslimer anser som grunnleggende, og denne fornektelse skaper alvorlige problemer for oss alle. Det troende skulle gjøre med dette, bringer oss til det andre av mine tvillingemner, toleranse.
Toleranse defineres som en vennlig og rettferdig holdning til uvante eller annerledes meninger og handlemåter eller til personene som forfekter eller praktiserer dem. Etter hvert som moderne transport og kommunikasjon har bragt oss alle nærmere forskjellige mennesker og ideer, har vi større behov for toleranse.
Denne større eksponering for mangfold beriker og forvansker vårt liv på samme tid. Vi blir beriket ved å omgås forskjellige mennesker, noe som minner oss om det storartede mangfold blant Guds barn. Forskjeller i kultur og verdinormer utfordrer oss imidlertid også til å klarlegge hva som er forenelig med vår evangeliekultur og våre verdinormer, og hva som ikke er det. På denne måten øker mangfoldet muligheten for konflikter og fordrer at vi tenker nøyere gjennom hva vår toleranse innebærer. Hva er toleranse, når er den gjeldende og når er den det ikke?
Dette er vanskeligere spørsmål for dem som tror på Gud og absolutt sannhet, enn for dem som tror på moralsk relativisme. Jo svakere vår tro på Gud er og jo færre moralske absolutter vi har, jo færre blir tilfellene hvor andres oppfatninger eller handlemåter vil sette vår toleranse på prøve. For eksempel har ikke en ateist noe behov for å avgjøre hvilke tilfeller av banning eller blasfemi som kan tolereres og hvilke som bør konfronteres. Personer som ikke tror på Gud eller absolutt sannhet i moralspørsmål, kan se på seg selv som de meste tolerante av alle. For dem er nesten hva som helst akseptabelt. Med en slik tro kan man tolerere nesten all adferd og nesten alle mennesker. Dessverre ser enkelte som tror på moralsk relativisme ut til å ha vanskelig for å tolerere dem som insisterer på at det finnes en Gud som skulle respekteres, og at det er visse moralske absolutter som skulle overholdes.
Tre absolutte sannheter
Hva betyr så toleranse for oss og for andre troende, og hvilke utfordringer har vi med å anvende den? Jeg begynner med tre absolutte sannheter. Jeg uttrykker dem som en Herren Jesu Kristi apostel, men jeg tror at de fleste av disse tankene er felles for troende flest.
For det første: Alle mennesker er brødre og søstre for Gud, og lærer i sine forskjellige religioner å elske og gjøre godt mot hverandre. President Gordon B. Hinckley (1910-2008) uttrykte denne tanken for siste-dagers-hellige: “Vi [fra ulike religiøse trosretninger] tror alle på Gud som far, selv om vi kan ha ulike tolkninger av ham. Vi tilhører alle en stor familie, den menneskelige familie, sønner og døtre av Gud, og er derfor brødre og søstre. Vi må arbeide hardere for å bygge opp gjensidig respekt, en tålmodig holdning, og ha toleranse for hverandre uansett hvilke læresetninger eller filosofier vi måtte forfekte.”3
Legg merke til at president Hinckley talte om gjensidig respekt så vel som toleranse. Å leve sammen med gjensidig respekt for hverandres ulikheter er en utfordring i dagens samfunn. Imidlertid – og her uttrykker jeg en annen absolutt sannhet – er det å leve med ulikheter på denne måten, det Jesu Kristi evangelium lærer oss at vi må gjøre.
Guds rike er som en surdeig, forkynte Jesus (se Matteus 13:33). Surdeig – gjær – skjuler seg i den større massen til alt sammen er syret, eller hevet på grunn av dens innflytelse. Vår Frelser forkynte også at hans tilhengere vil oppleve prøvelser i verden (se Johannes 16:33), at deres antall og herredømme ville være lite (se 1 Nephi 14:12), og at de vil bli hatet fordi de ikke er av verden (se Johannes 17:14). Men det er vår rolle. Vi er kalt til å leve sammen med andre Guds barn som ikke deler vår tro eller våre verdier, og som ikke har den paktsforpliktelse som vi har påtatt oss. Vi lærer å være i verden, men ikke av verden.
Ettersom Jesu Kristi etterfølgere er befalt å være surdeig, må vi søke toleranse fra dem som hater oss fordi vi ikke er av verden. Som et ledd i dette, må vi noen ganger utfordre lover som kan innskrenke vår frihet til å praktisere vår tro, noe vi gjør i kraft av vår grunnlovsfestede rett til fri religionsutøvelse. Det viktige er “at mennesker, uansett tro, skal kunne finne ut av sitt forhold til Gud og hverandre uten at myndighetene titter dem over skulderen”.4 Derfor trenger vi forståelse og støtte når vi blir nødt til å kjempe for vår religionsfrihet.
Vi må også praktisere toleranse og respekt overfor andre. Som apostelen Paulus forkynte, skulle kristne “jage etter det som tjener til fred” (Romerne 14:19) og i størst mulig grad “[holde] fred med alle mennesker” (Romerne 12:18). Følgelig skulle vi være rede til å hedre det gode vi skulle se i alle mennesker og i mange synspunkter og handlemåter som er annerledes enn våre egne. Mormons bok lærer oss:
“Derfor kommer alt som er godt, fra Gud…
… Derfor er alt som innbyr og lokker til å gjøre godt og til å elske Gud og til å tjene ham, inspirert av Gud.
Derfor, vokt dere … så dere ikke regner … det som er godt og av Gud, for å være av djevelen” (Moroni 7:12-14).
Denne tilnærmingen til ulikheter vil medføre både toleranse og respekt for oss.
Vår toleranse og respekt for andre og deres tro, innebærer ikke at vi blir mindre trofaste mot de sannheter vi forstår og de pakter vi har inngått. Dette er den tredje absolutte sannhet. Vi kjemper i krigen mellom sannhet og villfarelse. Det finnes ingen mellomting. Vi må forsvare sannheten, samtidig som vi viser toleranse og respekt for tro og oppfatninger som skiller seg ut fra våre egne, og for menneskene som har dem.
Toleranse for adferd
Selv om vi må vise toleranse og respekt for andre og deres tro, herunder rett til å forklare og fremme sine synspunkter, trenger vi ikke respektere og tolerere gal adferd. Vår plikt overfor sannheten krever at vi søker oppreisning for adferd som er gal. Dette er lett når det er snakk om ekstreme handlinger som de fleste troende og ikke-troende anser som gale eller uakseptable.
Når det gjelder mindre ekstreme handlinger, hvor selv troende er uenige om de er gale eller ikke, er beskaffenheten og omfanget av hva vi skulle tolerere, langt vanskeligere å definere. Derfor skrev en sindig siste-dagers-hellig kvinne til meg og sa: “Verdens definisjon av ‘toleranse’ synes i stadig større grad å bli brukt om å tolerere ugudelighet.” Hun spurte hvordan Herren ville definere toleranse.5
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, har sagt: “Ordet toleranse står ikke alene. Det må et objekt og en reaksjon til for at det skal være en dyd… Toleranse er noe som ofte forlanges, men sjelden gjengjeldes. Vær forsiktige med ordet toleranse. Det er en svært ustabil dyd.”6
Denne inspirerte advarsel minner oss på at for dem som tror på absolutt sannhet, er toleranse for adferd som en tosidig mynt. Toleranse eller respekt står på den ene siden av mynten, men sannhet står alltid på den andre. Man kan ikke ha eller bruke toleransens mynt uten å være bevisst på begge sider.
Vår Frelser anvendte dette prinsippet. I møte med kvinnen som var grepet i hor, uttalte Jesus følgende ord av trøst og toleranse: “Heller ikke jeg fordømmer deg.” Men idet han sendte henne bort, uttalte han sannhetens bydende ord: “Gå bort, og synd ikke mer!” [Johannes 8:11]. Vi skulle alle bli oppbygget og styrket av dette eksemplet på å forfekte både toleranse og sannhet: godhet i kommunikasjonen, men fasthet i sannheten.
En annen sindig siste-dagers-hellig skrev: “Jeg hører ofte misbruk av Herrens navn, og jeg har bekjente som forteller meg at de bor sammen med sine kjærester. Jeg opplever at overholdelse av sabbaten er nesten avleggs. Hvordan kan jeg holde min pakt om å stå som vitne, uten å fornærme disse menneskene?”7
Jeg begynner med vår personlige adferd. Med hensyn til sannhetens og toleransens noen ganger rivaliserende krav i disse tre tilfellene – bannskap, samboerforhold og brudd på sabbatsdagen – og mange andre, skulle vi ikke være tolerante med oss selv. Vi skulle styres av sannhetens krav. Vi skulle være sterke med hensyn til å holde budene og våre pakter, og vi skulle omvende oss og forbedre oss når vi kommer til kort.
President Thomas S. Monson har sagt: “Syndens ansikt bærer i dag ofte toleransens maske. La dere ikke lure. Bak fasaden skjuler det seg hjertesorg, elendighet og smerte… Hvis deres såkalte venner oppfordrer dere til å gjøre noe dere vet er galt, skulle dere være den som står for det rette, selv om dere står alene.”8
Undervisning kan naturligvis bare gi frukt gjennom andres handlefrihet, så det må alltid gjøres med kjærlighet, tålmodighet og overtalelse.
Så til vår plikt overfor sannhet og toleranse i vår personlige omgang med andre som banner i vår nærhet, lever i samboerskap eller ikke overholder sabbaten slik de skulle.
Vår plikt til toleranse innebærer at ingen av disse handlingene – eller andre vi regner som avvikende fra sannheten – noensinne skulle få oss til å reagere med hatefull kommunikasjon eller uvennlige handlinger. Men vår plikt overfor sannheten medfører egne krav og velsignelser. Hvis vi “[taler] sannhet, hver med [vår] neste”, og hvis vi er “sannheten tro i kjærlighet” (Efeserne 4:15, 25), handler vi som vår Herre Jesu Kristi tjenere og utfører hans arbeid. Engler vil stå sammen med oss, og han vil sende sin hellige Ånd til å veilede oss.
På denne fintfølende måten skulle vi først vurdere om – eller i hvilken grad – vi bør formidle til våre omgangsfeller det vi vet er sant med hensyn til deres adferd. I de fleste tilfeller kan denne avgjørelsen avhenge av hvor direkte vi selv påvirkes av den.
Banning og blasfemi i vår nærhet er en passende grunn til å kommunisere det faktum at dette er støtende for oss. Hvis ikke-troende banner utenfor vår umiddelbare nærhet, er det trolig ikke riktig av oss å konfrontere dem.
Samboerskap er en alvorlig synd som siste-dagers-hellige ikke må befatte seg med. Når dette praktiseres av andre rundt oss, kan det enten være privat adferd eller noe vi blir bedt om å gå god for, støtte eller legge til rette for. I balansen mellom sannhet og toleranse, kan toleransen være fremherskende når adferden ikke involverer oss personlig. Men hvis samboerskapet involverer oss personlig, skulle vår plikt overfor sannheten styre oss. Det er for eksempel én ting å ignorere alvorlige synder når de er private, men noe helt annet å bli bedt om å støtte eller underforstått gå god for dem, som ved å la dem bo i vårt eget hjem.
Når det gjelder helligholdelse av sabbaten, bør vi kanskje forklare vår tro på at vår helligholdelse av sabbaten, herunder deltagelse i nadverden, restituerer oss åndelig og gjør oss til bedre mennesker resten av uken. Overfor andre troende kan vi uttrykke vår takknemlighet for at vi har en felles plattform når det gjelder det som er aller viktigst: Vi tror alle på Gud og absolutte sannheter, selv om vi definerer disse grunnprinsippene ulikt. I tillegg skulle vi huske Frelserens lære om at vi skulle unngå strid (se 3 Nephi 11:29-30), og at vårt eksempel og forkynnelse skulle “være en advarselens røst, idet enhver taler til sin neste i mildhet og saktmodighet” (L&p 38:41).
I alt dette skulle vi aldri driste oss til å dømme våre naboer eller omgangsfeller med hensyn til den endelige virkning av deres adferd. Denne dommen er Herrens ansvar, ikke vårt.
Prinsipper i det offentlige rom
Når troende entrer det offentlige rom for å prøve å påvirke lovgivning eller utøvelse av lover, motivert av sin tro, skulle de anvende noen andre prinsipper.
For det første: De må søke Herrens inspirasjon og visdom til å velge hvilke sanne prinsipper de vil prøve å fremme ved lov eller offentlige tiltak. De skulle som regel unngå å søke lover eller offentlige tiltak for å fremme tro som er særegen for enkelte grupper, for eksempel å fremtvinge religiøse handlinger, også underforstått. Troende kan være mindre forbeholdne med å søke offentlige tiltak for å fremme prinsipper som er bredere enn bare det som gjelder deres trosutøvelse, for eksempel lover angående offentlig helse, sikkerhet og moral.
Troende kan og må søke lover som vil beskytte religionsfrihet. I tillegg til florerende moralsk relativisme opplever USA og andre land en urovekkende nedgang i den allmenne aktelse for religion. Religion, som en gang var en alminnelig anerkjent del av amerikaneres liv, vekker nå manges mistanke. Enkelte innflytelsesrike personer stiller til og med spørsmål ved i hvilken grad vår grunnlov bør beskytte fri religionsutøvelse, herunder retten til å praktisere og forkynne religiøse prinsipper.
Dette er et avgjørende spørsmål hvor vi som tror på et høyeste vesen som har fastlagt absolutt rett og galt for menneskers adferd, må stå sammen og fastholde vår hevdvunne rett til å utøve vår religion, til å stemme ifølge vår samvittighet i offentlige spørsmål og til å delta i valg og debatter i det offentlige rom og i rettsvesenet. Vi må stå skulder ved skulder med andre troende for å bevare og styrke friheten til å forfekte og praktisere vår tro, uansett hva den måtte være. I denne hensikt må vi vandre sammen på den samme vei for å sikre vår frihet til å gå vår egen vei når det er nødvendig i henhold til vår egen tro.
For det annet: Når troende fremmer sitt syn i det offentlige rom, skulle de alltid vise toleranse overfor andres meninger og standpunkter som ikke deler deres tro. Troende må alltid tale med kjærlighet og vise tålmodighet, forståelse og medfølelse overfor sine motstandere. Kristne troende er befalt å elske sin neste (se Lukas 10:27) og tilgi (se Matteus 18:21-35). De skulle også minnes Frelserens lære om å “velsign[e] dem som forbanner [dem], gjør[e] vel imot dem som hater [dem], og be for dem som forfølger [dem]” (Matteus 5:44).
For det tredje: Troende skulle ikke la seg hindre av den gjengse beskyldning om at de prøver å lovfeste moral. Mange deler av loven bygger på jødisk-kristen moral, og har gjort det i mange hundre år. Vestlig sivilisasjon er tuftet på moral, og kan ikke eksistere uten. Som USAs andre president, John Adams, erklærte: “Vår grunnlov er kun utformet for et moralsk og religiøst folk. Den er fullstendig uegnet til å styre noe annet folk.”9
For det fjerde: Troende skulle ikke være redde for å søke lover for å opprettholde offentlige forhold eller politikk som hjelper dem å praktisere sin tro, hvis disse betingelsene eller denne politikken også er gunstig for offentlig helse, sikkerhet eller moral. For eksempel, selv om religiøs tro ligger til grunn for mange straffelover og noen familielover, har slike lover en lang historikk av betimelighet i demokratiske samfunn. Men der hvor troende er i flertall, skulle de alltid være hensynsfulle overfor minoritetens synspunkter.
Til slutt finner vi balansen mellom sannhet og toleranse uttrykt i disse ordene av president Hinckley: “La oss strekke oss ut til dem blant oss som ikke deler vår tro. La oss være gode naboer, vennlige, storsinnede og imøtekommende. La oss engasjere oss i gode fellessaker. Det kan være situasjoner hvor vi, når det gjelder alvorlige moralspørsmål, ikke kan bøye våre prinsipper. I slike tilfeller kan vi imidlertid være uenige uten å være ubehagelige. Vi kan anerkjenne oppriktigheten hos andre som har standpunkter vi ikke kan godta. Vi kan snakke om prinsipper istedenfor personligheter.”10
Vaktmann i tårnet
Bibelen lærer oss at en av en profets funksjoner er å være en “vekter” for å advare Israel (se Esekiel 3:17; 33:7). I åpenbaring har Herren tilføyd dette rådet til vår tids Sion: “Sett … en vekter i tårnet” som vil se “fienden mens han ennå [er] langt borte” og advare for å redde olivenhagen “fra ødeleggerens hender” (L&p 101:45,54).
Jeg snakker som en av disse vekterne. Jeg kan forsikre dere om at mitt budskap er sant. Jeg erklærer min kunnskap om at Gud lever. Jeg vitner om at Jesus Kristus er Guds Sønn, korsfestet for verdens synder, og at han strekker seg ut til hver enkelt av oss med den tidløse invitasjon om å motta hans fred ved å lære av ham og vandre på hans vei (se L&p 19:23).
Fotoillustrasjon: Welden C. Andersen
Disse tolv sendte Jesus ut, av Walter Rane © IRI
Apostelen Paulus, av Jeff Ward
Kvinnen som var grepet i hor, av Harry Anderson, © Pacific Press Publishing Association