Avhengig av videospill
Illustrasjon: Stephen Sitton
Da jeg var 13, ga mor meg et videospill til fødselsdagen. Videospill var relativt nytt for meg, og dette hadde flott grafikk og var svært underholdende. Det var skoleferie, og jeg bestemte meg for at jeg ville fullføre spillet så snart som mulig slik at jeg ville få mer tid til å leke ute med vennene mine.
En torsdag ettermiddag begynte jeg å spille mitt nye videospill. Før jeg visste ordet av det, var det over midnatt, og jeg hadde ikke holdt aftenbønn. Men jeg fortsatte å spille.
Ting ble bare verre. Da jeg våknet neste dag, var det første jeg gjorde å slå på spillet og begynne å spille igjen. Jeg stoppet knapt nok for å spise eller sove, og alt jeg tenkte på var hvordan jeg skulle komme til neste nivå i spillet mitt.
På lørdag kveld advarte mor meg og sa at hvis jeg ikke gikk og la meg tidlig, ville det bli vanskelig å våkne neste morgen for å gå i kirken. Men jeg fortsatte å spille, og sovnet ikke før klokken tre. Da jeg kom til kirken, var jeg så sliten at jeg hadde problemer med å konsentrere meg. Jeg var ikke i stand til å dele ut nadverden, og jeg dro hjem for å sove, fullstendig utmattet.
Jeg sov gjennom hele søndag og våknet ikke før mandag morgen, og jeg våknet bare så jeg kunne fortsette å spille. Den uken visste jeg at jeg måtte få en god natts søvn og prøve å gå tidlig til sengs, men selv da fortsatte jeg å kaste bort tiden min på videospill. Jeg begynte å bruke mer tid på å spille videospill enn på å lese Skriftene. Faktisk sluttet jeg til og med å lese i flere dager. Da skolen begynte igjen, forbød mamma meg å spille i løpet av uken, så jeg utnyttet helgene til å spille, også på søndager.
Ved ikke lenger å delta på søndagsmøter, sluttet jeg å gjøre det som egentlig betydde noe, for noe så uviktig som et videospill. Jeg fulgte ikke rådet fra min bestefar, som en gang sa: “Du må aldri forsake de tingene som virkelig betyr noe, for noe trivielt.” Dette rådet har jeg alltid husket.
Jeg innså at jeg trengte å finne balanse i livet. En ting som hjalp meg, var min Seminar-klasse. På min ungdomsskole ble Seminar holdt som en del av den daglige timeplanen, og det hjalp meg mye. Det ga meg mulighet til å lære å få orden på prioriteringene mine og sette Herren foran alt annet. Hvis vi stoler på ham, og hvis vi ber ham av et oppriktig hjerte om å hjelpe oss med et eller annet aspekt av vårt liv, vil Herren høre oss. Hvis vi virkelig ønsker å forandre oss, så kan vi det.
Heldigvis trengte jeg ikke å gjennomgå noen stor krise for å slutte å spille. Å få orden på mine prioriteringer og begrense tiden jeg brukte på spilling, var nok. Det skjedde imidlertid ikke før jeg ba Herren om hjelp, og han hjalp meg.