2013
En ny venn
Februar 2013


En ny venn

Av Laura Potts, Illinois, USA

Jeg satt ved et lunsjbord sammen med mine venner da jeg la merke til at en ny gutt som het Michael, hadde blitt overført til vår lunsjpause. Det virket som han ikke egentlig kjente noen, men var villig til å få noen nye venner. Han bestemte seg for å sitte sammen med en gruppe eldre gutter, som lot til å være hans venner en stund, men endte opp med å gjøre narr av ham. De fortsatte å gjøre narr av ham til han begynte å gråte. Jeg så dette skje, og det plaget meg virkelig. Senere fikk jeg vite at Michael har autisme.

Jeg bestemte meg for å spørre Michael om han ønsket å sitte sammen med mine venner og meg. Han sa nei, trolig av frykt for at folk skulle gjøre narr av ham igjen. Han bestemte seg for at han heller ville sitte alene.

Neste dag gikk jeg bort til ham og presenterte ham for vennene mine. Jeg skjønte at han ble glad for at jeg ikke hadde gitt ham opp, og vi begynte å snakke sammen. Jeg fikk vite at han er proff i bondesjakk. Han er nesten uslåelig. Jeg har også skjønt hvor utrolig smart han er. Han kan alle de amerikanske presidentene og kan fortelle deg hvilke år de satt som president. Han er fantastisk, men ikke mange var villige til å se forbi hans funksjonshemming. Noen av de andre elevene ertet meg fordi jeg satt sammen med ham, men jeg brydde meg ikke om dem. Jeg likte å være sammen med Michael.

Hver dag som vi møttes til lunsj, kunne jeg se at Michael var blitt en gladere person. Han gledet seg til lunsj hver dag, og det samme gjorde jeg. Det jeg så på ganske enkelt som en tjenestegjerning, var i virkeligheten begynnelsen på et fantastisk vennskap.