2013
Det som virkelig betyr noe
Februar 2013


Det som virkelig betyr noe

“Jeg har en Fader god. Jeg vet han har meg kjær. Ja, Ånden hvisker det til meg og sier: Han er nær” (“Jeg har en Fader god”, Barnas sangbok, 8.)

Femte klasse var et vanskelig år for meg. Jeg hadde hatt den samme gruppen venner gjennom flere klasser, og jeg trodde at vi alltid ville være venner. Men snart etter at femte klasse begynte, begynte vennene mine å bruke dårlig språk og oppføre seg på måter jeg visste at vår himmelske Fader ikke ville like. De begynte også å være slemme mot andre barn i klassen, og snakke om andre bak deres rygg.

Til slutt ble jeg en av dem mine venner gjorde narr av. De ga meg til og med et vemmelig kallenavn: Storleppa Charlotte, eller forkortelsen “SLC”. Det gjorde veldig vondt. Jeg begynte å prøve å unngå mine venner på skolen, men det var vanskelig fordi vi var i samme klasse.

“Hei, folkens!” sa jeg en dag i lunsjen, og prøvde å være vennlig og munter.

“Hei, SLC! Storleppa Charlotte!” sa de i kor mens de gjorde grimaser til meg.

Jeg løp min vei og prøvde å holde tilbake tårene. Jeg spiste lunsj alene og telte minuttene til jeg kunne gå hjem.

“Hva er i veien, vennen?” spurte mamma da hun la merke til mine tårevåte kinn etter skolen.

“De som pleide å være mine venner, har begynt å kalle meg et grusomt navn. Jeg forstår bare ikke hvorfor de må være så slemme mot meg.” Jeg begynte å gråte igjen.

“De barna burde ikke oppføre seg på den måten. Men det spiller egentlig ingen rolle hva andre mennesker mener om deg. Du er vakker, og du har ingen grunn til å lytte til hva de slemme barna sier.”

“Men mamma,” sa jeg. “Jeg ser dem hver dag. Jeg bryr meg om hva de syns om meg. Og andre hører på hva de sier om meg. Hvordan kan jeg bare ignorere alle?”

“Charlotte, de eneste meningene som egentlig betyr noe, er dine og Herrens. Hvis du er tilfreds med deg selv og det du gjør, og hvis vår himmelske Fader er tilfreds med valgene dine, spiller det ingen rolle hva folk kaller deg eller sier om deg. Jeg lover.”

På skolen de neste ukene lo fortsatt mine gamle venner av meg og kalte meg ting. Men jeg fant snart ut at jeg kunne gå omkring med fred i hjertet. Jeg visste at hvis min himmelske Fader var tilfreds med mine store lepper, så kunne jeg være det også.

Jeg klarte å komme gjennom resten av femte klasse. Jeg endte opp med å få nye venner som ikke kalte meg ting, og som hjalp meg å føle godt med meg selv. Ikke minst lærte jeg at hvis vår himmelske Fader er fornøyd med den jeg er, så trenger jeg ikke å bekymre meg for hva andre mener.

Charlotte Wood Wilson, Oregon, USA.

Charlotte i femte klasse …

og på bryllupsdagen sin.

Illustrasjoner: Shawna J. C. Tenney; under: foto gjengitt med tillatelse fra Charlotte Wood Wilson