Vi deltok
Nancy Grant, Georgia, USA
Vi flyttet fra en stor by med mange siste-dagers-hellige, til en by med 5000 innbyggere i et landbruksområde i Sydstatene, hvor vi bodde i mer enn syv år. Da jeg forlot den lokale jernvarehandelen på vår første dag på stedet, sa en tenåring som jobbet der: “Ha en god dag, Mrs. Grant.”
Jeg spurte: “Hvordan vet du hva jeg heter?”
Han svarte: “Dere er de eneste nye i byen.”
Vi fant et hus over gaten fra en protestantisk kirke og et kvartal fra en annen, men vi bodde 45 minutter unna Kirkens nærmeste møtehus. Hver søndag, samt et par ganger i løpet av uken, tok vi turen til møtehuset vårt. I løpet av disse syv årene virket min mann i biskopsrådet, og jeg var Primær-president og deretter Unge kvinners president.
Vi visste at småbyers sosiale liv og puls var å finne i de lokale kirkene. For å bli akseptert, visste vi at vi måtte engasjere oss. Våre tre små barn knyttet snart bånd med andre barn i menigheten, men vi ønsket også at de skulle føle tilhørighet til vårt nabolag. Vi oppfordret dem til å delta i løpet av uken i lokale kirkelige aktiviteter, inkludert familiemåltider på onsdagskvelder i én kirke.
Vi lot vår sønn og våre jenter delta i lokale ungdomsprogrammer. Våre barn deltok også på bibelskoler i feriene ved begge kirkene i nærheten. Jentene våre sang i et ungdomskor i en kirke, og den ene ble til og med solist i koret. Sønnen vår deltok i en lokal ungdomsgruppe i en kirke.
Ofte forkynte en besøkende vekkelsesprest mot “mormonene”, men våre naboer visste at vi slett ikke var som folkene predikantene advarte dem mot.
Hver sommer arrangerte de regionale kirkene i en protestantisk sekt en ungdomsleir på St. Simons Island i Georgia. Etter en slik leir sa presten fra talerstolen: “Den eneste ungdommen som dro på leiren i sommer, var vår gode lille mormonjente, Kelly Grant.”
Våre protestantiske naboer tok imot oss fordi vi hadde tatt imot dem. Vi måtte aldri gå på akkord med våre normer eller prinsipper.
Etter hvert som barna vokste, gjorde deres vitnesbyrd om den gjenopprettede kirke det samme. Det de lærte av de andre kirkenes bibelfortellinger, gjorde dem i stand til bedre å se sammenhengen mellom Bibelen og Mormons bok. I tillegg så de prestedømmets vitale rolle i vår kirke, og de kunne føle forskjellen.
Da våre barn nærmet seg alderen for stevnemøter, overførte min manns selskap ham til Atlanta, Georgia. Jeg gråt da vi skrev skjøtet på huset vårt over på de nye eierne. Advokaten vår klemte meg og sa kjærlig: “Ingen kan noen gang si at mormonene ikke har vært her.”
Våre barns småby-protestantiske erfaring lærte dem toleranse, tålmodighet og forståelse. De fant felles grunn med dem som tilhørte andre trosretninger, noe som hjalp dem å være ambassadører for Kirken. Og de lærte å forstå verdien av Den hellige ånd, prestedømmet og den store kjærlighet Frelseren har til oss alle.
Vi omvendte ingen i løpet av de syv årene, men vi sådde frø. Vi er velsignet i dag fordi menneskene i den lille byen kom inn i vårt liv. Jeg håper de blir velsignet fordi vi kom inn deres.