Som Nephi
«Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode» (Alma 37:37).
Jeg stirret ut av soveromsvinduet mitt og så et skremmende spindelvev. Det var ihvertfall én ting jeg ikke kom til å savne ved dette huset – edderkoppene. Kanskje det ikke ville være edderkopper i det nye huset vårt. Kanskje jeg i det hele tatt ikke kom til å savne dette forfalne huset.
«Ja vel,» brummet jeg for meg selv der jeg lå og trakk teppene over hodet. Ikke savne dette huset, dette nabolaget, skoleklassen min, den beste vennen min? Jeg ville heller tåle et helt hus fullt av edderkopper før jeg ville være villig til å flytte.
«Tanya?» ropte tante Carrie utenfor døren min. Hun passet på mine brødre og meg.
Jeg stakk hodet opp fra teppene. «Hva?»
«Kan jeg komme inn og si god natt?» spurte hun.
«Det kan du vel,» mumlet jeg. Hvis det hadde vært en annen, kunne jeg ha sagt nei. Men tante Carrie var min kjæreste tante. Hun lot meg prøve øyenskyggen sin, hun ga oss varm sjokolade før vi gikk til sengs, og hun leste for meg fra dagboken hun skrev da hun var 11 år, slik jeg var nå.
Hun kom inn i rommet og satte seg i fotenden av sengen min. «Du har jammen vært stille i kveld, Tanya. Gruer du deg til å flytte?»
Jeg sukket. «Alle vennene mine bor her. Hvem skal jeg gå til skolen sammen med? Hvem skal jeg sitte ved siden av når vi spiser? Jeg skulle begynne i Unge kvinner her og dra på leir neste sommer – og nå kommer jeg ikke til å kjenne noen. Jeg må begynne helt på nytt igjen.»
Stemmen min sviktet da store tårer fylte øynene mine. Tante Carrie ga meg et lommetørkle. «Det kan ikke være lett å dra fra alle du er glad i og begynne på nytt et sted der du ikke kjenner noen,» sa hun.
Jeg ristet på hodet. Det var ikke lett i det hele tatt.
Tante Carrie fortsatte. «Vet du hva, Tanya, når jeg tenker på å flytte, tenker jeg på Nephi.»
«Hvorfor Nephi?» spurte jeg.
«Vel, han var vel ikke stort eldre enn deg da faren kunngjorde at familien skulle flytte.»
Jeg hadde alltid forestilt meg Nephi som voksen. «Når var Nephi på min alder?» spurte jeg.
Tante Carrie tok min Mormons bok fra nattbordet mitt. Hun slo opp på 1. Nephi og begynte å forklare. «Du husker vel historien om Lehi, ikke sant?»
Jeg nikket. Jeg visste at Lehis familie adlød Herren og forlot sitt hjem.
Tante Carrie leste fra den åpne boken på fanget sitt. «Dette er 1. Nephi 2:4: “Og det skjedde at [Lehi] dro ut i villmarken, og han forlot sitt hus og sitt arveland, sitt gull og sølv og sine kostelige ting, og han tok ikke noe med seg, unntatt sin familie, proviant og telt, og dro ut i villmarken.”»
«Sa du at Nephi var på min alder?» avbrøt jeg.
Tante Carrie smilte. «Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel han var, men han sier oss i vers 16 at han var “meget ung”. Selv om han var eldre enn deg, tror jeg ikke det var lett for ham å reise fra hjemmet sitt. Jeg er sikker på at han ikke kjente en sjel i villmarken. Det var sannsynligvis ikke en sjel å kjenne!»
Jeg kniste. Vi ville i det minste få naboer når vi flyttet. «Så hva gjorde Nephi?» spurte jeg. «Han klaget aldri. Laman og Lemuel sa: “Hvorfor må vi forlate Jerusalem? Hvorfor må vi reise fra rikdommen vår og huset vårt og vennene våre?” Men Nephi klaget aldri. Hvorfor ikke?»
Tante Carrie hadde et glimt i øyet, som om hun hadde håpet at jeg ville spørre. «Jeg kjenner ikke alle svarene, men Nephi gir oss et tips i vers 16: “Jeg ropte til Herren. Og se, han så til meg og bløtgjorde mitt hjerte så jeg trodde alle de ord min far hadde sagt, derfor satte jeg meg ikke opp mot ham likesom mine brødre.”»
Hun så undersøkende på meg for å se om jeg forsto.
«Så han ba,» sa jeg.
«Ja.» Tante Carrie snakket mer dempet, og hun klemte hånden min. «Tanya,» sa hun, «du har et valg. Du kan klage fordi du skal flytte, slik Laman og Lemuel gjorde, eller du kan gå til din himmelske Fader i bønn og forklare dine vanskeligheter. Hvis du ber om det, vil han styrke deg slik han styrket Nephi.»
Jeg så på tante Carrie og følte meg varm i hele kroppen. Jeg satte meg opp og ga henne en god klem. «Takk, tante Carrie,» hvisket jeg.
«Jeg er glad i deg, Tanya. God natt.»
Da hun hadde slukket lyset mitt og lukket døren bak seg, gled jeg ut av sengen og knelte på gulvet. Kanskje jeg med min himmelske Faders hjelp likevel kunne tåle å flytte.