Budskap fra Det første presidentskap
Fø Hans lam
Frelseren lærte Peter og sine andre apostler og disipler hvorfor og hvordan de skulle gi hverandre næring. Dere husker at han i Bibelens beretning ga dem næring før han underviste dem. Han var blitt korsfestet og hadde deretter oppstått. Hans tjenere hadde dratt til Galilea. De hadde fisket hele natten uten å få noe. Da de nærmet seg stranden i daggryet, gjenkjente de ham ikke til å begynne med. Han ropte til dem og sa hvor de skulle kaste ut garnene, og da de gjorde det, ble garnene fulle. De skyndte seg inn for å hilse på ham på stranden.
De fant et ildsted med fisk på og brød. Jeg har ofte undret meg på hvem som tente ilden, fanget fisken og tilberedte måltidet, men det var Mesteren som forberedte sine disipler til å ta imot mer enn fisk og brød. Han lot dem spise først. Deretter lærte han dem om åndelig føde. Og han ga dem et bud som fremdeles gjelder for hver enkelt av oss.
«Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam» (Johannes 21:15).
Vår pakt om å gi åndelig næring
Guds hellige har alltid vært under en pakt om å gi hverandre åndelig næring, spesielt de med mindre kunnskap om evangeliet. Vi er velsignet som lever i en tid da evnen til å gi nye medlemmer av Kirken næring må styrkes i betydelig grad og derfor vil bli utøst over trofaste hellige. Denne evnen har tidligere blitt gitt blant Herrens folk. Dette er beskrivelsen av hvordan Herrens folk gjorde det i en tid som beskrives i Mormons bok: De ble talt «så de kunne bli husket og næret ved Guds gode ord for å holde dem på den rette vei, for stadig å holde dem våkne i bønn og la dem bare stole på det Kristus hadde gjort, han som var deres tros opphavsmann og fullender» (Moroni 6:4).
Vi har alle en eller annen gang forsøkt å gi næring til en annen persons tro. De fleste av oss har følt andres omsorg for vår egen tro, og med det har vi følt deres kjærlighet. Mange av oss har opplevd at et barn har sett opp på oss og sagt. «Har du lyst til å gå i kirken sammen med meg?», eller «Har du lyst til å be sammen med meg?» Og vi har hatt våre skuffelser. Noen som vi er glad i, har kanskje ikke godtatt våre forsøk på å gi deres tro næring. Vi vet av smertefull erfaring at Gud respekterer sine barns valg om ikke å ta imot næring. Likevel er dette en tid til å føle fornyet optimisme og håpe at vår evne til å gi næring skal styrkes.
Herren har gjennom sin levende profet fortalt oss at han vil bevare den rikelige høsten av nye konvertitter som går ned i dåpens vann. Og Herren vil gjøre det gjennom oss. Derfor kan vi være sikre på at vi ved å gjøre enkle ting, ting som selv et barn kan gjøre, snart vil få større evne til å gi svak tro næring.
Vi må begynne med vårt eget hjerte. Det vi ønsker av hele vårt hjerte, vil i stor grad bestemme om vi kan gjøre krav på retten til Den hellige ånd som ledsager. Uten den kan det ikke bli noen åndelig næring. Vi kan begynne i dag å forsøke å se dem vi skal gi næring, slik som vår himmelske Fader ser dem, og så føle noe av det han føler for dem.
Disse nye medlemmene av Kirken er hans barn. Han har kjent dem, og de har kjent ham i verdenen før denne. Hans hensikt og hans Sønns, Jesu Kristi hensikt er å se dem komme tilbake til ham og gi dem evig liv hvis de bare vil velge det. Han har ledet og oppholdt sine misjonærer ved Den hellige ånd så de har funnet, undervist og døpt dem. Han tillot sin Sønn å betale prisen for deres synder. Vår Fader og Frelseren ser disse konvertittene som spede lam, som er kjøpt fri med en pris vi ikke kan fatte.
En jordisk mor eller far kan så vidt fatte følelsene til en kjærlig himmelsk Fader. Når våre barn kommer i den alder da de må forlate vår direkte omsorg, er vi bekymret for deres sikkerhet og opptatt av at de som skal hjelpe dem, ikke svikter dem. Vi kan i det minste føle noe av Faderens og Frelserens kjærlighet til Kirkens nye medlemmer og hvilken tillit de har til at vi vil gi dem næring.
Vår avhengighet av Ånden
Disse følelsene for de nye medlemmene vil langt på vei gjøre oss berettiget til å få Åndens hjelp og dermed overvinne den frykt som kan hindre oss i vårt hellige ansvar. Vi gjør klokt i å frykte at vår egen dyktighet er utilstrekkelig til å klare oppgaven med å gi andres tro næring. Uansett hvor store evner vi selv har, vil de ikke strekke til. Men dette realistiske syn på våre begrensninger skaper en ydmykhet som kan føre til avhengighet av Ånden og dermed til kraft.
President Brigham Young (1801-77) ba oss ha mot til tross for våre svakheter: «Når man taler til en forsamling, er det slik at selv om taleren ikke greier å få sagt mer enn et halvt dusin setninger og disse er klosset formet, er disse få usammenhengende setningene, hvis hans hjerte er rent for Gud, av større verdi enn den største veltalenhet uten Herrens ånd og av større virkelig verdi i Guds, englers og alle gode menneskers øyne. I bønn er det slik at selv om en persons ord er få og klosset uttrykt, vil bønnen, hvis hjertet er rent for Gud, være til større hjelp enn veltalenheten til en Cicero [en romersk taler i det første århundre e.Kr.]. Hva bryr Herren, vår alles Fader, seg om måten vi uttrykker oss på? Det enkle, oppriktige hjerte har mer virkning på Herren enn all pomp og prakt, stolthet og veltalenhet som mennesker kan prestere. Når han ser på et hjerte som er fylt av oppriktighet, integritet og barnlig enkelhet, ser han et prinsipp som vil vare evig – ”Det er mitt eget rikes ånd – den ånd som jeg har gitt mine barn.” »1
Et barn kan gjøre det som vil gi oss evne til å gi næring til andres tro. Barn kan invitere en ny konvertitt med seg på et møte. Barn kan smile og hilse på et nytt medlem som kommer inn i en kirkesal eller inn i en klasse. Det kan vi også. Og like sikkert som vi gjør det, vil Den hellige ånd være vår ledsager. Frykten for ikke å vite hva vi skal si og for å bli avvist, vil bli tatt fra oss. Nykommeren vil ikke virke som en fremmed for oss. Og Den hellige ånd vil begynne å gi ham eller henne næring selv før vi har snakket om sannheter i evangeliet.
Det er ikke nødvendig med noe annet kall enn å være medlem for å gi næring ved å strekke seg ut i godhet. De av oss som ikke har noe kall til å undervise eller forkynne, kan gi næring med Guds gode ord hvis vi forbereder oss til det. Vi kan gjøre det hver gang vi snakker med et nytt medlem og hver gang vi deltar i en klassediskusjon. Vi trenger Åndens hjelp for å uttale de ord som vil gi næring og styrke.
To nøkler til å motta hjelp
Det er to enestående måter vi kan innby Ånden på til å lede de ord vi uttaler når vi gir andre næring. Det er daglig studium av Skriften og troens bønn.
Den hellige ånd vil lede vår tale hvis vi studerer og mediterer over Skriften hver dag. Skriftens ord innbyr Den hellige ånd. Herren sa det på denne måten: «Søk ikke å forkynne mitt ord, men søk først å erholde mitt ord, og så skal din tunge bli løst. Hvis du da ønsker det, skal du få min Ånd og mitt ord, ja, Guds kraft til å overbevise menneskene» (L&p 11:21). Når vi studerer Skriftene daglig, kan vi regne med denne velsignelsen selv i flyktige samtaler eller i en klasse hvis en lærer ber oss besvare et spørsmål. Vi vil oppleve den kraft Herren lovet: «Vær heller ikke bekymret på forhånd for hva dere skal si, men samle til enhver tid livets ord i deres sinn, og det skal bli gitt dere i samme stund den del som skal bli tildelt enhver» (L&p 84:85).
Vi skatter Herrens ord ikke bare ved å lese Skriftens ord, men ved å studere dem. Vi kan få mer næring ved å meditere over noen få ord og la Den hellige ånd gjøre dem til skatter for oss, enn ved raskt og overfladisk å lese hele kapitler i Skriftene.
På samme måte som meditasjon over Skriftene innbyr Den hellige ånd, gjør også daglig oppriktig bønn det. Går vi ikke til Gud i bønn, kommer han sjelden til oss, og uten vår bønn er det ikke sannsynlig at han blir hos oss. «Og Ånden skal bli gitt dere ved troens bønn, og hvis dere ikke mottar Ånden, skal dere ikke undervise» (L&p 42:14). Stadige, oppriktige bønner om å få Den hellige ånd som ledsager, i den rene hensikt å gi vår Faders barn næring, vil med sikkerhet bringe velsignelser til oss og dem vi er glad i og betjener.
Guds gode ord som vi må gi næring med, er evangeliets enkle lære. Vi trenger ikke frykte hverken enkelhet eller gjentagelse. Herren har selv beskrevet hvordan denne lære går inn i menns og kvinners hjerter og gir dem næring:
«Dette er min lære, og det er den lære som Faderen har gitt til meg. Og jeg bærer vitnesbyrd om Faderen, og Faderen bærer vitnesbyrd om meg, og Den Hellige Ånd bærer vitnesbyrd om Faderen og meg. Og jeg bærer vitnesbyrd om at Faderen befaler alle mennesker overalt å omvende seg og tro på meg.
Og hver den som tror på meg og blir døpt, skal bli frelst, og det er de som skal arve Guds rike.
Og den som ikke tror på meg og ikke blir døpt, skal bli fordømt.
Sannelig, sannelig sier jeg dere at dette er min lære, og jeg bærer vitnesbyrd om den fra Faderen, og hver den som tror på meg, tror også på Faderen, og til ham vil Faderen bære vitnesbyrd om meg, for han vil besøke ham med ild og med Den Hellige Ånd» (3. Nephi 11:32-35).
Herren fortsatte med å beskrive dem som ville få næring ved den enkle lære og holde ut, de som skulle arve det celestiale rike, som dem som var barnlige. Det skal et barnlig hjerte til for å føle Åndens tilskyndelser, for å overgi seg til disse befalingene og være lydig. Det er det som skal til for å oppdras i Guds gode ord.
Lams ydmykhet
Og derfor kan vi være så optimistiske når det gjelder vårt ansvar for å gi næring til Kirkens nye medlemmer. Uansett hvor mye eller lite de vet om læren, har de nettopp i ydmykhet overgitt seg til dåpens ordinans og fått retten til å ha Den hellige ånd som ledsager. Og slik kommer nettopp deres spede tro, som får Frelseren til å kalle dem lam, på et tidspunkt da de har vist seg villige til å gjøre det som Frelseren ber dem om.
Hvis alle krav til deres nye medlemskap blir forklart tydelig og i kjærlighet, hvis anledningen til tjeneste i Kirken gis med kløkt og deres prestasjon i denne tjenesten bedømmes med nestekjærlighet og gis næring ved tålmodig oppmuntring, vil de bli styrket ved å ha Den hellige ånd som ledsager, og de vil da få næring fra en kraft som er større enn vår. Når de holder ut, vil selv ikke helvetes porter få overhånd over dem.
President Brigham Young ga med følgende ord et løfte om hvordan deres styrke til å holde ut skulle vokse: «De som ydmyker seg for Herren og tjener ham med udelt hjerte og villig sinn, skal få litt etter litt, linje på linje, bud på bud, litt nå og litt da, ”i ny og ne”, som [bror] John Taylor sier, helt til de har fått en bestemt mengde. Da må de gi næring til og verdsette det de får, og gjøre det til sin stadige ledsager og oppmuntre alle gode tanker, læresetninger og prinsipper og gjøre alt godt arbeid som de kan utføre, til Herren etter hvert blir i dem en kilde med vann som veller frem til evig liv.»2
Det er dette det betyr når det står i Moroni: «La dem bare stole på det Kristus hadde gjort, han som var deres tros opphavsmann og fullender» (Moroni 6:4). Det er Frelseren som gjorde det mulig for oss å bli renset ved hans forsoning og vår lydighet mot hans bud. Og det er Frelseren som vil gi næring til dem som i tro går ned i dåpens vann og mottar Den hellige ånds gave. Når de alltid minnes ham, og når de fortsetter i barnlig lydighet, er det han som vil sikre at de alltid kan ha hans Ånd med seg.
Dere og jeg kan og vil med små midler bli en del av et stort verk. Vi vil studere, be og yte tjeneste for å bli kvalifisert til å få Den hellige ånd som vår ledsager. Da vil vi få anledning til å se de nye medlemmene som dyrebare, kjære barn av vår himmelske Fader, og vi vil bli ledet til å gi dem næring med kjærlighet, med anledning til å tjene og med Guds gode ord. Og da vil vi i vår egen tid se det som den store misjonær Ammon beskrev for sine misjonærledsagere, på samme måte som vi nå er ledsagere til misjonærene som arbeider over hele verden:
«Se, åkeren var moden, og velsignet er dere, for dere støtte frem med sigden og høstet av all kraft, ja, hele dagen lang arbeidet dere, og se så mange kornbånd! Og de skal samles i låvene så de ikke blir ødslet bort.
Ja, de skal ikke slås ned av stormen på den siste dag, ja, heller ikke skal de rykkes opp av hvirvelvinden. Men når stormen kommer, skal de samles sammen til sitt sted så stormen ikke kan trenge inn til dem. Heller ikke skal de drives av sterke vinder hvor som helst fienden velger å føre dem.
Men se, de er i innhøstningens Herres hånd, og de er hans, og han vil oppvekke dem på den siste dag» (Alma 26:5-7).
Vi kan ved enkel lydighet hjelpe Herren å ta lammene, sine lam, i sine hender og i sine armer føre dem hjem til deres Fader og vår Fader. Jeg vet at Gud vil utøse himmelens krefter over oss når vi er med på å bevare denne hellige innhøsting av sjeler.