En advarselsrøst
Jeg hadde oppholdt meg hos mine foreldre noen dager og tatt det med ro fordi jeg hadde vært syk. Men nå var det på tide å reise hjem, så jeg sa farvel og tok en buss til Leicester midt i England. Jeg så hus som forsvant og folk som var travelt opptatt med sine daglige gjøremål. Det var en klar solskinnsdag sommeren 1976, og jeg var glad og rede til å takle alt som måtte komme. Jeg gikk av bussen og spaserte halvannen kilometer til jernbanestasjonen.
Passasjerer skubbet til hverandre på plattformen mens de ventet på tog som skulle ta dem til forskjellige destinasjoner. Med jevne mellomrom hørte vi en røst i høyttaleren som opplyste om togene.
Snart kom det toget jeg ventet på. Men da jeg gikk på, fikk jeg en klar innskytelse. Jeg gikk tilbake og følte sterkt at jeg ikke skulle ta toget, men at jeg skulle ta bussen hjem. Jeg hadde kjøpt returbillett til toget og hadde egentlig ikke råd til også å betale for en bussbillett. Men innskytelsen var så sterk at jeg ikke kunne ignorere den.
Jeg var ganske ny i Kirken, men jeg hadde følt Ånden da jeg ble døpt og bekreftet. Da jeg var i ferd med å gå på toget, hørte jeg en stille røst si: «Nei!» Jeg sto stille en stund for å se om jeg ville høre den igjen, og igjen sa røsten: «Nei!»
Straks jeg hadde gått fra jernbanestasjonen, følte jeg en varme som bekreftet at jeg hadde tatt en riktig avgjørelse. Da jeg kom til bussholdeplassen, måtte jeg vente i over en time på en buss som gikk til mitt hjem i Coventry. Hvis jeg hadde tatt toget, ville jeg allerede ha vært hjemme – eller det trodde jeg. Men med bussen var jeg ikke hjemme før tidlig kveld.
Da jeg skrudde på nyhetene på fjernsynet, ble jeg sjokkert av det jeg så. Toget jeg skulle ha tatt, hadde krasjet like utenfor Nuneaton! Mange personer var blitt skadet, og flere var drept.
Jeg pleide alltid å sitte i den forreste vognen, like bak lokomotivet – et område som var veldig skadet. Jeg kunne ikke la være å tenke på hva som ville ha hendt meg hvis jeg ikke hadde lyttet til den milde, lave røsten. Jeg kunne heller ikke la være å tenke på hele slektshistorien og alt tempelarbeidet jeg ikke hadde vært i stand til å utføre for mine avdøde forfedre hvis jeg hadde blitt alvorlig skadet eller drept.
Jeg er takknemlig for Den hellige ånds advarende og bekreftende røst. Jeg vet at hvis vi gir akt på Åndens røst, kan vi ikke ta feil.