Mot til å stille et spørsmål
Sommeren 1994 tok jeg en pause fra skolen i Taipei i Taiwan for å reise til min hjemby Miao-li og tilbringe ferien der. Mens jeg var hjemme, tok jeg jobb i en blomsterbutikk. Jeg blir fylt av takknemlighet når jeg minnes hva som så skjedde.
Mens jeg vannet planter en dag, stoppet en mann i en elektrisk rullestol utenfor og så på blomstene. Forlegen avslo han min innbydelse om å komme inn i butikken, men noe ved ham gjorde et dypt inntrykk på meg. Etterpå traff jeg på ham flere ganger på gaten, og vi pleide nikke og smile vennlig til hverandre.
En varm dag da jeg satt i en restaurant og nøt en kald dessert, var det en som klappet meg på skulderen. Det var mannen i rullestolen. Han var pent antrukket og smilte stort. Han spurte modig etter mitt navn og telefonnummer, og så dro han.
Noen dager senere ringte han og inviterte meg til en middag i kirken. Oppmuntret av en venn gikk jeg nølende dit. Middagen var herlig, og medlemmene tok så godt imot meg at jeg følte meg velkommen fra det øyeblikket jeg kom inn. Senere samme kveld spurte et annet medlem av Kirken meg om min adresse og mitt telefonnummer i Taipei, og sendte opplysningene til misjonærene der. Slik begynte min evige forbindelse med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Jeg ble døpt og bekreftet høsten 1994 og var på heltidsmisjon i 1997. To år etter at jeg kom hjem igjen, giftet jeg meg med en hjemvendt misjonær, og vi begynte å stifte familie.
Alle disse velsignelsene ble virkeliggjort fordi et medlem av Kirken hadde mot til å stille et spørsmål. På den tiden var han en helt fremmed, men det endte med at han ledet meg til Frelserens evangelium. Han minner meg om et skriftsted jeg ble kjent med i Mormons bok: «Jeg har ingen annen hensikt enn deres sjelers evige velferd» (2. Nephi 2:30).