En lynrask avgjørelse
Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg hatt en fotball ved min side og en drøm om å bli profesjonell spiller. Mine foreldre støttet meg i denne drømmen. De oppmuntret meg også til å gå i kirken. Men da jeg ble eldre, var jeg i kirken bare når jeg ikke hadde kamper. Jeg visste at evangeliet, aktiviteter i Kirken og mine venner ville være til stor hjelp for meg, men det jeg virkelig gikk inn for, var å få oppfylt min drøm om å spille fotball.
Etter hvert som jeg trente, begynte jeg å få viktige venner i de store fotballklubbene. Jeg fikk anledning til å spille og også trene med noen av disse klubbene. Jeg reiste til mange land for å delta i turneringer, og jeg var svært begeistret og glad for muligheten til å leve som en profesjonell fotballspiller. På en av disse turene til Asia var min drøm nær ved å bli oppfylt. En stor klubb likte det de så da de så meg spille, og ønsket meg på laget. Men agenten min så noen hindringer under forhandlingene, og det endte med at vi ikke underskrev kontrakten.
Hjemme var vennene mine i ferd med å fylle ut misjonspapirer. Andre kom hjem fra misjon og fortalte begeistret hvordan det var å være misjonær. Øynene skinte av bevegelse hver gang de talte, og Ånden var svært sterk. Jeg ønsket også å reise på misjon. Jeg hadde lyst til å oppleve det samme som dem. Men jeg var redd for at hvis jeg valgte å reise på misjon, ville ikke min fotballdrøm gå i oppfyllelse fordi jeg ville tape fysisk form og smidighet. Ønsket om å bli profesjonell spiller var veldig sterkt. Jeg hadde utsatt studier og arbeidet og levd bare for å oppfylle denne drømmen.
På fotballturene mine tok jeg alltid med et eksemplar av Mormons bok. Jeg elsket profetenes ord, deres livsstil, deres besluttsomhet med hensyn til å adlyde budene og det gode eksempel de var for folket. Jeg skammet meg fordi jeg ikke var et godt eksempel for de andre spillerne og satte det som hørte Gud til først. Noen ganger prøvde jeg å fortelle om min tro, men det jeg alltid hørte, var «La oss nyte turen. Glem det tullet. La oss ha moro!» Jeg begynte å bli irritert over sladderen, uærligheten og andre sider ved fotball-livet. Mange ganger følte jeg meg alene og trist, og jeg visste at det var et sted der jeg alltid var glad og hadde venner som brydde seg om meg – venner som var sammen på aktiviteter og danser, i Seminar- og Institutt-klasser – celestiale venner. Jeg savnet sterkt alt dette.
En søndag da jeg ikke var på reise, gikk jeg i kirken i menigheten min i Brasil. Etter møtene kalte biskopen meg inn på kontoret sitt for å snakke med meg. Jeg forsto at vi kom til å snakke om misjon, for alle på min alder var i ferd med å komme hjem etter endt misjon. Biskopen utfordret meg til å reise på misjon, og jeg prøvde å forandre samtaleemnet ved å si at jeg ikke var klar. Jeg prøvde på alle mulige måter å stanse biskopen, men han fortsatte og overbeviste meg om hvor verdifull en misjon er. Vi avsluttet samtalen med at jeg satte meg et mål for forberedelse.
Noen måneder senere sendte jeg inn papirene, og jeg fortsatte også å trene. For øyeblikket hadde jeg klart å forene fotball og Kirken i tankene mine. Men jeg skjønte at det ikke kunne vare lenge. Jeg ville måtte velge.
Da kallet kom, var familien samlet hjemme. Alle var vi spent. Da ringte telefonen.
I den andre enden av linjen fortalte fotballagenten min at han hadde skaffet meg en god kontrakt med en europeisk klubb. Jeg så for meg noe stort! Jeg kunne se et stadion fullt av folk som kom for å se kampen. Jeg tenkte på det flotte huset og bilen og lønnen jeg kunne få. Min drøm var i ferd med å bli oppfylt. Den var innen rekkevidde – men så så jeg på konvolutten med kallet som lå ved siden av telefonen.
Øynene fyltes av tårer. Et øyeblikk så jeg mitt liv som på film. I telefonen spurte agenten min hva jeg syntes om nyheten. Jeg var taus. Jeg kunne ikke snakke, og bena skalv. Jeg ønsket ikke at øyeblikket skulle være virkelig, men det var det! Jeg måtte ta en avgjørelse, den aller vanskeligste avgjørelse i mitt liv.
Med skjelvende stemme fortalte jeg ham endelig at jeg allerede hadde fått en bedre kontrakt. Jeg ville bli misjonær for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i to år. Jeg takket agenten for muligheten og for arbeidet og innsatsen han hadde gjort for meg. Deretter la jeg på røret og gikk på rommet mitt, der jeg gråt lenge. Jeg visste at jeg ikke ville få samme sjanse om to år, og min fotballdrøm ville ikke bli realisert.
Jeg knelte og ba min himmelske Fader om trøst. Jeg følte en rolig og god røst svare, og den trøstet meg ved å si: «Min sønn, du er allerede en del av det beste lag i verden.» Jeg overveiet disse ordene og gjør det fremdeles i dag.
I dag er jeg hjemme igjen etter å ha virket i Brasil Fortaleza misjon, og jeg angrer på ingen måte på mitt valg. Jesu Kristi sanne kirke er tilgjengelig for enhver som ønsker å bli lykkelig. Og på misjonen lærte jeg at den beste måten å bli lykkelig på er å gjøre det vår himmelske Fader ønsker vi skal gjøre. Misjonen var det beste valget jeg noen gang har truffet. Den lærte meg at alle som først søker Guds rike, vil få plass på Herrens lag (se Matteus 6:33).