Et avbalansert liv
Fra en tale holdt under en andakt ved LDS Business College 1. mars 2006.
Jeg går ut fra at nesten alle ønsker et liv som vil gi varig lykke. Jeg tror at dette vil skje ved å stikke ut en kurs som fører til evig liv. Det vil bli fremskyndet og gjort lettere ved å gi akt på Åndens tilskyndelser og ved å oppnå riktig balanse.
Når jeg taler om balanse, mener jeg åndelige, intellektuelle, fysiske, sosiale og økonomiske faktorer. Balanse defineres som mental og følelsesmessig stabilitet. Det er å bringe noe i harmoni eller likevekt.
Utfordringen å oppnå balanse
Som dere vet, kan hverdagens utfordringer forstyrre den balanse og likevekt vi søker. Mange av oss blir overveldet når vi søker å oppnå og bevare balanse i livet. Jeg gir følgende illustrasjoner, som er tilpasset fra en tale som eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har holdt.1
En enslig student sa: «Jeg vet at Skriftene og dagens ledere i Kirken sier at vi ikke unødig skulle utsette å gifte oss og stifte familie. Men jeg er 26. Jeg er ikke ferdig med min utdannelse, og jeg har ikke et arbeid som gjør meg i stand til å forsørge en familie. Kan jeg bli unnskyldt for ikke å gifte meg, i hvert fall nå?»
En annen sa: «Jeg er kvinne, og ingen har fridd til meg. Hvordan kan jeg holde budet om at jeg skal gifte meg?»
En ung mor sa: «Jeg er travelt opptatt med å fullføre min utdannelse og ta meg av mine barn. Jeg har knapt tid til å tenke på noe annet. Noen ganger synes jeg verden og Kirken venter for meget av meg. Uansett hvor hardt jeg arbeider, klarer jeg aldri å leve opp til alles forventninger. Jeg kjemper mellom selvtillit og skyldfølelse, depresjon og motløshet fordi jeg ikke gjør alt jeg har blitt fortalt vi må gjøre for å oppnå det celestiale rike.»
En annen enslig student sa: «Jeg må arbeide for å komme meg gjennom skolen. Jeg har ikke nok tid til hjemmearbeid og oppgaver i Kirken. Hvordan kan det forventes at jeg skal ha et avbalansert liv?»
Jeg har hørt mange si: «Ingen vet bedre enn jeg hvor viktig det er med mosjon, men jeg har ikke tid til det.»
En søster ble hørt si: «Hvordan kan en mann og hustru i dagens verden forsørge familien hvis hustruen ikke arbeider utenfor hjemmet? Man har ganske enkelt ikke nok penger til alle utgiftene hvis ikke hun arbeider.»
En ung far tilføyde: «Min nye virksomhet krever all min tid. Jeg innser at jeg forsømmer min hustru, mine barn og kall i Kirken, men hvis jeg bare kommer meg gjennom dette året, vil jeg tjene nok, og så vil tingene ordne seg.»
Å, hvilken drømmer han var! Livet blir ikke enklere, det blir mer innviklet. Ikke drøm om at morgendagen vil gi mer tid og mindre ansvar. Forbered dere på å møte det som kommer, ved under deres nåværende forhold å gjøre det dere vil trenge å gjøre da.
Skulle vi la være å ta høyere utdannelse og på annen måte utvikle og styrke oss selv? Skulle vi la være å gifte oss og stifte familie? Skulle vi slutte å forberede oss til å forsørge vår familie og oss selv? Skulle vi glemme å virke i Kirken?
Svaret på alle spørsmålene er naturligvis nei. Selv om det er umulig her å finne løsninger på alle hindringene jeg har nevnt, så vær så snill å overveie følgende ideer.
Et behov for balanse
Profeten Joseph Smith sa: «Ett av de store fundamentale prinsipper i “mormonismen” er å motta sannhet, uansett hvor den kommer fra.»2 Han åpenbarte også at «Guds herlighet er intelligens» (L&p 93:36) og at «hvilket som helst intelligent prinsipp vi tilegner oss i dette liv, vil være med oss i oppstandelsen» (L&p 130:18).
President Gordon B. Hinckley har sagt: «Jeg vil trygle dere om å ha balanse i livet. Bli ikke besatt av det som kan kalles “en evangeliehobby”. Et godt måltid består alltid av mer enn én rett. Dere bør være sterke innen deres valgte … «ekspertområde». Men jeg advarer dere mot å gjøre dette til deres eneste interesse…
Vær på vakt så dere ikke blir besatt av én tanke. Vær på vakt mot trangsynthet. La deres interesser omfatte mange gode områder samtidig som dere arbeider med økende styrke innen deres egen profesjon.»3
President Hinckley har også sagt at vi har et firfoldig ansvar: overfor vår familie, vår arbeidsgiver, Herren og oss selv. Han har rådet oss til å «ta oss tid til litt meditasjon, til å trene litt».4
Når jeg har fløyet, har jeg lagt merke til at en flyvertinne reiser seg idet vi skal ta av fra flyplassen, og sier blant annet: «Hvis vi mister lufttrykket i kabinen, vil en oksygenmaske komme ned til dere. Hvis du har ansvar for små barn eller en funksjonshemmet, må du ta på deg din egen oksygenmaske før du prøver å hjelpe andre.» Hvorfor sier flyvertinnen det? Det sier seg selv at hvis man er bevisstløs, kan man ikke hjelpe andre. Slik er det også med vår tjeneste for menneskeheten og vår tjeneste i Kirken og i vårt yrke. Hvis vi ikke styrker oss selv, vil vi aldri være i stand til å styrke andre.
President James E. Faust, (1920-2007) annenrådgiver i Det første presidentskap, har også sagt at «det er mye lettere for dem som har riktig balanse, å underkaste seg “Den Hellige Ånds tilskyndelser” (Mosiah 3:19). Da kan vi legge bak oss de egenskapene som tilhører den naturlige mann eller kvinne…
Balanse er i stor grad å vite hvilke ting som kan forandres, se dem i riktig perspektiv og erkjenne de tingene som ikke lar seg forandre.»5
Tre personlige erfaringer
Jeg vokste opp i Panguitch i Utah, en liten by med 1500 innbyggere. Jeg var som en stor fisk i en liten dam. Da jeg var ferdig med videregående skole, fikk jeg et stipend for å studere ved Brigham Young University. Da jeg kom dit, oppdaget jeg snart at jeg var som en liten fisk i en stor dam, og jeg ble motløs. Jeg tenkte: «Jeg vil bort herfra.» Jeg begynte å reise hjem i helgene. Jeg gikk i kirken hjemme – ikke på universitetsområdet. Jeg fikk ikke så gode karakterer som jeg burde fått. Jeg ble ikke kjent med folk. Ved slutten av året sa jeg: «Jeg drar ikke tilbake. Dette er ikke noe for meg.»
Jeg reiste hjem den sommeren. Omkring midten av august oppdaget jeg at jeg hadde lyst til å dra tilbake til universitetet. Og det gjorde jeg. Denne gangen begynte jeg straks i en studentforening og en veldedighetsorganisasjon. Jeg flyttet inn i studentinternatet. Jeg begynte å gå i kirken på universitetsområdet istedenfor å reise hjem i helgene. Jeg fikk bedre karakterer. Jeg begynte å innse at livet på universitetsområdet var et godt liv og at jeg likte å være der.
Senere studerte jeg jus. Det første året var vanskelig fordi jeg tok andre fag enn jeg hadde studert tidligere, og igjen var karakterene mine dårligere enn de skulle ha vært. Det andre året fikk jeg en deltidsjobb i et advokatfirma mens jeg studerte. Karakterene ble bedre. Ved slutten av det andre året giftet jeg meg med min hustru, Joy. Selv med større ansvar gikk alt bra. Jeg fikk bedre karakterer enn noen gang før.
Den siste erfaringen jeg vil dele med dere, hadde jeg da jeg tok en eksamen for å få advokatbevilling. En kynisk, gammel skrankeadvokat kom til meg og sa: «Bob, du kan ikke lykkes som skrankeadvokat og samtidig være et aktivt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.» Jeg tenkte på andre som gjorde det godt i sin advokatpraksis og var aktive i Kirken, og jeg bestemte meg for å være aktiv i Kirken. Min avgjørelse berørte ikke min suksess som advokat. Den styrket den faktisk fordi jeg hadde balanse i livet. Jeg prøvde å gjøre det Herren hadde bedt meg om å gjøre, og han ga meg større styrke, forståelse og hjelp.
Åndens veiledning
Svar på våre viktige avgjørelser i livet vil med større sannsynlighet frembringe balanse og lykke hvis de kommer gjennom Åndens tilskyndelser. Hvordan får vi Ånden og de svarene vi søker?
La meg først minne om at vi trenger å være tilstede på nadverdsmøtet hver uke, og vi trenger å ta del i nadverden. Når vi gjør dette, minnes vi Kristus og hans lidelse for oss. Vi inngår en pakt, slik vi gjorde i dåpen, om at vi vil påta oss hans navn. Og vi fornyer vår pakt om å holde budene. Hvorfor gjør vi alt dette? Den siste setningen i nadverdsbønnen besvarer dette spørsmålet: «Så hans Ånd alltid kan være hos dem» (L&p 20:77).
Det er nøkkelen til å bli ledsaget av Den hellige ånd, som vil hjelpe oss å besvare de livsviktige spørsmålene vi står overfor. Dessuten skulle vi knele ned og be regelmessig. Vi skulle være villige til å tjene våre medmennesker. Vi skulle vise kjærlighet og ikke frykte (se 1. Johannes 4:18).
Hvis vi ber Herren om Ånden og gjør det som er nødvendig for å føle hans innflytelse, vil Ånden lære oss alle ting. Han vil hjelpe oss i våre studier. Han vil hjelpe oss å ta avgjørelser om hva vi skal gjøre i livet. Og han vil gi oss fred og ro.
En lignelse om bønn
Jeg avslutter med det som står i Lukas 18:1-8:
«[Herren] sa en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trette:
Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.
Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over min motstander!
Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske,
så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg.
Og Herren sa: Hør hva den urettferdige dommer sier!
Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem?
Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem.»
Herren hører og besvarer bønner. Noen ganger har vi lett for å gi opp for snart når vi ber til ham. Vi trenger å holde ut.
Som et spesielt vitne om Jesus Kristus, kalt til å bære vitnesbyrd for nasjonene (se L&p 107:25), vitner jeg om at han lever. Han er vår Frelser. Han kjenner deg, og han kjenner meg. Han vet hva som bor i vårt sinn og i vårt hjerte. Han vil være vår talsmann hos Faderen hvis vi holder paktene vi inngår når vi tar del i nadverden hver uke.
Vi kan overvinne verden hvis vi går inn for å ha balanse i livet. Hvis vi søker å ha Ånden med oss til enhver tid og trofast reagere på hans tilskyndelser, vil vi bli velsignet.