Lederskap som forandrer liv
Leder for én
Da jeg fylte 12 år, var jeg den eneste unge mann i menigheten min i Cape Town i Syd-Afrika. Likevel følte biskopen seg inspirert til å kalle et Unge menns presidentskap.
Min president for Unge menn kunne ha sagt til seg selv: «Hva venter man at jeg skal gjøre med bare én ung mann? Vi kan ikke organisere aktiviteter for bare én.» I stedet gjorde han sitt beste og foredlet sitt kall. Presidentskapet organiserte fotturer, leirer, speideraktiviteter, GUF på tirsdagskvelder, leksjoner på søndager, lek med sandbrett og aktiviteter på stranden. Etter en stund begynte andre unge menn å komme – to, så tre og så fire.
Jeg er så takknemlig for at disse lederne i Unge menn var trofaste i sine kall og sto på for bare én ung mann – meg. Jeg er et bedre menneske fordi de ikke ga opp, og det er også de andre som deltok i Unge menns program i menigheten vår.
Greg Burgoyne, Syd-Afrika
Litt etter litt lærte jeg å lede
Noen uker etter at jeg var blitt døpt og bekreftet, ble jeg kalt til sekretær i Primær i Valle Dorado menighet i Mexico. Dette var en overraskelse for meg, for jeg var ny i evangeliet, men jeg elsket min Frelser og ønsket å tjene.
Jeg sa til biskopen at mange andre kunne gjøre dette bedre, men gjennom tjeneste lærte jeg at kallet var inspirert. Ved å være sammen med barna i Primær lærte jeg evangeliets prinsipper, vakre salmer og trosartiklene. Jeg var også glad i de små, og gjennom dem ble jeg kjent med deres foreldre.
Men den beste opplæringen fikk jeg ved å arbeide sammen med Primær-presidenten og hennes rådgivere. De hjalp meg tålmodig, tilga meg mine feil, og litt etter litt lærte jeg å utføre mitt kall. Vi arbeidet sammen i Primær i tre år og ble nære venner.
Da vi ble avløst, ble vi kalt til å virke i Hjelpeforeningen. Takket være kjærligheten vi hadde til hverandre, virket vi sammen i enighet i to år til. Disse søstrene lærte meg å delegere ansvar og la andre lære å bli ledere. Vi gikk sammen om matlagring, fastet med et formål og reiste til templet sammen. De hjalp meg å bli en trofast, hengiven og kjærlig leder. Jeg føler meg forpliktet til å dele det jeg lærte med andre søstre, så de kan få slik erfaring som jeg fikk ved å arbeide med søstrene som lærte meg opp.
Laura Viga D’Alva, Mexico
Jeg er rett og slett ikke klar
Tre uker etter at jeg var blitt døpt og bekreftet, intervjuet biskop Ayala meg og forhørte seg om min fremgang. Jeg svarte: «Det går svært bra. Jeg har lest ut Mormons bok for annen gang. Jeg holder også på å lese leksjonsboken Evangeliets prinsipper så jeg kan lære mer og praktisere det jeg leser.»
Så sa han: «Din himmelske Fader er oppmerksom på deg og kaller deg til Søndagsskole-lærer for de unge i alderen 14 til 17 år.»
Jeg innså straks at flere av de unge i klassen, som bare var noen få år yngre enn jeg var, hadde vokst opp i Kirken og kjente evangeliet bedre enn meg.
Jeg sa til ham: «Jeg er ikke klar til et slikt oppdrag.»
Biskopen snakket med tyngde da han svarte: «Roberto, det er vår himmelske Fader som kaller deg. Han vet om dine evner og din trofasthet.»
«Jeg er rett og slett ikke klar. Jeg trenger mer tid,» fastholdt jeg.
Biskopen så meg rett inn i øynene og sa rolig, men med streng røst: «Hvis du føler at du ikke kan akseptere dette kallet, skal du ikke si det til meg. Knel ned og fortell det til din himmelske Fader. Han vil svare deg, og jeg vil akseptere din avgjørelse.»
Vi satt lenge tause. Deretter så han på meg slik en far ser på sin sønn, og sa: «Roberto, dette er ikke en kirke for kujoner. Det er en kirke for modige mennesker.»
Plutselig følte jeg meg angerfull. Med tårer i øynene og følelsesladet røst sa jeg: «Biskop, når skal jeg begynne?»
Han omfavnet meg, klappet meg på ryggen og sa: «Jeg skal hjelpe deg å forberede din første leksjon denne uken.»
Jeg ble fylt av glede ved å vite at min himmelske Fader hadde gitt meg en så spesiell leder, en biskop som underviste ikke bare ved ord, men ved eksempel.
Jeg mintes ofte denne hendelsen mens jeg var på misjon, og mens jeg hadde andre kall. Jeg tenker på den nå og er min himmelske Fader takknemlig for at jeg er medlem av Herrens kirke.
Roberto Carlos Pacheco Pretel, Peru
Hengivne diakoner
En av mine svigerinner i Guatemala hadde hatt en vanskelig tid, noe som svekket hennes helse. Min hustru og jeg ba for henne, men visste ikke hva mer vi kunne gjøre. Så fikk jeg anledning til å besøke mine svigerforeldre på en forretningsreise til mitt hjemland Guatemala, der jeg fikk høre denne vakre leksjonen om lederskap.
Jeg snakket med min svigerfar på terrassen da en av de 12 år gamle guttene i menigheten gikk forbi og hilste. Etter at han hadde gått forbi, sa min svigerfar: «Den lille karen og to andre gutter på samme alder overrasket meg virkelig forleden. De tre guttene kom hit, pent kledd med hvite skjorter og slips. Etter at de hadde hilst på meg, gikk de til min overraskelse til dagligstuen for å snakke med min datter. De fortalte henne at de kom for å besøke henne, for de hadde hørt om hennes helseproblemer. De sa at selv om de var diakoner og ikke kunne gi henne en velsignelse, kunne de likevel be for henne, så ville Jesus Kristus velsigne henne.
Disse tre unge guttene knelte ned og holdt en nydelig bønn og ba vår himmelske Fader velsigne min datter. Så reiste de seg opp, og etter å ha gitt uttrykk for at de var glad i henne, gikk de.
Vet du hva?» fortsatte min svigerfar. «Jeg ble svært imponert av disse unge guttene og deres store eksempel.»
Da jeg dagen etter var tilstede på nadverdsmøtet, så jeg de tre unge guttene pent antrukket og klare til å dele ut nadverden. Jeg følte beundring og respekt for dem. Da møtet var slutt, håndhilste jeg på dem. Hendene deres var små, men kraftfulle i sin evne til å oppløfte trette og tungsindige ånder. Må Gud velsigne disse unge guttene for deres eksempel på tjeneste, kjærlighet og tro.
Óscar Abad Gutierrez, Utah
Han ønsket å snakke med min mor?
Etter at jeg har blitt medlem av Kirken, har jeg hatt et oppriktig ønske om å holde budene. Men å betale tiende var en utfordring fordi min mor, som ikke var siste-dagers-hellig, ikke ville tillate det.
Når jeg fikk utbetalt penger, la jeg til side tiendepenger i en av skuffene mine. Men da dagen kom til å betale pengene tilbake til Herren, var de ikke der. Jeg spurte min mor om hun hadde sett dem, og hun svarte at hun hadde brukt dem, for Herren trengte dem ikke. Jeg kranglet ikke med henne, for jeg trodde jeg kunne løse dette problemet på en annen måte.
Jeg var lenge lei meg fordi jeg ikke kunne betale tiende. Da jeg gikk til biskopens kontor for å ha tiendeintervju, spurte han om jeg betalte full tiende. Med tårer i øynene fortalte jeg ham at jeg ikke gjorde det fordi min mor hadde tatt tiendepengene mine. Biskopen trøstet meg og sa at Herren kjente mitt hjertes ønsker. Så ba han meg ta med min mor til en samtale førstkommende onsdag. Jeg gikk med på det.
Gjennom uken spurte jeg meg selv: «Hvordan skal jeg klare å ta med mor til en samtale med biskopen når hun ikke er medlem av Kirken? Hun vil ikke akseptere innbydelsen!»
Da onsdagen kom, hadde jeg ikke sagt noe til henne, så jeg spurte henne ganske enkelt om hun ville bli med meg til møtehuset, og forklarte at jeg ikke hadde lyst til å gå alene. Heldigvis sa hun seg villig til det.
Biskop Feitosa tok vennlig imot henne og førte henne inn på sitt kontor. Jeg var svært engstelig mens min mor var der inne. Endelig kom hun ut fra kontoret hans – smilende.
På hjemveien så mor på meg og sa: «Fra nå av skal du betale tiende hver måned.» Så glad jeg ble! Herren hadde beredt en måte som gjorde mor i stand til å forstå mitt ønske om å adlyde dette hellige budet.
Mor har nå sluttet seg til Kirken. Hun betaler tiende og passer på at jeg betaler min. Vi har mottatt store velsignelser ved å holde dette budet fordi en inspirert leder snakket med min mor om offer, hengivenhet og trofasthet mot Herren.
Evanilda Gomes do Nascimento, Brasil
Gå og snakk med ham
I 1998, da jeg var president for Unge menn i min menighet, deltok jeg i en ungdomsleir i staven. Mens jeg hvilte meg etter en kamp, så jeg en ung mann jeg ikke kjente. Han satt alene på en liten haug et stykke unna leiren. Han hadde et lite vennlig uttrykk i ansiktet. Jeg følte at jeg skulle gå bort og snakke med ham.
Jeg presenterte meg og spurte hva han het. Jeg husker ikke alt vi snakket om, men jeg husker at jeg felte noen tårer. Det var en spesiell samtale som varte til vi ble ropt på til neste aktivitet. Jeg så knapt den unge mannen etter dette og fikk aldri anledning til å snakke med ham igjen.
I august 2005 hadde vi et møte i stavssenteret vårt. Denne samme unge mannen kom bort til meg og ga meg et brev. Der sto det:
I dag begynte jeg å tenke på samtalen vi hadde i San Martin Park i ca. 1998. For å minne deg om det, så satt jeg for meg selv og var litt lei meg. Du kom bort til meg og sa at du følte du trengte å snakke med meg. Du sa … at tiden var inne til å velge – enten å bli værende i Kirken og følge Jesus Kristus eller forlate den og ikke ta del i velsignelsene som følger med aktivitet i Kirken. Det som jeg virkelig har husket siden da, var at du sa at hvis jeg falt fra, ville hele familien min falle sammen med meg, men hvis jeg ville fortsette å gå fremover, ville de også komme.
… Jeg fikk et sterkt ønske om å hjelpe dem… Så fra den dagen vi hadde den samtalen, bestemte jeg meg for å være trofast mot Herren, og fremdeles, etter syv år, er jeg ennå trofast, og min familie er sterk i evangeliet og trofast mot Herren… Mange takk for at du var så rett frem og oppriktig mot meg. Du vil aldri forstå hvor mye godt det har ført til.
Denne unge mannen er nå en hjemvendt misjonær som har giftet seg i templet. Jeg er Herren takknemlig fordi han ga meg anledning til å virke som leder. Jeg er takknemlig for at jeg nå forstår hvor viktig det er å sette seg i en annens sted, så jeg kan prøve å forstå hva de gjennomgår.
Alejandro Humberto Villarreal, Argentina