Til vi ses igjen
Jeg måtte erstatte min frykt med tro
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Hva om jeg aldri finner en annen å gå på stevnemøter med, og aldri gifter meg?
Da hun så meg, visste bestevenninnen min umiddelbart at noe var galt. “Vi slo opp,” sa jeg lavmælt. Jeg kom hjem etter en lang samtale med den unge mannen jeg hadde gått ut med. Selv om vi begge syntes det var trist å skille lag, var vi enige om at det var riktig for oss.
Men etter hvert som ukene gikk, begynte jeg å bli usikker på min beslutning. Hva om jeg aldri finner en annen å gå på stevnemøter med, og aldri gifter meg? Hva om jeg hadde lagt overdreven vekt på vår uforenlighet?
Jeg følte meg så ensom og usikker at jeg til og med vurderte å se om han var villig til å gi forholdet vårt en ny sjanse. Jeg var, slik eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum beskrev, “misfornøyd med nåværende omstendigheter og [hadde] bare… et dystert syn på fremtiden”.1
En kveld noen uker etter bruddet leste jeg om Frelserens oppstandelse. Lukas-evangeliet forteller at den tredje dagen etter at Frelseren hadde blitt stedt til hvile, gikk trofaste tilhengere for å salve legemet hans med krydder. De oppdaget imidlertid at steinen som dekket graven, hadde blitt rullet bort og legemet var borte. Da viste to engler seg for dem og sa: “Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått” (Luke 24:5-6).
Englenes spørsmål gjorde plutselig voldsomt inntrykk på meg. Jeg hadde aldri tenkt på hva de besøkende til Jesu grav kan ha følt da de innså at de lette på feil sted etter sin Frelser. Jeg hadde aldri tenkt på hvilken utfordring det må ha vært for dem å tro at Jesus hadde lagt bak seg gravens forråtnelse og oppstått i herlighet.
Skriftstedet ga en mild irettesettelse. Jeg innså at jeg, i likhet med Frelserens venner, lette på feil sted etter lindring. Å henge i fortiden og “fåfengt lengte etter tidligere tider”2 hverken trøstet meg eller motiverte meg til fordelaktig handling. Jeg innså at jeg måtte slutte å lete i graven av tidligere erfaringer. Jeg måtte erstatte min frykt med tro og tillit til at Frelseren kunne skape liv av erfaringer fra min fortid.
Jeg tenker ofte på dette skriftstedet når jeg angrer på valg jeg har tatt eller lengter etter å vende tilbake til øyeblikk jeg har lagt bak meg. På grunn av Frelseren kan vi begynne på nytt. På grunn av Frelseren, kan vi “se oss tilbake for å dra lærdom av gode erfaringer, ikke for å gjenoppleve det som er forbi”, vel vitende om at “det er meningen at vi skal lære av fortiden, men ikke leve i den.”3 Istedenfor å kaste bort tid på anger, kan vi se fremover med tro.