Prestedømsvelsignelser gitt og gjengjeldt
Julie Keyes, British Columbia, Canada
Illustrasjoner: Bradley Clark
For noen år siden mens familien spiste middag sammen med et annet ektepar fra menigheten, fikk vi telefon fra akuttmottaket på det lokale sykehuset. En av lederne der spurte min mann, som var stavspresident den gangen, om noen fra vår kirke kunne komme og besøke en 17 år gammel ungdom som hadde fått en alvorlig hodeskade.
Da han kom dit, fikk mannen min vite at den unge mannen hadde falt fra en balkong og ned på et sementfortau 9 meter nedenfor. Han var bevisstløs, og de forventet ikke at han skulle overleve.
Min mann og en mann som spiste middag hos oss, ga den unge mannen en velsignelse. Familien hans, som bodde 1600 km unna, ble kontaktet og orientert om tilstanden hans.
Etter noen dager på intensiven kom imidlertid den unge mannen på mirakuløst vis til bevissthet og begynte å leges. I fire uker besøkte foreldrene hans ham på sykehuset hver dag. Deretter fløy de ham hjem til Arizona for å fullføre rehabiliteringen.
Det var fantastisk å være vitne til at prestedømmets helbredende kraft virket slik at denne unge mannen fikk en ny sjanse til en fremtid som sunn og frisk. Jeg var så takknemlig for min mann og andre medlemmer av menigheten som er beredt til å utføre prestedømstjeneste og handle med guddommelig myndighet.
Jeg følte virkelig med den unge mannens foreldre, som var så langt unna sin sønn da denne krisen inntraff. Jeg ble imidlertid glad fordi de følte seg litt beroliget da de fikk vite at deres sønn hadde fått en prestedømsvelsignelse og at Kirkens medlemmer gjerne ville hjelpe.
Min empati for disse foreldrene økte kraftig noen år senere da jeg fikk telefon om at min egen sønn, som bodde 3200 km unna, hadde blitt påkjørt av en bil mens han syklet til universitetet hvor han jobbet og studerte. Selv om jeg følte meg maktesløs og ikke kunne hjelpe ham, ble jeg takknemlig og beroliget da jeg fikk vite at heltidsmisjonærene ble kalt til å gi ham en prestedømsvelsignelse, og at en menighet i St. Paul i Minnesota hadde stilt opp for familien. Menighetens medlemmer kom hjem til dem med måltider og hjalp hans hustru, som hadde født barn dagen før ulykken, å ta seg av de tre andre barna.
Forestill deg hvordan min takknemlighet vokste da jeg fikk vite at misjonæren som hadde velsignet min sønn, var den samme unge mannen som hadde fått en velsignelse av mannen min fem år tidligere. Jeg ble forbauset over at tjenesten han hadde utført, hadde blitt gjengjeldt i fullt monn!
Min tro på, og mine bønner av takknemlighet til min kjærlige himmelske Fader har fortsatt å vokse etter hvert som jeg tenker på at han kjenner oss alle og vet hva vi trenger. Jeg tror at denne unge misjonæren var der så vi kunne se Guds forutviten på en svært personlig måte.