Pionerer i alle land
Tonga Et land som er innviet til Gud
Mindre enn ti år etter at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble organisert i New York, vendte et øyrike tusenvis av kilometer unna i det enorme Stillehavet seg til kristendommen. I 1839 overlot kong George Tupou I av Tonga sitt land, sitt folk og sine etterkommere til Guds beskyttelse. Kongens erklæring “Gud og Tonga er min arv” ble Tongas motto. Religion spiller en stor rolle på Tonga på grunn av denne arven. Den dag i dag holder alle tonganere sabbaten hellig som en dag for gudstjeneste.
De første misjonærene
Mens de virket i Samoa misjon, fikk eldstene Brigham Smoot og Alva Butler i oppdrag å bringe det gjengitte evangelium til Tonga-øyene. Da de kom dit i 1891, fikk de audiens hos kong George Tupou I, som ga dem tillatelse til å forkynne Jesu Kristi evangelium. Med oppmuntrende utsikter ble flere misjonærer kalt til øyene, og de arbeidet ivrig med å spre evangeliet. Dessverre ble ikke Kirkens vekst like stor på Tonga som på de andre polynesiske øyene Tahiti, Hawaii, New Zealand og Samoa. I 1897 ble misjonærene beordret tilbake til Samoa, og de få konvertittene på Tonga ble forlatt uten lederskap i Kirken for en tid.
I 1891 møtte eldste Brigham Smoot og eldste Alva Butler kong George Tupou I og fikk tillatelse til å forkynne evangeliet blant folket hans.
Et folk blir husket
“Vet dere ikke at jeg, Herren deres Gud… husker dem som er på øyene i havet?” (2 Nephi 29:7).
Herren glemte ikke de hellige på øyriket Tonga. I 1907 kom eldste Heber J. McKay og eldste W. O. Facer til Neiafu, Vava‘u, hvor de startet en gren og en liten skole. Snart begynte misjonærarbeidet å blomstre, og en rekke grener og Kirkens skoler ble opprettet på flere av øyene i løpet av de neste årene.
Som i andre deler av verden, har Kirken på Tonga opplevd motstand, men denne gangen var evangeliet kommet for å bli. Etter hvert som misjonærarbeidet blomstret, ble Kirkens ledere kalt blant de lokale tonganske medlemmene, slik at når utlendinger ble evakuert, som under andre verdenskrig, kunne Kirken fortsette å utvikle seg.
En kristen sivilisasjon bygges opp
Etter hvert som evangeliet spredte seg ut over øyene, ble det opprettet forskjellige skoler som ble drevet av Kirken. I 1947 leide Kirken en stor eiendom og begynte å bygge en ny skole, Liahona College, nå kjent som Liahona High School.
Den ble innviet i 1953 av eldste LeGrand Richards (1886-1983) i De tolv apostlers quorum, og skulle bli en “ledestjerne” for alle som kom dit, og den var med på å forberede unge mennesker til å bli ledere og øve god innflytelse på andre. Ved innvielsen var også dronning Salote Tupou III tilstede og ga sin støtte til skolen som et redskap for å bygge en “kristen sivilisasjon” som forener mennesker fra alle samfunnslag. Siden skolen ble opprettet har tusenvis av tidligere elever fra Liahona High School vært misjonærer, Kirkens ledere og prominente samfunnsledere.
I dag driver Kirken to videregående skoler på Tonga: Liahona High School på hovedøya Tongatapu, og Saineha High School på øya Vava‘u. Kirken driver også fem ungdomsskoler: tre på Tongatapu, en på ‘Eua og en på Ha‘apai.
En profeti går i oppfyllelse
Da president David O. McKay (1873-1970) og hans hustru Emma Ray besøkte Tonga i 1955, behandlet de hellige dem som kongelige. Dette var første gang en Kirkens president hadde besøkt øyene. Under deres korte besøk på Tongatapu og Vava‘u holdt de møter med medlemmene og følte deres kjærlighet og hengivenhet da tonganerne fremførte musikk og dans, holdt taler og arrangerte festmåltider. Under president McKays besøk til de hellige på Vava‘u ble han inspirert til å fortelle at han hadde sett et syn av “et tempel på en av disse øyene, der medlemmer av Kirken kan gå og motta velsignelsene ved Guds tempel.” Ett medlem skrev om tonganernes reaksjon: “Hele forsamlingen brast i gråt.”1
Nesten 30 år senere, i august 1983, ble Nuku‘alofa Tonga tempel innviet av president Gordon B. Hinckley (1910-2008), som da var rådgiver i Det første presidentskap. Jeg husker at jeg som tenåringsjente la merke til hvordan siste-dagers-hellige fra de ytre øyene og tonganere fra utlandet kom til denne store begivenheten. Jeg hadde privilegiet å få delta på en av innvielsessesjonene og synge i koret. Jeg husker den varme følelsen jeg fikk da jeg hørte president Hinckley tale, og jeg visste da at han var kalt av Gud. Da vi sang “Hosianna Anthem”, forsto jeg også hvor høyt Herren elsker sine barn.
Frelseren har alltid husket innbyggerne på øyene i havet, og den dagen gikk president McKays profeti i oppfyllelse.
Gjeninnvielse av Herrens hus
På grunn av Kirkens tiltagende vekst på Tonga, ble templet stengt i ca to år for renovering. Blant annet ble rom utvidet, et beseglingsrom ble tilføyd og polynesiske motiver ble lagt til på vegger og tak.
I begynnelsen av 2007 ble min mann og jeg kalt til å organisere en kulturell feiring for gjeninnvielsen av templet. Arrangementet skulle holdes den 3. november, en dag før gjeninnvielsessesjonene.
Målet var å involvere så mange ungdommer som mulig fra staver på Tongatapu, og å lage en presentasjon som ville gjøre de hellige åndelig forberedt til tempelinnvielsen dagen etter. Arrangementet skulle direkteoverføres på TV til de ytre øyene samt til tonganske staver rundt om i verden, så dette var en enorm oppgave.
Produksjonen fikk tittelen “Skatten som varer”. Den besto av kulturelle danser fra Tonga, Hawaii, Tahiti, New Zealand, Fiji og Samoa. Den handlet om et ektepar som, etter å ha mistet sitt lille barn, lette på de mange polynesiske øyene etter en skatt som ville lindre deres tap. Selv om de fant gaver på hver øy, kunne ingen lindre smerten. Da de kom tilbake til Tonga, ble evangeliet presentert for dem av misjonærer, og de lærte om “skatten som varer” – evige familier og velsignelsen ved en dag å bli gjenforent med barn som hadde gått bort.
I løpet av uken for gjeninnvielsen regnet det kraftig. På vår siste øving, 2. november, var det overskyet. Jeg ba ungdommene dra hjem og be om godt vær slik at de ville være i stand til å opptre for Tonga og for dem som skulle se på via satellitt, spesielt profeten. Den natten regnet det voldsomt, og neste morgen var været fortsatt illevarslende.
På lørdag kveld kom 3000 unge mennesker til Teufaiva stadion for å høre fra eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum, som hadde blitt sendt for å gjeninnvie temple på grunn av president Hinckleys skrantende helse. Jeg kommer aldri til å glemme den opptredenen. Alt falt på plass. Været var perfekt, lydanlegget som hadde sluttet å virke tidligere, var utmerket, og de unge mennene og kvinnene danset med liv og lyst.
Vi hadde vært vitne til et mirakel. Vår himmelske Fader hørte sine barns bønner og holdt regnet unna. Samtidig kunne vi slå an tonen for tempelinnvielsen dagen etter ved å minne medlemmene om at evige familier er den skatten som varer, og at templer bygges for å tilveiebringe slike velsignelser.
Et folk innviet til Herren
I dag fortsetter Kirken å vokse på Tonga, og lederstillinger innehas av innfødte medlemmer. Møtehus er spredt ut over øyene, og økningen i antall misjonærer er med på å fremskynde arbeidet. Kirkens skoler er godt etablert og fortsetter å forberede tapre misjonærer, fremtidige ledere og verdige mødre og fedre.
De hellige trenger ikke lenger foreta den lange reisen med båt til hovedøya for å se generalkonferansen. I stedet har teknologien gjort medlemmene i stand til å holde seg i sine staver for å se generalkonferansen og områdekonferanse-sendinger fra New Zealand.
På tross av stadige forandringer og uro på Tonga, viderefører de hellige sin trosarv. De er et folk som ble innviet til Gud for 175 år siden. De er et folk som i dag fortsetter å vie sitt liv og alt de har til Herren.