Arbeid langsiktig
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
I likhet med strømmene i havet, kan Guds guddommelige innflytelse lede oss til hans plan for vårt liv.
I likhet med mange barn, drømte jeg om hva jeg skulle bli når jeg ble voksen. I mitt tilfelle var jeg overbevist om at jeg skulle bli brannmann på månen. I mitt fem år gamle sinn fantes det ingen annen mulighet for mitt liv. Jeg antar at de fleste av oss hadde barndomsdrømmer om hvordan livet ville bli når vi ble voksne. Jeg antar også at de fleste av oss, på et eller annet tidspunkt, har tenkt tilbake på livet og tenkt: “Det var ikke slik jeg trodde det ville bli!”
To skriftsteder hjelper oss å se livet i riktig perspektiv. For det første:
“For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker” (Jesaja 55:8-9).
For det annet: “[Gud] gjør ikke noe uten at det er til gavn for verden, for han elsker verden” (2 Nephi 26:24).
Disse skriftstedene lærer oss at alt vår himmelske Fader gjør, til syvende og sist er til beste for oss, selv om vi ikke kan forstå hvorfor. Og siden Guds tanker og veier er høyere enn våre, må vi heve oss for å være mer i harmoni med hans plan for oss.
Undring på vandring
Vi snakker av og til om at Israels barn vandret i ørkenen i 40 år før de fikk slippe inn i det lovede land. En sky eller ildstøtte hvilte over tabernaklet når de skulle stoppe, og når den beveget seg, fulgte leiren etter (se 4 Mosebok 9:15-18, 21-23). Jeg antar at de også undret seg i ørkenen i 40 år – undret på når de skulle gå videre, når og hvor de skulle stoppe, og når de til slutt ville komme til det lovede land.
Denne historien er full av symboler. På vår reise gjennom vår egen jordiske villmark, ønsker vi å komme til det “lovede land” som er å bo hos Gud for evig. Han har lovet å lede oss dit. Men selv om hver enkelt må vandre langs den samme ruten – være lydig, omvende seg, motta prestedømsordinanser og være trofast – er den enkeltes liv unikt.
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum har sagt: “Herren har plassert strømmer av guddommelig innflytelse i ditt liv som vil lede deg gjennom planen som han vil at nettopp du skal gjennomføre her på jorden. Søk ved Åndens hjelp å finne ut hva den består i, og følg den rettledningen Herren har satt i ditt liv. Innrett deg etter den. Velg villig å utøve din handlefrihet til å følge den.”1
Tenk over hva som var vanskeligst for Israels leir å tåle: Å tilbringe et år på et ubehagelig sted, eller forlate et fint sted etter to dager? Jeg tror begge situasjoner prøvet deres tro.
Slik er det også med oss. Vi er kanskje ikke fornøyd med våre omstendigheter, og lurer derfor på når ting vil forandre seg. Vi kan også oppleve en uventet endring i vår behagelige rutine. Hvordan vi velger å reagere på disse erfaringene avgjør i stor grad vår lykke. Og hvis vi hele livet undrer oss mens vi vandrer, kan vi gå glipp av fantastiske muligheter til åndelig vekst.
Gå og gjør noe i dag
Våren 1831 begynte de hellige å samles til Kirtland i Ohio. Et medlem som het Leman Copley, ga en gruppe fra Colesville i New York tillatelse til å bo på gården sin i Thompson, ikke langt fra Kirtland. I mai 1831 åpenbarte Herren til profeten Joseph Smith:
“Og jeg innvier dette landområde til dem en kort tid inntil jeg, Herren, vil sørge for dem på annen måte og befale dem å dra herfra,
og timen og dagen er ikke gitt dem, la dem derfor arbeide her på stedet som om de skulle være her i flere år, og det skal tjene dem til deres beste” (L&p 51:16-17; uthevelse tilføyd).
Omtrent som Israels barn fulgte skyen i ørkenen, visste disse hellige at de ikke ville være fastboende på Copleys gård. Før eller siden ville de dra videre. Men uansett hvor lenge oppholdet ville vare, måtte de handle som om de skulle være der i mange år.
Hvorfor ga så Herren dem dette rådet? Noen ble kanskje motløse der de bodde i en vogn eller et telt på en gjørmete åker, mens de så andre i bedre omstendigheter. Herrens råd endret sannsynlig perspektivet deres fra motløshet til håp.
Når vi ser andre som har ting vi drømmer om – en fin familie, et fint hus, en god jobb og en klar retning i livet – kan vi også bli motløse. Hvis vi for eksempel vet at vi ikke vil være i en menighet eller gren så lenge, kan vi tenke: “Hvorfor ta bryet med å ta imot et kall? Hvorfor bli kjent med noen?” Vi går kanskje likevel i kirken, men får ikke alt vi kunne ha fått ut av opplevelsen. Hvis vi hele livet fokuserer på hva vi ikke har, vil vi kanskje ikke kunne være virkelig takknemlig for det vi har.
Slik vi synger i en av våre salmer, finnes det alltid “noe å gjøre her, vi vil alle anledning få. La den ei gå forbi, og unnskyldninger gi, for husk du for tronen skal stå.”2
Når vi arbeider langsiktig, begynner vi å se muligheter vi kanskje ikke har sett før. Vi vil kanskje også se at noen av disse mulighetene aldri vil komme vår vei igjen. Da tenker vi: “Så lenge jeg er her, vil jeg engasjere meg, gjøre mitt beste og velge å være lykkelig. Jeg vil fortsette å håpe på fremtiden, men i mellomtiden vil jeg gjøre noe godt her.” Det er forskjellen mellom å trå i vannet og å faktisk svømme.
Det viste seg at de hellige i Thompson ikke ble værende særlig lenge. Leman Copley brøt sitt løfte om å la de hellige bo på eiendommen hans. Herren sendte til slutt disse hellige til Missouri, men de gjorde sitt beste mens de bodde på denne bondens åker, og Herren velsignet dem for det.
President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap: “Ofte vil nåtidens dype daler bare kunne forstås ved å se tilbake på dem fra fjellene i vår fremtid. Vi kan ofte ikke se Herrens hånd i vårt liv før lenge etter at prøvelsene er over. De vanskeligste stundene i vårt liv er ofte nødvendige byggesteiner som danner grunnvollen for vår karakter og baner vei for fremtidige muligheter, forståelse og lykke.”3
La ikke deres sinn vende seg tilbake
Vi havner noen ganger i vanskeligheter når vi insisterer på å gjøre ting i henhold til vår egen timeplan, istedenfor å stole på Herrens.
Tenk på historien om da Lehi forlot Jerusalem fra Laman og Lemuels perspektiv. Deres komfortable liv ble plutselig avbrutt da Lehi sa at familien måtte flykte fordi Jerusalem ville bli ødelagt. Ut i villmarken dro de – bare for å måtte dra tilbake etter kort tid for å hente messingplatene fra Laban. All den tiden med å streve seg gjennom den ugjestmilde ørkenen, bare for at Laban kulle stjele deres kostelige ting og prøve å drepe dem? Jeg ville også blitt opprørt!
På toppen av det hele, da de så at Jerusalem så likedan ut, ble sikkert Laman og Lemuel enda sintere. Jeg vet ikke om de forventet å se et rykende krater når de kom tilbake, men jeg kan forestille meg at de må ha tenkt: “Skulle ikke Jerusalem bli ødelagt? Hvorfor kaster vi bort tiden i ørkenen når alt er som vanlig her?” I alle fall førte alle disse tingene snart til at de slo Nephi og Sam (se 1 Nephi 3:29).
Når ting ikke skjer slik vi synes de burde, når vi tror at ildstøtten aldri kommer til å gå fort nok, når vi ser oss rundt og bare ser en bondes åker, kan vi også bli motløse i den grad at vi, i likhet med Laman og Lemuel, går løs på vår tro og lar vår frustrasjon gå ut over Gud.
Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolv apostlers quorum sa: “Når vi er uberettiget utålmodige med en allvitende Guds timeplan, viser vi i virkeligheten at vi vet hva som er best. Er det ikke merkelig – vi som bærer armbåndsur, søker å gi ham råd som overvåker kosmiske klokker og kalendere.”4
Selvfølgelig er ikke livet alltid lett, og jeg vet ikke om noen – meg selv inkludert – som kan si at livet har blitt nøyaktig slik de forestilte seg. Men jeg vet også om mange som kan si at de tross alt er fornøyd med livet sitt nå – selv om de ikke ble brannmann på månen!
Dette positive perspektivet kommer når vi trofast følger Herren med optimisme gjennom våre egne villmarker. Når vi gjør det, vil vi en dag oppdage at vår villmarksopplevelse ikke var på langt nær så ille som vi trodde. Vi vil kanskje til og med innrømme at det var fullstendig verdt det. Herren sier til oss alle:
“Fortsett i tålmodighet inntil dere blir fullkommengjort.
La ikke deres sinn vende seg tilbake, og når dere er verdige, i min egen beleilige tid, skal dere forstå og vite” (L&p 67:13-14).
For å lære hvordan man kan være takknemlig uavhengig av omstendighetene, se president Dieter F. Uchtdorfs tale på generalkonferansen i april, ”Takknemlig i alle omstendigheter,” i mai-nummeret eller på conference.lds.org.