Vær frimodig og sterk
Illustrasjoner: Michael S. Parker
“Lederen for presidentgarden har bekjentgjort at vi skal ha en stor fest fordi opptredenen vår var så flott!” ropte en av gardistene.
Jeg burde ha blitt glad, men så snart jeg hørte nyheten, begynte jeg å be. Jeg visste at feiringen ville bli et drikkelag. Jeg var åndelig sterk nok til ikke å drikke, men jeg ville ikke at de andre gardistene skulle få det vanskelig på grunn av meg.
Militærtjeneste er obligatorisk for alle sørkoreanske unge menn, så jeg begynte i Hæren rett etter at jeg avsluttet min heltidsmisjon. Jeg ble plassert i presidentgarden. De andre gardistene visste at jeg aldri ville drikke noe alkoholholdig fordi jeg var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Da festen ble bekjentgjort, begynte de å bli nervøse fordi de ville komme i vanskeligheter hvis jeg ikke drakk når befalshavende ga ordre om å gjøre det på festen.
Det var tradisjon ved feiringer at kommandanten sto foran hver gardist, en om gangen, og fylte gardistens glass med brennevin. Så skulle gardisten holde opp glasset og si: “Takk, kommandant!” og drikke brennevinet i én slurk.
I Forsvaret er det å ikke følge enhver ordre fra en høyere offiser ulydighet, og kan medføre store problemer, ikke bare for den som er ulydig, men også for de andre troppsmedlemmene. I verste fall kunne ulydighet også gi fengselsstraff, og dette gjorde de andre gardistene nervøse.
Festen kom, og vi var 10 gardister som satt rundt bordet. Alle hadde et tomt glass foran seg. Jeg satt i den tredje stolen. Kommandanten kom inn og fylte det første glasset. Gardisten holdt opp glasset og sa: “Takk, kommandant!” Så drakk han.
Kommandanten kom til den andre gardisten og gjorde det samme. Så var det min tur. Jeg var beredt til å holde Visdomsordet, og jeg fortsatte å be i mitt hjerte for de andre gardistene. Da kommandanten fylte glasset mitt, sa jeg med høy røst: “Takk, kommandant!” Så skulle jeg til å si at jeg var lei meg og ikke kunne drikke.
I samme øyeblikk kom sekretæren hans inn og sa: “Det er telefon til deg.” Kommandanten snudde seg mot ham og sa: “Jeg er opptatt.”
Jeg holdt fremdeles glasset da sekretæren tilføyde: “Det er presidenten.” Kommandanten svarte: “Å, ok”, og gikk umiddelbart.
Plutselig byttet den andre vakten sitt tomme glass med mitt og drakk raskt brennevinet. Kort tid senere kom kommandanten tilbake, så mitt tomme glass og sa: “Å, du er ferdig allerede!” Så gikk han til den fjerde gardisten. Alle trakk pusten dypt og slappet av.
35 år senere, lenge etter at jeg var ferdig med min militærtjeneste, fikk jeg telefon fra en grenspresident i Sør-Korea. Han spurte meg om jeg husket en Park fra militærtjenesten.
“Klart jeg gjør,” svarte jeg. Jeg hadde tjenestegjort sammen med Park, og han hadde respektert min tro og ofte beskyttet meg i vanskelige situasjoner.
Grenspresidenten ga meg Parks telefonnummer, og jeg ringte ham med en gang. Da jeg snakket med ham, fortalte Park meg at i løpet av vår tid sammen i presidentgarden hadde han sett et lys som strålte fra meg, og hadde følt at han skulle hjelpe meg. Hver gang han hadde hatt det vanskelig siden, sa han at han hadde tenkt på meg.
Park fortalte meg at han hadde to sønner som han ønsket skulle bli som meg. Han hadde til og med tatt med seg sønnene sine til kirken i et siste-dagers-hellig møtehus. En av dem hadde blitt døpt, selv om Park ikke hadde det. Denne sønnen var imidlertid nå mindre aktiv. Park ønsket hjelp og råd fra meg.
Jeg dro for å besøke Park en uke senere. Vi hadde en hyggelig samtale, og jeg begynte snart å møte sønnen hans og oppmuntre ham til å vende tilbake til Kirken. Han tok ydmykt imot rådene mine, ble aktiv og reiste på heltidsmisjon. Gjennom sine brev hjem mens han var på misjon, motiverte han faren og bidro til å forberede ham til dåpen. På en sommerdag året etter vårt første møte, døpte jeg Park som medlem av Kirken.
For et fantastisk mirakel! Deres liv hadde blitt forandret på grunn av troen som ble utøvd av en ung mann 35 år tidligere.
Unngå snarer og feller
I Det gamle testamente underviste Josva Israels barn om snarer og feller de ville støte på i en ugudelig verden:
“Da skal dere vite for visst at Herren deres Gud ikke mer vil drive disse folk bort for dere. Men de skal bli til en snare og en felle for dere og bli til en svøpe for deres rygg og til torner i deres øyne, inntil dere er utryddet av dette gode landet som Herren deres Gud har gitt dere” (Josva 23:13).
For meg var forventningen om problemene jeg kunne ha forårsaket for de andre gardistene, en felle som kunne ha fristet meg til å drikke alkohol. Men jeg valgte rett, og var beredt til å adlyde Visdomsordet uavhengig av konsekvensene.
Jeg lærte av mine erfaringer i det militære at Herren vil velsigne og beskytte sine barn hvis vi er “frimodig[e] og sterk[e]” (Josva 1:6). Han beskyttet for eksempel israelittene da de krysset elven Jordan. Men først viste prestene som bar paktens ark, sin tro og sitt mot ved å gå ut i den oversvømte elven. Først da sa stoppet Herren vannet og fikk elven til å “stå som en vegg” (se Josva 3:13-17).
For å være frimodige og sterke, må vi “holde fast ved Herren” (Josva 1:6; 23:8). Vi holder fast ved Herren når vi studerer Skriftene enkeltvis og som familie, ber hver for oss og som familie, og har familiens hjemmeaften. Vi holder også fast ved ham når vi tar del i nadverden, foredler våre kall, utfører tempelarbeid ofte, adlyder budene og omvender oss når vi kommer til kort. Disse vanene gjør det mulig for Den hellige ånd å være hos oss og hjelpe oss å gjenkjenne og unngå snarer og feller.
“Fra vi er svært unge, fastsetter de ansvarlige for vår omsorg retningslinjer og regler for vår sikkerhet,” har president Thomas S. Monson sagt. “Livet ville vært enklere for oss alle hvis vi ville følge slike regler fullstendig …
Lydighet er et kjennetegn på profeter. Det har gitt dem styrke og kunnskap gjennom alle tider. Det er viktig for oss å innse at også vi har rett til denne kilden til styrke og kunnskap. Den er lett tilgjengelig for hver enkelt av oss i dag hvis vi adlyder Guds bud.”1
Gå videre i tro
Kort tid etter at president Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, ble kalt som generalautoritet, gikk han til eldste Harold B. Lee (1899-1973) for å få råd. President Packer fortalte:
“Han lyttet omhyggelig til problemet mitt, og foreslo at jeg skulle snakke med president David O. McKay [1873-1970]. President McKay ga meg råd med hensyn til hvilken retning jeg skulle gå i. Jeg var svært villig til å være lydig, men så ingen mulighet til å gjøre som han hadde rådet meg til å gjøre.
Jeg gikk tilbake til eldste Lee og fortalte ham at jeg ikke så noen mulighet til å bevege meg i den retningen jeg ble rådet til å gå. Han sa: ‘Problemet med deg er at du vil se enden fra begynnelsen.’ Jeg svarte at jeg gjerne ville se minst et skritt eller to foran meg. Så kom lærdommen for livet: ‘Du må lære å gå til kanten av lyset, og deretter et par skritt inn i mørket. Da vil lyset dukke opp og vise vei.’”2
Som barn av vår himmelske Fader ønsker vi noen ganger å forstå i detalj de tingene som vi må akseptere eller gjennomføre i tro. Men vi trenger ikke å forstå alt. Vi trenger bare å gå fremover slik Herren har bedt oss om å gjøre, og slik israelittenes prester gjorde da de gikk ut i den oversvømte elven Jordan. Selv om vi ikke kan se eller forstå alle ting, vil Herren hjelpe oss å gå tørrskodd hvis vi er frimodige og sterke.
Vi vil ha styrke til å stå sterkt når vi etterlever hans ord – søker og følger hans veiledning i Skriftene og fra hans tjenere. Ja, vi lever “bak fiendens linjer”,3 men fienden kan ikke overvinne Herren, vår Frelser, som ble sendt for å hjelpe oss og frelse oss.
Jeg vet at vi kan være sanne disipler av Jesus Kristus ved å stå “lydige og sterke på vår Guds lære”.4 Når vi utøver mot til å gjøre det, står vi på hellige steder, uansett hvor vi er.