Fra misjonsmarken
Et mirakel på flyplassen
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
En liten tilskyndelse kan forandre liv til det bedre.
Illustrasjoner: Natalie Malan
Som ny misjonær i Japan hadde jeg vanskelig for å forstå noen, og langt mindre bli kjent med dem. Det var vanskelig å lære å bli glad i personer jeg ikke engang kjente, spesielt når jeg ikke kunne forstå hva de sa. Men jeg gjorde et forsøk på å vise min kjærlighet til dem, og jeg verdsatte deres innsats for å få kontakt med meg.
Hver uke fikk min ledsager og jeg et hjemmebakt brød av en søster i menigheten som het søster Senba. Hun viste sin kjærlighet til misjonærene ved å bake brød og skrive små, men dyptfølte lapper.
Jeg ble rørt over at noen brydde seg om meg. Jeg følte meg tilskyndet til å vise min takknemlighet til henne på en eller annen måte. Jeg skrev en lapp til henne hvor jeg uttrykte hvor takknemlig jeg var for henne og de ofrene hun og hennes familie gjorde for å hjelpe misjonærene. Vi ble venner, og jeg begynte å se på henne som min andre mor.
Månedene gikk. Tidlig en onsdag morgen fikk jeg en telefon fra misjonspresidenten, som sa jeg skulle overføres til Okinawa. Da jeg la på, ble jeg fylt med en svært bittersøt følelse. Jeg gruet meg til å si farvel. Hver telefonsamtale for å fortelle medlemmene i menigheten at jeg skulle dra neste dag, gjorde vondt i hjertet. Å si farvel til folk jeg hadde blitt så glad i, var vanskeligere enn jeg hadde trodd.
Da jeg var ferdig med disse samtalene, slo det meg at den eneste som ikke hadde svart på telefonen, var søster Senba. Jeg var trist fordi jeg ikke ville få si farvel til et medlem som hadde betydd så mye for meg.
Neste morgen dro to andre misjonærer og jeg til flyplassen. Da vi kom til billettluken og prøvde å kjøpe billetter, fortalte funksjonæren oss at kortene våre hadde blitt avvist. Vi hadde ikke penger til å betale for billettene, og flyet skulle gå om 10 minutter! Alle tre hadde panikk. Vi ville komme for sent til flyet og bli sittende fast på flyplassen den dagen.
Men panikken forsvant da jeg snudde meg og så søster Senba komme inn på flyplassen. Jeg ble sjokkert over at hun var der, for hun visste ikke når flyet vårt gikk. Hun skyndet seg bort til oss, smilte og ga oss alle brød som vi kunne ha med på flyet.
Da vi forklarte at vi ikke ville komme med flyet, ble hun lei seg. Ingen av oss visste hva vi skulle gjøre. Deretter begynte søster Senba å rote gjennom vesken sin på jakt etter noe som kunne hjelpe oss. Hun hoppet høyt av glede da hun fant en liten konvolutt i vesken der hun for flere uker siden hadde lagt 50 000 yen – nøyaktig den summen vi trengte. Hun ga oss pengene, og fikk billettene våre i tide. Vi takket henne med all den takknemlighet vår sjel kunne mønstre, sa farvel og løp til flyet.
Etter at flyet hadde tatt av, snudde en av de andre misjonærene seg til meg og sa: “Er hun ikke fantastisk? Det var et mirakel!”
Da gikk det opp for meg hvor mirakuløst det egentlig var. Så sa han: “Hva står det på lappen din?” Jeg så at han leste en lapp som lå sammen med brødet søster Senba hadde gitt ham. Da jeg oppdaget at jeg også hadde en, tok jeg opp lappen og leste en personlig beskjed til meg, som umiddelbart ga meg tårer i øynene. Det sto: “Jeg er glad i deg! Vær så snill å ikke glemme meg! Jeg vil aldri glemme deg!”
I det øyeblikket følte jeg Ånden sterkere enn noensinne. Søster Senbas eksempel lærte meg hvor viktig det er å følge Åndens tilskyndelser – uansett hvor liten eller merkelig tilskyndelsen kan virke. Ved hjelp av disse tilskyndelsene kan vi forandre liv til det bedre. Jeg vet det ikke var en tilfeldighet at hun kom til flyplassen. Det var et mirakel.
Herren bruker virkelig små midler til å tilveiebringe sitt verk. Vi er svært velsignet som medlemmer av denne Kirken, ved å ha hans innflytelse i vårt liv. La oss alle være verdige til å motta disse tilskyndelsene og være til velsignelse for Guds barn.