Vi taler om Kristus
Løftet om vår fremtid sammen
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Da min mann fikk diagnosen kreft, følte jeg at vår verden falt i grus. Hvordan skulle jeg klare meg alene med åtte barn å ta vare på?
Det var en overskyet søndagsmorgen, og jeg sto ved kjøkkenbenken og vasket opp etter frokosten. Mine to yngste barn så en film om Skriftene i stuen ved siden av kjøkkenet. Jeg sto i egne tanker, og kinnene mine var våte av tårer. Jeg kunne ikke få tankene bort fra kreften som hadde invadert hjemmet vårt. Min mann hadde kjempet mot den i flere år, men nå hadde den spredt seg. Min tro syntes å være vaklende. I hodet mitt svirret det en masse “hva om?”- tanker.
Plutselig avbrøt filmen om Skriftene tankene mine med ord uttalt med en beroligende stemme: “Ti, vær stille! …
Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?” (Markus 4:39-40).
Jeg slapp oppvaskkluten og snudde meg for å se på TV-en. Filmen handlet om Frelseren som stillet stormen. Det var som om ordene hadde blitt uttalt til meg av Frelseren selv. En følelse av varme og fred strømmet over meg. Det var en påminnelse om å holde fast ved den troen jeg hadde lært så mye om gjennom årene med kreft. Det var en tro som ble underbygget av ord i min patriarkalske velsignelse.
Jeg fikk min patriarkalske velsignelse da jeg var 15. En setning som da bare syntes å beskrive en del av mitt tempelekteskap, virket nå mer løfterik for meg. Den handlet om den rettskafne prestedømsbæreren jeg skulle gifte meg med, og sa at han ville “hjelpe deg, veilede deg og bistå deg, ikke bare i din ungdom, men langt inn i din alderdom”.
Når jeg leste og leste om igjen min patriarkalske velsignelse gjennom den mangeårige kampen mot kreft, ga denne setningen meg stort håp. Hver gang fikk jeg fornyet tro på løftet om vår fremtid sammen. Jeg husket den store trøsten Ånden hadde gitt meg da min mann fikk diagnosen. Jeg lærte denne delen av min patriarkalske velsignelse utenat, og når kreftprøver kom tilbake med dårlige resultater, husket jeg dette løftet.
Jeg lærte å la Frelseren bære oss, jeg lærte at jeg stadig må anstrenge meg for å bevare troen, og jeg lærte å bekjempe voksende frykt med tro. Videoen den morgenen minnet meg på å stole på Herren.
Når jeg har tro, får jeg evnen til å la Jesus Kristus bære min byrde. Akkurat som Almas folk som var i trelldom, ikke følte byrden på sin rygg (se Mosiah 24:14), er det også vår families opplevelse av å kjempe mot kreften. Familien har vært i stand til å møte kreften uten å føle byrdene det kunne ha medført.
Min mann gjennomgår fortsatt prøver for å spore kreftcellene eller for å finne mulige svulster. Vi har fortsatt legeregninger og de resterende bivirkningene av behandlingene. Og jeg ber fortsatt hver dag om at min mann ikke må ha mer kreft. Jeg ber om at vi må bli gamle sammen. Jeg sier også til vår himmelske Fader: “Skje din vilje.”
Jeg vet ikke når den “alderdom” som er omtalt i min velsignelse, vil komme. Jeg håper at ordene i min velsignelse innebærer at min mann og jeg vil være i stand til å reise på misjon når våre barn er voksne. Jeg håper de betyr at min mann vil leie hesten vår mens våre barnebarn rir på den, og vil gynge barnebarna på fanget. Men jeg vet at når Gud tar ham fra denne jorden, vil det være når tiden er inne.
Jeg bekymrer meg ikke lenger for når “alderdommen” er. Det spiller ingen rolle. Jeg stoler på at Herren vil holde dette løftet i min patriarkalske velsignelse. Han har tatt vare på oss gjennom disse årene, og han vil ta vare på oss i fremtiden.