Våre hjem, våre familier
Vi vet hvor han er
Artikkelforfatteren bor i Colombia.
Som evig familie vil vi alltid fokusere på Gud.
Illustrasjon: Michael T. Malm
Da vi så ansiktene til to unge menn gjennom den øvre delen av døren til vårt hjem i Colombia, trodde vi de sto på noe for å se inn. Det gjorde de ikke, de var bare veldig høye! Vår tre år gamle sønn, Pablo Ezequiel, så forbauset opp på dem. På få dager ble de hans beste venner.
Vår familie – Ludy, min hustru, Erika, Yesica og lille Ezequiel – var på leting etter Herren. Vi etterlevde noen av evangeliets prinsipper allerede: Vi ba ved måltidene, vi ba som familie, og vi gjorde familieaktiviteter. Vårt liv bygget på samhold i familien. Da vi fikk besøk av disse to “store englene”, som Ezequiel kalte eldstene, bekreftet det vår praksis med å styrke familien og fokusere på Gud.
Med Skriftene som rettesnor, lærte eldste Fa og Fields oss veien. Vi hadde spurt Herren hvor vi skulle gå i kirken. Mormons bok og det gjengitte evangelium ga svar på alle spørsmålene vi hadde hatt i våre familiediskusjoner i årenes løp. Svarene passet perfekt, og vi ble snart medlem av Kirken. Ett år senere inngikk vi pakter og ble beseglet som evig familie i Bogotá Colombia tempel.
Vi følte enorm glede ved å vite at vi hadde fått våre barn inn på evangeliets vei. Ånden var tilstede i vårt liv og hjem, og Ezequiel, som da var fire, holdt en bønn som vi aldri vil glemme. Han sa: “Kjære himmelske Fader, vi takker deg for denne vakre lille gutten som jeg er. Amen.” Alle sa amen, smilte og klemte hverandre. Den lille gutten var vår glede.
I årene som fulgte, gjorde vi det til en vane å dra regelmessig til templet, og var i stand til å dra to eller tre ganger i året. Vi bor 420 km fra templet, men det har aldri virket langt for oss. Det var alltid stas for oss å forberede oss til å dra til templet. Slektshistorisk arbeid er en prioritert oppgave for våre barn, og de elsket å utføre dåp for de døde. Det var alltid ærbødige forberedelser og deretter en himmelsk opplevelse i Herrens hus.
Ezequiel vokste i ånd og tro. Hans mor var hans mest dyrebare skatt. Han hadde alltid en spesiell kompliment til henne. En dag sa han til sin mor: “Mamma, jeg elsker deg mer enn dinosaurbein!” Alle lo fordi det han likte aller best var å lete etter dinosaurbein.
Vår kjære sønn Ezequiel delte 14 år av sitt liv med oss, i evangeliet som forener oss. Han var alltid snar til å adlyde. Hans kjærlighet strålte i hele hjemmet vårt. Hans søstre og de hellige i Skriftene var hans forbilder. Han var full av liv og aktivitet. Han gikk aldri glipp av Seminar-klassene sine. Han fylte hjemmet vårt med lykke. Han var ærbødig når han delte ut nadverden. Men vårt liv sammen ble forandret da Ezequiel ble kalt hjem til vår himmelske Fader. Vi savner ham mer enn vi kan beskrive.
En sjelden infeksjon tok ham fra oss. Til tross for den intense smerten ved hans bortgang, er vi sikre på at vi vil få være sammen med ham igjen. Vi har løftet som ble gitt oss i vår tempelbesegling. Tomrommet som hans bortgang har etterlatt seg, er fylt med kunnskap om at han ble kalt av Herren til å reise på misjon andre steder. Ezequiels begravelse var så spesiell at mange følte trang til å undersøke Kirken. Jeg håpet alltid at han ville utføre en misjon, og nå gjør han det. På grunn av frelsesplanen vet vi hvor Ezequiel er og hvem han er sammen med.
Vi fokuserer fortsatt på vår familie og på Gud. Det er vårt vitnesbyrd at Gud lever og har en plan for vårt liv. Vi må fortsette i tro. Fraværet av en vi er glad i minner oss på den guddommelige planen.
Noen av de mest trøsterike ord vi har funnet, ble uttalt av profeten Joseph Smith. Vi føler i vårt hjerte at de er sanne: “Herren tar mange bort selv når de er spedbarn, slik at de kan slippe menneskets misunnelse samt denne verdens sorger og ondskap, for de var altfor rene og skjønne til å leve her på jorden, og derfor har vi, hvis vi betrakter dette på riktig måte, grunn til å fryde oss og ikke til å sørge når de blir befridd fra det onde, for vi skal snart ha dem hos oss igjen” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 176).
Håpet om å se Ezequiel igjen på oppstandelsens morgen gir oss mot og hjelper oss å holde ut de mørke dagene.