Respekt og ærbødighet
Vi må … i våre hjem og klasserom … opparbeide respekt for hverandre og ærbødighet for Gud.
Det siste kapittel i Johannes inneholder en spesielt gripende samtale mellom Peter og den oppstandne Kristus. Tre ganger spurte Frelseren: «Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær?» Og hver gang Peter forsikrer Frelseren om sin kjærlighet, sier Jesus til ham: «Fø mine lam, fø mine får.»1
Det er et stort behov i dagens verden for å gi våre barn og unge næring i form av «levende vann»2 og «livets brød»3. I likhet med Peter elsker også vi Herren. Derfor arbeider dagens foreldre og lærere flittig for å innpode i hvert hjerte et vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans evangelium. Vi underviser i våre hjem, i misjonærsammenheng, i kirkesaler og klasserom i våre kirker. Vi forbereder oss og innbyr Ånden til å være med oss. Men for virkelig å være i stand til å fø hans lam og får med vitnesbyrd og Ånden, må vi i våre hjem og klasserom også opparbeide respekt for hverandre og ærbødighet for Gud.
Min bønn i dag er at foreldre, lærere og ledere vil arbeide sammen for å undervise, være eksempel på og oppmuntre til normer for respekt og ærbødighet som vil styrke våre barn og unge, og innby tilbedelsens ånd i våre hjem og møtehus.
Tillat meg å si at vår evne og troverdighet når det gjelder å være eksempel på ærbødighet for Gud, blir styrket når vi viser respekt for hverandre. I dagens samfunn blir normene for oppførsel, verdighet og høflighet angrepet fra alle kanter og i enhver form fra media. Som foreldre og ledere er vårt eksempel på respekt for hverandre avgjørende for våre unge og barn, for de følger ikke bare med på mediene, de følger med på oss! Er vi slike forbilder vi bør være?
Still deg selv disse spørsmålene: Er jeg et forbilde på respekt i mitt hjem ved måten jeg behandler mine kjæreste på? Hvordan oppfører jeg meg under et idrettsstevne? Hvis mitt barn har en uoverensstemmelse med en lærer, trener eller jevnaldrende, lytter jeg da til begge parter? Viser jeg respekt for andres eiendom, og tar jeg godt vare på min egen? Hvordan reagerer jeg overfor andre som har et annet syn enn mitt på religion, livsstil eller politikk?
Når foreldre og ledere er eksempler på og underviser om respekt for andre, bekrefter vi for våre barn at vi alle virkelig er Guds barn og brødre og søstre i all evighet. Vi vil fokusere på det vi har felles – de hjertets egenskaper som binder Guds familie sammen – istedenfor på våre ulikheter.
Respekt for andre og ærbødighet for Gud er nær beslektet. De er basert på ydmykhet og kjærlighet. President David O. McKay sa at «ærbødighet er dyp respekt blandet med kjærlighet»4, og eldste L. Tom Perry forkynte at «ærbødighet har sitt utspring i vår beundring og respekt for Gud»5. Primær-barn lærer dette begrepet når de synger dette verset i en Primær-sang:
Ærbødighet er mer enn stillhet;
jeg må også tenke på Gud.
Stor kjærlighet har jeg til Herren, min skaper,
ærbødig jeg holder hans bud.6
Men ærbødig adferd er ikke naturlig for de fleste barn. Det er en egenskap som foreldre og ledere underviser om ved eksempel og opplæring. Men husk, hvis ærbødighet er basert på kjærlighet, så er også undervisningen det. Hårdhet når vi underviser, avler uvilje, ikke ærbødighet. Så begynn tidlig, og ha realistiske forventninger. En smårolling kan lære å folde sine armer og gjøre seg klar til bønn. Men det tar tid, tålmodighet og utholdenhet. Husk at vi ikke bare lærer et barn dets første lærdommer om ærbødighet, men barnet må mestre sine første forsøk på selvdisiplin.
Denne prosessen for undervisning og selvdisiplin fortsetter linje på linje og bud på bud. Slik lærer et barn å være ærbødig gjennom bønner og nadverden. Barnet sitter hos sine foreldre under møtet. Så utvikler det seg ved leksjoner i selvdisiplin, og senere lærer det å faste, å etterleve Visdomsordet, å velge klok bruk av Internett og holde kyskhetsloven. Vi vokser alle i evner og forståelse. Vi velsigner våre barn og unge når vi er eksempler, underviser og oppmuntrer dem gjennom denne prosessen, for selvkontroll er ikke bare kilden til selvrespekt, den er helt nødvendig for å innby Ånden til å undervise, bekrefte og vitne.
Jeg husker en tale president Boyd K. Packer holdt under en konferanse for nesten 20 år siden med tittelen «Ærbødighet innbyr til åpenbaring»7. Denne setningen har fortsatt å gjøre inntrykk på meg alle disse årene. Den minner meg om at vi må skape i vårt indre, i våre hjem og på våre møter ærbødige steder som innbyr Ånden til å trøste, lede, undervise og vitne. For når Ånden vitner for enhver av oss om at Gud er vår Fader og Jesus Kristus er vår Frelser, er det denne åpenbaring som vil innby til ekte ærbødighet med basis i kjærlighet og dyp respekt.
Så hva kan vi som foreldre og ledere gjøre? Vi kan være eksempler på ærbødighet når vi ber ydmykt, bruker passende språk for bønn og bruker Guddommens navn på riktig måte. Vi kan behandle Skriftene med respekt og undervise i læresetninger fra dem med overbevisning.
Ærbødighet vil fremmes når vi viser passende respekt ikke bare for generalautoritetene, men også for lokale prestedømsledere og ledere i hjelpeorganisasjonene. Min stavspresident har vært en god venn i mer enn 30 år, og som venner har vi alltid tiltalt hverandre med våre fornavn. Men på grunn av hans kall som prestedømsleder går jeg bevisst inn for å henvise til ham som president Porter i offentlig og absolutt i kirkelig sammenheng. Å lære våre barn og unge at det er på sin plass å tiltale våre ledere som president, biskop, bror og søster, oppmuntrer til respekt og ærbødighet. Det underviser også i den sannhet at ledere er kalt av Gud og har fått hellige ansvarsoppgaver.
Som foreldre og ledere må vi være eksempler på ærbødig oppførsel på våre møter i Kirken. Våre møtehus er steder for mange forskjellige funksjoner, men på søndager er de steder for tilbedelse. Vi samles for å fornye pakter som vil helbrede vår sjel. Vi kommer for å lære læresetninger og styrke vitnesbyrd. Misjonærer har med seg sine undersøkere. Bare når vi har en ærbødig holdning, kan Ånden bekrefte evangeliets sannheter gjennom Guds ord, musikk, vitnesbyrd og bønn.
Vi er et vennlig folk, og vi er glad i hverandre, men ærbødigheten vil styrkes hvis vår sosiale omgang foregår i foajeen, og hvis nadverdsmøtet begynner med preludiet, ikke med åpningsbønnen. Vi oppmuntrer til ærbødighet når vi tar et gråtende barn ut av kirkesalen og finner et annet rom der vi fortsetter å lytte til møtet til barnet roer seg eller en urolig smårolling er beroliget. Ærbødighet inkluderer å slå av mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr. Å skrive eller sende e-post under et møte er ikke bare uærbødig, det er distraherende og signaliserer mangel på respekt for personene rundt oss. Vi er eksempler på ærbødighet ved å delta på møtet, lytte til talerne og synge Sions salmer sammen.
Våre lærere i Primær, Søndagsskolen og i ungdomsprogrammene har unike muligheter til å undervise om og være eksempler på respekt og ærbødighet. Tillat meg å komme med noen ideer.
Først av alt, vær glad i klassens medlemmer. Ofte trenger det barnet som forstyrrer mest, din kjærlighet mest.
Ta deg tid til å forklare hva ærbødighet er og hvorfor det er viktig. Vis et bilde av Frelseren. Forklar hva slags oppførsel som godtas, og vær deretter kjærlig og konsekvent når du ikke bare oppmuntrer til den, men forventer den.
Vær forberedt. Forbered ikke bare stoffet, men forbered deg selv til å undervise med Ånden. Mange problemer med ærbødighet kan løses med en godt forberedt leksjon der elevene deltar.
Snakk med foreldre til barn som har funksjonshemninger, for å få vite hva du med rimelighet kan forvente av deres barn, for ethvert barn fortjener en anledning til å gjøre fremgang.
Ta menighetens ressurser til hjelp. Hvis det er et problem med ærbødigheten blant barn og unge, er det ofte et ærbødighetsproblem i menigheten. Ta problemene opp i menighetsrådet, der menighetens ledere kan arbeide sammen for å styrke respekt og ærbødighet på alle plan8.
For mange år siden lovet president Packer Herrens velsignelser til dem som tilber i ærbødighet. Disse løftene gjelder så visst i dag: «Selv om vi ikke ser en øyeblikkelig og mirakuløs forvandling, vil likevel en stillferdig forvandling finne sted like sikkert som Herren lever. Den åndelige kraft i hvert enkelt medlems liv og i Kirken vil tilta. Herren vil utøse sin ånd over oss i enda rikere grad. Vi vil bli mindre bekymret og mindre forvirret. Vi vil finne svar på personlige problemer og problemer i familien.»9
Jeg tror på en profets løfter. Jeg vet at jeg har en kjærlig himmelsk Fader og at hans Sønn, Jesus Kristus, er min Frelser. Jeg ber om at vår økte ærbødighet vil reflektere vår dypeste respekt og kjærlighet for dem og forsterke vår innsats for å fø deres får. I Jesu Kristi navn. Amen.