Hans tjenere profetene
Mesteren taler til oss gjennom sin profet.
Under min oppvekst i det lille landbrukssamfunnet Spring City, Utah fikk jeg hver sommer mulighet til å være alene med min far i to uker mens vi gjette sauer i Manti-LaSal-fjellene. En gang var tåken så tett at man ikke kunne se sin egen utstrakte arm foran seg, og kvelden nærmet seg.
Far foreslo at jeg skulle dra tilbake til leiren, og at han snart ville komme etter. Jeg husker at jeg lurte på hvordan jeg skulle finne leiren i tåken. Far sa ganske enkelt: «Gi tømmene til hesten, så vil den føre deg til leiren.» Jeg fulgte rådet hans, løsnet grepet om tømmene og etter å ha ansporet hesten litt, begynte ferden. Fra tid til annen ble jeg truffet i ansiktet av en lavthengende gren jeg ikke kunne se, eller beinet mitt skrapte bort i et tre. Til slutt stanset hesten, og jeg kunne skimte omrisset av leiren.
Iblant finner vi ikke alltid den ønskede veien foran oss, men visdommen til dem som har gått foran oss, i tillegg til visdommen til dem som fremdeles er hos oss, vil være vår rettesnor hvis vi vil gi dem tømmene.
«Skjønner du det du leser?» var spørsmålet Filip stilte en som flittig gransket Skriftene.
Svaret kom i form av et spørsmål: «Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg?»1
Svaret på disse inngående spørsmålene kommer fra tidligere tiders profeter, som lærte oss viktigheten av å granske Skriftene og ga oss et løfte: «Hver den som verdsetter mitt ord, skal ikke bli ført vill.»2
I hver evangelieutdeling har Herren gitt befalinger til profetene «for at de skulle forkynne disse ting til verden, og alt dette for at det kunne bli oppfylt»3. Lære og pakter kapittel 1 er Herrens forord til læresetningene, paktene og budene som er gitt i denne evangelie-utdelingen i tidenes fylde. Spesielt verdt å merke seg er vers 37-38:
«Ransak disse bud, for de er sanne og troverdige, og profetiene og løftene som er i dem, skal alle bli oppfylt.
Det jeg, Herren, har talt, har jeg talt, og jeg unnskylder meg ikke, og selv om himlene og jorden forgår, skal mitt ord ikke forgå, men alt skal bli oppfylt, enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme.»
Jeg skal tale om syv av Herrens tjenere i dag. I mars 1970 begynte et håp jeg lenge hadde hatt om å være til hjelp for Herrens utvalgte tjenere, å ta form. Helt fra begynnelsen av fikk jeg muligheter til å arbeide sammen med brødrene i De tolvs quorum, og deretter med medlemmene av Det første presidentskap i nesten 40 år. Det var i disse formende årene at en forståelse av «mitt ord [skal] ikke forgå, men alt skal bli oppfylt», begynte å svulme i mitt hjerte.
Viktige formaninger er gitt på tidligere generalkonferanser, som fortsatt vil bli redegjort for av dem som har tidligere tiders visdom, og som får vårt hjerte til å brenne. Det er i å følge disse rådene at vi må være sterke, aldri gi opp og holde ut til enden.
La meg dele råd og veiledning gitt av disse Guds profeter. Det var for eksempel president Joseph Fielding Smith som ofte siterte ordene i Salmene kapittel 24, hvor et spørsmål stilles, et svar gis og en velsignelse loves de trofaste.
Spørsmålet: «Hvem skal stige opp på Herrens berg? Hvem skal stå på hans hellige sted?»
Svaret: «Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falskt.»
Løftet: «Han får velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud.»4
President Harold B. Lee rådet oss på generalkonferansen til å gi akt på de ord og befalinger Herren skal gi gjennom sin profet: «Dere vil kanskje ikke like det som kommer fra Kirkens autoritet. Det kan gå på tvers av deres politiske … [eller] sosiale oppfatning. Det kan virke inn på noe av deres sosiale liv. Men hvis [vi] lytter til dette med tålmodighet og tro, som om det kom fra Herrens egen munn, har [vi] løfte om at ”Gud Herren vil drive mørkets makter bort fra dere og få himlene til å ryste til deres gavn og til sitt navns ære”»5.
Før han døde i desember 1973, talte president Lee til en gruppe av Kirkens ansatte og deres familier, og stilte følgende spørsmål etter å ha foretatt en historisk gjennomgang av Kirkens velverdsprogram: «Tror dere disse profetene visste hva de snakket om?» Senere i samme tale stilte han følgende spørsmål om Brødrenes råd om å være på vakt mot den ettergivenhet som invaderer hjemmet gjennom upassende litteratur og TV: «Er dere for nær Brødrene, [så dere ikke] ser på dem som profeter, men som menn som bare antar at [et slikt råd] kan være av det gode?»6
Det var president Spencer W. Kimball som i sine skrivelser ga oss betryggende ord om at det finnes et tilgivelsens mirakel og at Gud vil tilgi. I en annen tale, om de uforutsette utfordringene vi kan møte, advarte president Kimball oss og sa at om hver enkelt av oss hadde makt til å forandre skjellsettende øyeblikk, ville vi da ha endret hendelsene i Carthage fengsel som resulterte i profeten Joseph Smiths død? Og ikke minst, med en slik ubegrenset makt, hva ville vi ha gjort i det avgjørende øyeblikk i Getsemane, da disse ordene ble uttalt: «Men la ikke min vilje skje, bare din»?7
På Det første presidentskaps møte hver morgen ber Brødrene etter tur. Jeg likte alltid å høre president Ezra Taft Benson be. Han uttrykte nesten utelukkende sin takknemlighet, istedenfor å be om velsignelser. Angående et annet testamente om Jesus Kristus, gjentok president Benson profeten Joseph Smiths ord om at «Mormons bok var den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion, og at et menneske ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok.»8 Han formante oss til å følge Frelseren, som sa: «Se hen til meg og hold ut til enden, og dere skal leve, for den som holder ut til enden, vil jeg gi evig liv.»9
I løpet av hans ni måneder som Kirkens president ble vi alle glade i president Howard W. Hunters naturlige godhet. Han ga Kirkens medlemmer følgende oppfordring:
«Lev med stadig større oppmerksomhet på den Herre Jesu Kristi liv og eksempel, spesielt den kjærlighet, det håp og den medfølelse han la for dagen…
… Gjør Herrens tempel til det store symbol på deres medlemskap og den guddommelige ramme for deres aller helligste pakter. Det er mitt inderligste ønske at ethvert medlem av Kirken må bli verdig til å komme til templet.»10
President Gordon B. Hinckley sa: «Jeg har ikke snakket ansikt til ansikt med alle profetene i denne evangelieutdeling. Jeg kjente ikke profeten Joseph Smith. Heller ikke har jeg noensinne hørt ham tale. [Men] min bestefar, som bodde i Nauvoo som ung mann, hørte ham og vitnet om hans guddommelige kall som den store profet i denne evangelieutdeling.»11
President Hinckley bar vitnesbyrd om det første syn, da den unge Joseph Smith gikk inn i et skogholt og fikk sitt svar gjennom guddommelig åpenbaring fra både Faderen og Sønnen.
President Hinckleys lidenskap for å bygge templer og det hellige arbeidet som utføres i dem, vil være en nordstjerne vi alle kan følge.
Vår kjære profet, president Thomas S. Monson, har igjen understreket håpet og ønsket Det første presidentskap uttalte i 1839, da de ga et råd vi fortsatt skulle prøve å rette oss etter i dag: «På deres flid, utholdenhet og trofasthet, gehalten i de læresetninger dere forkynner, de moralske forskrifter dere fremsetter og praktiserer … hviler den menneskelige families fremtid.»12
Det er president Monson, som vi oppholder som profet, seer og åpenbarer, som er den rungende røst til enken, den farløse og alle som er i nød. Han har i sannhet fulgt Mesterens mønster i sitt liv og vist et oppriktig ønske om alltid å bli funnet i hans tjeneste. Det er president Monson som er Herrens talerør og hvis råd og veiledning vi formanes til å følge. I en svært reell betydning taler Mesteren til oss gjennom sin profet. Jeg vet, og har skrevet på møter hvor Brødrene har vært forsamlet, at dette er sant.
Som en som har blitt undervist ved levende profeters føtter, og om disse vitner i de siste dager som jeg har kjent og elsker, vitner jeg i all sannferdighet at når denne kirkes medlemmer gir akt på de ord og bud Herren ga til profetene i testamentene og som etterleves av Herrens profet i dag, vil vi i større grad forstå at «Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbaret sine skjulte råd for sine tjenere profetene»13.
Om disse sannheter og at Gud finnes i himmelen, at Jesus er Kristus og om denne Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som har profeter seere og åpenbarere som veileder oss, bærer jeg høytidelig vitnesbyrd i Jesu Kristi hellige navn. Amen.