Uselvisk tjeneste
Vår Frelser lærer oss å følge ham ved å gjøre de nødvendige ofre for å glemme oss selv i uselvisk tjeneste for andre.
Vår Frelser ga seg selv i uselvisk tjeneste. Han underviste at vi alle skulle følge ham ved å fornekte oss selv våre selviske interesser for å kunne tjene andre.
«Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matteus 16:24-25; se også Matteus 10:39).
I.
Som gruppe er siste-dagers-hellige unike når det gjelder å følge denne læresetningen – unike i sin grad av uselvisk tjeneste.
Hvert år sender titusenvis av siste-dagers-hellige inn sine søknader om heltids misjonærtjeneste. Pensjonister setter til side pensjonisttilværelsens tidsfordriv, hjemmets bekvemmelighet og samvær med barn og barnebarn for å reise ut og tjene fremmede på ukjente steder. Unge menn og kvinner setter arbeid og utdannelse på vent og gjør seg tilgjengelige for å tjene hvor enn de blir sendt. Hundretusenvis av trofaste medlemmer deltar i den uselviske tjeneste vi kaller tempelarbeid, som ikke har noe annet motiv enn kjærlighet og tjeneste for våre medmennesker, levende og døde. Den samme uselviske tjeneste ytes av hærskarer med funksjonærer og lærere i våre staver, menigheter og grener. Ingen får kompensasjon i verdslig forstand, men utfører trofast Kristus-lik tjeneste for sine medmennesker.
Det er ikke lett å oppgi våre personlige prioriteringer og ønsker. For mange år siden var en ny misjonær i England frustrert og motløs. Han skrev hjem og sa at han følte at han kastet bort tiden. Hans kloke far svarte: «Glem deg selv og begynn å arbeide.»1 Den unge eldste Gordon B. Hinckley gikk ned på sine knær og inngikk en pakt med Herren om at han skulle prøve å glemme seg selv i Herrens tjeneste.2 Mange år senere, som en moden Herrens tjener, pleide eldste Hinckley å si: «Den som lever for seg selv, visner og dør, mens den som glemmer seg selv i tjeneste for andre, vokser og blomstrer i dette liv og i evigheten.»3
I januar i år forklarte president Thomas S. Monson for BYU-studentene at deres studentdager burde inneholde «åndelig forberedelse», herunder tjeneste for andre. «En kjærlig innstilling kjennetegnet Mesterens misjon,» sa president Monson. «Han ga de blinde syn, de lamme ben å gå på og de døde liv. Når vi møter vår Skaper, vil vi kanskje ikke bli spurt: ”Hvor mange stillinger hadde du,” men snarere: ”Hvor mange mennesker hjalp du?” I virkeligheten,» konkluderte president Monson, «kan man aldri elske Herren før man tjener Ham ved å tjene Hans folk.»4
Et kjent eksempel på å glemme oss selv i tjeneste for andre – og dette er ikke unikt for siste-dagers-hellige – er det offer foreldre gjør for sine barn. Mødre gjennomgår smerte og tap av personlige prioriteringer og bekvemmeligheter for å føde og oppdra hvert barn. Fedre tilpasser sitt liv og sine prioriteringer til å forsørge en familie. Avstanden mellom de som er og de som ikke er villige til å gjøre dette, blir stadig større i dagens samfunn. Et av våre familiemedlemmer overhørte nylig et ungt ektepar om bord på et fly som forklarte at de hadde valgt å ha hund istedenfor barn. «Hunder er mindre brysomme,» mente de. «Hunder svarer ikke igjen, og vi behøver aldri å gi dem husarrest.»
Vi gleder oss over at så mange siste-dagers-hellige ektepar er i den uselviske gruppen som er villige til å oppgi sine personlige prioriteringer og tjene Herren ved å føde og oppdra de barn vår himmelske Fader betror dem. Vi gleder oss også over dem som tar seg av funksjonshemmede familiemedlemmer og eldre foreldre. Ingen som gjør dette, spør: «Hva tjener jeg på det?» Dette fordrer at man setter til side personlige bekvemmeligheter til fordel for uselvisk tjeneste. Det står i kontrast til den berømmelse, rikdom og annen umiddelbar tilfredsstillelse som er verdens måte for så mange i dag.
Siste-dagers-hellige er unikt engasjert i å ofre. Når vi tar del i nadverden hver uke, bekrefter vi vår beslutning om å tjene Herren og våre medmennesker. I hellige tempelseremonier inngår vi pakter om å ofre og vie vår tid og våre talenter til andres velferd.
II.
Siste-dagers-hellige er også viden kjent for sin evne til å samarbeide. Mormonpionerene som koloniserte områdene mellom fjellene i vest, etablerte vår aktede tradisjon for uselvisk samarbeid for fellesskapets gode. I samsvar med denne tradisjonen har vi vår tids «Hjelpende hender»-prosjekter i mange land.5 I folkeavstemninger den senere tid har siste-dagers-hellige forent seg med andre likesinnede i anstrengelser for å forsvare ekteskapet. For noen har denne tjenesten betydd store ofre og vedvarende personlig smerte.
Våre medlemmers religiøse tro og kirketjeneste har lært dem å samarbeide til fordel for det større samfunnet. På grunn av dette er siste-dagers- hellige frivillige sterkt etterspurt innen utdannelse, lokale myndigheter, veldedige saker og utallige andre initiativer som krever gode ferdigheter i samarbeid og uselviske ofre av tid og midler.
Noen tilskriver våre medlemmers villighet til å ofre og deres samarbeids-evner til vår effektive kirkeorganisasjon, eller til det skeptikere feilaktig kaller «blind lydighet». Ingen av disse forklaringene stemmer. Ingen utenforstående kopiering av vår organisasjon eller anvendelse av blind lydighet kunne ha oppnådd det samme som denne Kirken eller dens medlemmer. Vår villighet til å ofre og våre samarbeidsevner kommer av vår tro på Herren Jesus Kristus, av våre lederes inspirerte undervisning og av de forpliktelser og pakter vi med vitende og vilje inngår.
III.
Dessverre ser noen siste-dagers-hellige ut til å avstå fra uselvisk tjeneste for andre, og velger istedenfor å sette sine prioriteringer ut fra verdens verdinormer. Jesus advarte og sa at Satan ønsker å sikte oss som hvete (se Lukas 22:31; 3. Nephi 18:18), noe som betyr å gjøre oss lik alle andre rundt oss. Jesus sa imidlertid at vi som følger ham, skulle være dyrebare og unike, «jordens salt» (Matteus 5:13) og «verdens lys» som skal skinne for alle mennesker (Matteus 5:14, 16; se også 3. Nephi 18:24).
Vi tjener ikke vår Frelser godt hvis vi frykter mennesker mer enn Gud. Han irettesatte noen ledere i sin gjenopprettede kirke for at de søkte verdens ros og tenkte mer på jordiske ting enn på det som hører Herren til (se L&p 30:2; 58:39). Disse irettesettelsene minner oss om at vi er kalt til å etablere Herrens normer, ikke til å følge verdens. Eldste John A. Widtsoe erklærte: «Vi kan ikke gå som andre, snakke som andre eller gjøre som andre, for vi har et annet mål, en annen forpliktelse og et annet ansvar som er pålagt oss, og vi må tilpasse oss det.»6 Denne realitet er relevant for enhver handling som gjøres under påskudd av å være moteriktig, herunder usømmelig påkledning. En klok venn sa: «Man kan ikke være livredder om man ser ut som alle de andre som bader på stranden.»7
De som er opptatt av å redde sitt liv ved å søke verdens ros, forkaster faktisk Frelserens undervisning om at den eneste måten å redde vårt evige liv på, er å elske hverandre og miste vårt liv i tjeneste.
C. S. Lewis forklarte denne Frelserens læresetning: «I det øyeblikk man har et selv, er det mulig å sette seg selv først – å ønske å være midtpunktet – ønske å være Gud. Dette var Satans synd, og det var den synd han lærte menneskene. Noen tror at menneskets fall hadde noe med sex å gjøre, men det er feil… Det Satan fikk våre fjerne forfedre til å tenke, var at de kunne ”bli som guder” – kunne klare seg selv som om de hadde skapt seg selv – være sin egen herre – finne opp en slags lykke for seg selv uten Gud, uavhengig av Gud. Dette håpløse forsøk har avstedkommet … den lange og grusomme historien om mennesket som prøver å finne noe annet enn Gud som vil gjøre det lykkelig.»8
En selvisk person er mer interessert i å behage mennesker – ikke minst seg selv – enn å behage Gud. Han tenker bare på sine egne behov og ønsker. Han «går sin egen vei og etter sin egen guds bilde – et bilde som er i verdens lignelse» (L&p 1:16). En slik person distanserer seg fra Guds paktsløfter (se L&p 1:15) og fra jordiske vennskap og hjelp som vi alle trenger i disse urolige tider. Hvis vi derimot elsker og tjener hverandre slik Frelseren lærte oss, beholder vi vår tilknytning til våre pakter og til våre omgangsfeller.
IV.
Vi lever i en tid da offer utvilsomt har gått av moten, da de ytre krefter som lærte våre forfedre behovet for uselvisk samarbeid og tjeneste, har blitt svekket. Noen har kalt dette for «meg»-generasjonen – en selvisk tid da alle synes å spørre: «Hva tjener jeg på det?» Selv noen som burde vite bedre, synes å anstrenge seg for å få ros av dem som håner og spotter fra «den store og rommelige bygningen» som i et syn forestilte verdens stolthet (se 1. Nephi 8:26-28; 11:35-36).
Verdens mål i dag er å få noe for ingenting. Det gamle ondet grådighet viser sitt ansikt når man hevder sin rett. Jeg har krav på det ene eller det andre fordi jeg er den jeg er – en sønn eller datter, en borger, et offer eller et medlem av en gruppe. Berettigelse er som regel selvisk. Den krever mye og gir lite eller ingenting tilbake. Selve konseptet får oss til å prøve å heve oss over andre rundt oss. Dette skiller oss fra den guddommelige, rettferdige normen for belønning, at når noen oppnår en velsignelse fra Gud, er det ved lydighet til den lov som velsignelsen er betinget av (se L&p 130:21).
Virkningene av grådighet og berettigelse viser seg tydelig i de multi-million dollar visse foretaksledere mottar. Men eksemplene er mer utbredt enn som så. Grådighet og ideen om berettigelse har også ført til den skjødesløse og omfattende belåning og det overdrevne forbruk som ligger bak den finanskrisen som truer med å oppsluke verden.
Pengespill er et annet eksempel på grådighet og selviskhet. Spilleren satser et minimalt beløp i håp om en stor gevinst som kommer av å ta fra andre. Uansett hvordan det kamufleres, er det å få noe for ingenting i strid med evangeliets innhøstningslov: «Det et menneske sår, det skal han også høste» (Galaterne 6:7; se også 2. Korinterbrev 9:6).
Verdens verdinormer sier feilaktig at «det er meg det handler om». Denne fordervende holdningen skaper ingen forandring og ingen vekst. Den er i strid med den evige fremgang mot det mål Gud har utpekt i sin store plan for sine barn. Planen i Jesu Kristi evangelium løfter oss over våre selviske ønsker og lærer oss at dette liv handler om hva vi kan bli.
Et stort eksempel på uselvisk tjeneste er den avdøde Mor Teresa fra Calcutta, hvis løfte forpliktet henne og hennes medarbeidere til «helhjertet og vederlagsfri tjeneste for de fattigste av de fattige»9. Hun underviste at «én ting vil alltid sikre oss himmelen – de kjærlige og vennlige handlinger vi har fylt vårt liv med»10. «Vi kan ikke gjøre store ting,» hevdet Mor Teresa, «bare små ting med stor kjærlighet»11. Da denne vidunderlige katolske tjeneren døde, erklærte Det første presidentskaps kondolansebudskap: «Hennes liv i uselvisk tjeneste er til inspirasjon for hele verden, og hennes handlinger av kristen godhet vil stå som et minnesmerke for kommende generasjoner.»12 Det var dette Frelseren kalte å miste sitt liv i tjeneste for andre.
Vi skulle alle anvende dette prinsippet i vår innstilling når vi går i kirken. Noen sier: «Jeg lærte ingenting i dag» eller: «Ingen var vennlig mot meg» eller: «Jeg ble fornærmet» eller: «Kirken dekker ikke mine behov.» Alle disse utsagnene er selvsentrerte, og alle hemmer åndelig vekst.
I motsetning, skrev en vis venn:
«For mange år siden forandret jeg min innstilling til det å gå i kirken. Jeg går ikke lenger i kirken for min egen del, men for å tenke på andre. Jeg prøver å hilse på mennesker som sitter alene, ønske besøkende velkommen, … melde meg frivillig til en oppgave…
Kort sagt går jeg i kirken hver uke i den hensikt å være aktiv, ikke passiv, og utgjøre en positiv forskjell i menneskers liv. Dermed har også min deltakelse på kirkens møter blitt så mye mer fornøyelig og tilfredsstillende.»13
Alt dette illustrerer det evige prinsipp at vi er lykkeligere og mer tilfreds når vi handler og tjener for det vi gir, ikke for det vi får.
Vår Frelser lærer oss å følge ham ved å gjøre de nødvendige ofre for å glemme oss selv i uselvisk tjeneste for andre. Hvis vi gjør dette, lover han oss evig liv, «den største av alle Guds gaver» (L&p 14:7), den herlighet og glede som kommer av å bo i Gud Faderens og hans Sønn Jesu Kristi nærhet. Jeg vitner om dem og deres store plan for sine barns frelse, i Jesu Kristi navn. Amen.