«Mann nede!»
Ansvarsfølelse overfor andre er kjernen i trofast prestedømstjeneste.
Jeg er takknemlig for den ære og velsignelse det er å tale til Guds prestedømme. Mitt mål i kveld er å hjelpe dere å være tapre og frimodige i deres prestedømstjeneste.
Dere vil trenge tapperhet og frimodighet fordi dere har vervet dere i Herrens hær i den siste evangelieutdeling. Dette er ingen fredstid. Det har vært slik siden Satan mønstret sine styrker mot vår himmelske Faders plan i den førjordiske tilværelse. Vi kjenner ikke til detaljene i striden den gangen. Men vi kjenner resultatet. Satan og hans tilhengere ble kastet ned til jorden. Og siden Adam og Eva ble skapt har konflikten pågått. Vi har sett den øke i intensitet. Og Skriftene antyder at krigen vil bli mer voldsom og at de åndelige tapene på Herrens side vil øke.
Nesten alle av oss har sett en slagmark fremstilt på film eller lest beskrivelsen i en historie. Over eksplosjoners larm og soldaters skrik, kommer et rop: «Mann nede!»
Når dette ropet høres, vil trofaste medsoldater bevege seg i retning av lyden. En annen soldat eller sanitetsoffiser vil ignorere fare og gå til den skadede kameraten. Og mannen som ligger nede, vil vite at hjelp er på vei. Uansett risiko vil noen løpe lavt eller åle seg frem for å komme dit tidsnok til å beskytte og hjelpe. Dette gjelder for enhver gruppe menn som står sammen om et vanskelig og farefullt oppdrag, som de er bestemt på å utføre for enhver pris. Historiene om slike grupper er fulle av beretninger om lojale menn som var bestemt på at ingen skulle etterlates.
Her er ett eksempel fra en offisiell beretning.1 Under kampene i Somalia i oktober 1993 oppdaget to amerikanske kommandosoldater i et helikopter at to andre helikoptre i nærheten var bli skutt ned. De to kommandosoldatene, i sin relative trygghet der oppe, hørte på radioen at ingen bakkestyrker var tilgjengelig for å redde de nedskutte mannskapene. Stadig flere fiendtlige styrker nærmet seg havaristedet.
De to mennene som så på ovenfra, meldte seg frivillig til å gå ned på bakken (ordene de brukte på radioen var å «bli innrykket») for å beskytte sine alvorlig sårede kamerater. Deres anmodning ble avslått fordi situasjonen var så farlig. De spurte igjen. Heller ikke nå ble tillatelsen gitt. Først etter deres tredje anmodning ble de satt ned på bakken.
Kun bevæpnet med sine personlige våpen, kjempet de seg frem til de styrtede helikoptrene og de skadede flygerne. De beveget seg gjennom intens ildgivning idet fienden strømmet til havaristedet. De dro de sårede ut av vrakene. De stilte seg rundt de sårede, i de mest utsatte posisjonene. De beskyttet sine kamerater til de gikk tom for ammunisjon og ble dødelig såret. Deres tapperhet og offer reddet livet til en pilot som ellers ville ha omkommet.
Etter sin død ble de tildelt Hedersmedaljen, nasjonens høyeste utmerkelse for tapperhet i møte med en bevæpnet fiende. I begrunnelsen står det at det de gjorde, var «langt mer enn det plikten krever».
Jeg lurer imidlertid på om de så det slik da de var på vei mot de nedskutte flygerne. Av lojalitet følte de at det var deres plikt å hjelpe sine medsoldater, uansett pris. Deres mot til å handle og deres uselviske tjeneste kom av at de følte ansvar for sine kameraters liv, lykke og sikkerhet.
En slik ansvarsfølelse overfor andre er kjernen i trofast prestedømstjeneste. Våre kamerater blir såret i den åndelige konflikten rundt oss. Det samme blir mennesker vi er kalt til å tjene og beskytte fra fare. Åndelige sår er ikke så lett synlige, unntatt med inspirerte øyne. Men biskoper, grenspresidenter og misjonspresidenter som sitter foran sine meddisipler av Kristus, kan se de sårede og sårene.
Dette har foregått i årevis og over hele verden. Jeg husker en gang jeg som biskop så på ansiktet og holdningen til en ung mann i prestedømmet og fikk en tanke som var så klar at det var som om jeg hørte den: «Jeg må snakke med ham – og det fort. Noe er på gang. Han trenger hjelp.»
Jeg lot aldri en slik tilskyndelse vente, for jeg hadde lært at syndens sår ofte i begynnelsen ikke føles av den sårede. Det virker som om Satan noen ganger injiserer noe som sløver den åndelige smerten mens han påfører såret. Om ikke noe skjer fort for å innlede omvendelsen, kan såret bli alvorligere og større.
Derfor skulle dere som prestedømsbærere som er ansvarlige for noen av vår himmelske Faders barns overlevelse, gå for å hjelpe uten å vente på ropet: «Mann nede!» Selv en bestevenn, andre ledere eller foreldre ser kanskje ikke det dere har sett.
Dere kan være den eneste som føler advarselsropet ved inspirasjon. De andre føler kanskje, slik også dere kan bli fristet til å tenke: «Kanskje er det bare noe jeg innbiller meg. Hvilken rett har jeg til å dømme en annen? Det er ikke mitt ansvar. Jeg lar det ligge til han ber om hjelp.»
Bare en bemyndiget dommer i Israel har fullmakt til og ansvar for å bekrefte at det finnes et alvorlig sår, undersøke det og deretter, under inspirasjon fra Gud, foreskrive den nødvendige behandling for at helbredelsen kan begynne. Men dere er paktsforpliktet til å komme et åndelig såret Guds barn til unnsetning. Det er deres ansvar å være tapre nok og frimodige nok til ikke å vende dere bort.
Jeg trenger å forklare, så godt jeg kan, minst to ting. For det første, hvorfor er det deres ansvar å hjelpe deres sårede venn? Og for det annet, hvordan kan dere ivareta dette ansvaret?
Dere er altså paktsforpliktet, slik det har blitt forklart for dere. Da dere fikk Guds tillit og mottok prestedømmet, fikk dere samtidig ansvar for det dere ville gjøre eller ikke gjøre for andres frelse, uansett hvor vanskelig og farlig det måtte virke for dere.
Det er utallige eksempler på prestedømsbærere som har påtatt seg dette alvorlige ansvar, slik dere og jeg også må. Slik beskrev Jakob i Mormons bok sin hellige tillit da han under vanskelige omstendigheter valgte å hjelpe: «Nå, mine elskede brødre, ifølge det ansvar jeg, Jakob, har for Gud når det gjelder å foredle mitt embede i all oppriktighet, og så jeg kan rense mine klær for deres synder, kommer jeg opp til templet i dag for å forkynne Guds ord for dere.»2
Dere vil kanskje innvende at Jakob var en profet, og at dere ikke er det. Men deres embede, uansett hva det er i prestedømmet, medfører en forpliktelse til å løfte de hengende hender og styrke de vaklende knær3 rundt dere. Dere er Herrens tjenere som har inngått en pakt om å gjøre for andre, så godt dere kan, det han ville ha gjort.
Deres store mulighet og ansvar beskrives i Predikantens bok:
«Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev.
Om de faller, kan den ene reise den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, har han ingen til å reise seg opp.»4
Dette vil hjelpe dere å forstå de sanne og tankevekkende ordene fra Joseph Smith: «Bare tåper vil være lettsindige med menneskers sjeler.»5 Slik Jakob trodde, ville lidelsen til enhver fallen mann eller kvinne han kunne ha hjulpet, men ikke hjalp, bli hans egen sorg. Deres lykke henger sammen med lykken til dem dere er kalt til å tjene som prestedømsbærere.
Så kommer vi til spørsmålet om hvordan dere best kan hjelpe dem dere er kalt til å tjene og redde. Dette vil avhenge av deres evner og hva slags prestedømsforhold dere har til vedkommende som er i åndelig fare. La meg gi dere tre eksempler som dere også vil kunne oppleve i deres prestedømstjeneste.
La oss begynne når dere er en uerfaren juniorledsager, en lærer i Det aronske prestedømme, som, sammen med en erfaren ledsager, skal besøke en ung familie. Før dere forbereder dere til besøket, vil dere be om styrke og inspirasjon til å se deres behov og vite hvordan dere kan hjelpe. Hvis dere kan, vil dere holde denne bønnen sammen med ledsageren, og nevne dem dere skal besøke ved navn. Når dere ber, vil dere føle dere nærmere dem og Gud. Dere og deres ledsager vil bli enige om hva dere håper å oppnå. Dere vil utarbeide en plan for det dere skal gjøre.
Uansett plan, så vil dere være oppmerksomme og lytte omhyggelig og ydmykt under besøket. Dere er unge og uerfarne. Men Herren kjenner deres åndelige tilstand og alle deres behov. Han elsker dem. Og fordi dere vet at han sender dere for å handle i hans sted, kan dere ha tro på at dere vil føle deres behov og vite hva dere kan gjøre for å hjelpe. Det vil komme til dere når dere snakker ansikt til ansikt i deres hjem. Derfor har dere denne prestedømsbefaling i Lære og pakter: «[Besøk] hvert enkelt medlems hjem og [forman] dem til å be høyt og i lønndom og ivareta alle plikter overfor familien.»6
Og så har dere ytterligere en befaling som krever enda større dømmekraft:
«Lærerens plikt er alltid å våke over kirken, være til hjelp for medlemmene og styrke dem,
og se til at det ikke er noen ugudelighet i kirken, ei heller hårdhet mot hverandre, ei heller løgn og baktalelse eller ond tale,
og se til at kirkens medlemmer kommer ofte sammen og også påse at alle medlemmene gjør sin plikt.»7
Dere og deres ledsager vil sjelden motta inspirasjon om i hvilken grad de overholder denne normen. Men jeg kan av erfaring love dere at dere vil få vite hva som går bra for dem. Og på grunnlag av dette vil dere kunne oppmuntre dem. Jeg kan også gi dere et annet løfte: Dere og deres ledsager vil få inspirasjon om hvilke endringer de kan gjøre for å ta fatt på den åndelige helbredelse de trenger. De ord dere får tilskyndelse til å uttale om hva som bør skje i deres liv, vil nesten helt sikkert inneholde noen av de viktigste endringene Herren ønsker at de skal gjøre.
Hvis deres ledsager føler seg tilskyndet til å be om forandring, følg med på det han gjør. Dere vil trolig bli overrasket over hvordan Ånden veileder det han sier. Han vil ha kjærlighet i røsten. Han vil finne en måte å knytte den nødvendige forandring til en velsignelse som vil følge. Hvis det er faren eller moren som må gjøre en forandring, kan han vise hvordan dette vil gjøre barna lykkelige. Han vil beskrive forandringen som et steg bort fra elendighet til et bedre og tryggere sted.
Deres bidrag under besøket kan virke lite, men det kan ha større innflytelse enn dere kan forestille dere. Dere vil vise med deres uttrykk og fremtreden at dere bryr dere om personene. De vil se at deres kjærlighet til dem og Herren gjør dere uredde. Og dere vil være frimodige nok til å bære vitnesbyrd om sannheten. Deres ydmyke og enkle vitnesbyrd kan kanskje røre ved en persons hjerte lettere enn deres mer erfarne ledsagers vitnesbyrd kan. Jeg har sett det.
Uansett hvilken rolle dere spiller under besøket, vil deres ønske om å gå ut til folket i Herrens sted for å hjelpe dem, gi minst to velsignelser. For det første vil dere føle Guds kjærlighet til dem dere besøker. For det annet vil dere føle Frelserens takk-nemlighet for deres ønske om å gi den hjelp Frelseren visste de trengte.
Han sendte dere til dem fordi han stolte på at dere ville føle ansvaret for å hjelpe dem å komme nærmere ham og nærmere lykke.
Etter hvert som dere blir eldre, vil dere få en annen mulighet gjennom prestedømstjeneste. Dere vil bli godt kjent med de andre quorumsmedlemmene. Dere har kanskje spilt basketball, fotball eller vært på ungdomsaktiviteter og tjenesteprosjekter sammen. Noen vil ha blitt deres nære venner.
Dere vil ha lært å se når de er lykkelige og når de er lei seg. Kanskje ingen av dere har en ledende stilling i quorumet. Men dere vil føle ansvar for andre medlemmer i prestedømmet. Kanskje en vil fortelle at han begynner å bryte et bud som dere vet vil skade ham åndelig. Han vil kanskje be om råd fordi han stoler på dere.
Jeg kan fortelle dere av erfaring at om dere lykkes med å påvirke ham til å unngå en farlig vei, vil dere aldri glemme den glede som kom av å være hans sanne venn. Hvis dere ikke lykkes, lover jeg at når hans sorg og bedrøvelse kommer, noe den vil, vil dere føle hans smerte som om det var deres egen. Men hvis dere prøvde å hjelpe, vil dere fremdeles være hans venn. I årevis kan han komme til å snakke med dere om alt det gode som kunne ha skjedd, og hvor takk-nemlig han er for at dere brydde dere nok til å prøve. Da vil dere konfrontere ham og igjen invitere ham, slik dere gjorde i deres ungdom, tilbake til den lykke som forsoningen fremdeles gjør mulig for ham.
Senere i deres liv vil dere bli fedre – prestedømsfedre. Det dere har lært i deres prestedømstjeneste ved å hjelpe andre bort fra elendighet og til lykke, vil gi dere den styrke dere trenger og ønsker. Mange år med å ta ansvar for menneskers sjeler vil forberede dere til å hjelpe og beskytte deres egen familie, som dere vil elske høyere enn dere nå kan forestille dere. Dere vil vite hvordan dere skal lede dem til sikkerhet med prestedømskraft.
Min bønn er at dere må finne glede i deres prestedømstjeneste gjennom hele livet og i evigheten. Jeg ber om at dere må utvikle den tapperhet og kjærlighet til vår himmelske Faders barn som fikk Mosiahs sønner til å bønnfalle om muligheten til å møte død og fare for å bringe evangeliet til et forherdet folk. Deres ønske og deres mot kom av at de følte seg ansvarlige for den evige lykke til fremmede som sto i fare for evig elendighet.8
Må vi få en del av det ønske Jehova hadde i den førjordiske tilværelse, da han ba om å få komme ned fra herlighetens sfærer for å tjene oss og gi sitt liv for oss. Han ba sin Fader: «Send meg.»9
Jeg vitner om at dere er kalt av Gud og at dere er sendt for å tjene hans barn. Han vil ikke at noen skal bli etterlatt. President Monson innehar alle prestedømmets nøkler på jorden. Gud vil gi dere inspirasjon og styrke til å utføre deres befaling om å hjelpe hans barn å finne den vei til lykke som er gjort mulig gjennom Jesu Kristi forsoning. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi hellige navn. Amen.