2009
Vær ved godt mot
Mai 2009


Vær ved godt mot

Vær ved godt mot. Fremtiden er like lys som deres tro.

Bilde
President Thomas S. Monson

Mine kjære brødre og søstre, jeg vil gi uttrykk for min kjærlighet til dere. Jeg føler ydmykhet over ansvaret for å tale til dere, og likevel takknemlighet for anledningen til å gjøre det.

Siden sist vi møttes til generalkonferanse for seks måneder siden, har det stadig vært tegn på at omstendighetene i verden ikke nødvendigvis er som vi skulle ønske. Verdensøkonomien, som for seks måneder siden viste seg å være nedadgående, ser ut til å ha stupt, og i mange uker nå har de økonomiske utsiktene vært nokså dystre. I tillegg har samfunnsmoralen fortsatt å gli ut, mens de som forsøker å verne om den, ofte blir latterliggjort og til tider demonstrert mot og forfulgt. Kriger, naturkatastrofer og ulykkelige skjebner fortsetter i stort omfang.

Det ville være lett å bli motløs og kynisk med tanke på fremtiden – eller til og med frykte for hva som kan komme – hvis vi tillot oss å dvele bare ved det som er galt i verden og i vårt liv. Men i dag vil jeg at vi skal få tankene og holdningene våre bort fra problemene rundt oss og isteden fokusere på våre velsignelser som medlemmer av Kirken. Apostelen Paulus erklærte: «Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.»1

Ingen av oss kommer gjennom dette liv uten problemer og utfordringer – og noen ganger tragedier og en triste skjebner. Når det kommer til stykket, er vi for en stor del her for å lære og vokse på slike hendelser i livet. Vi vet at det er tider når vi vil lide, når vi vil sørge og når vi vil bli bedrøvet. Men vi er blitt fortalt: «Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede.»2

Hvordan kan vi ha glede i livet til tross for alt vi må igjennom? Igjen fra Skriftene: «Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.»3

Kirkens historie i denne evangelie-utdeling i tidenes fylde er proppfull av menneskers erfaringer med slit og strev, og likevel har de stått trofaste og vært ved godt mot ved at de har gjort Jesu Kristi evangelium til det sentrale i sitt liv. Det er den holdningen som vil trekke oss igjennom hva som enn måtte ramme oss. Den vil ikke fjerne vanskelighetene for oss, men gjøre oss i stand til å møte våre utfordringer, møte dem tillitsfullt og komme seirende ut av dem.

Altfor mange til å nevnes er eksemplene på mennesker som har møtt vanskelige tilstander og likevel holdt ut og seiret fordi deres tro på evangeliet og på Frelseren har gitt dem den styrke de har trengt. I dag har jeg lyst til å dele tre slike eksempler med dere.

Først vil jeg fra min egen familie nevne en rørende erfaring som alltid har vært til inspirasjon for meg.

Mine oldeforeldre på morssiden, Gibson og Cecilia Sharp Condie, bodde i Clackmannan i Skottland. Deres familier arbeidet i kullgruver. De hadde fred med sine omgivelser, var omgitt av slekt og venner og bodde i ganske komfortable hjem i et land de elsket. Så lyttet de til budskapet til misjonærene fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og ble av hele sitt hjerte omvendt. De hørte kallet om å samles i Sion og visste at de måtte gi akt på det.

En gang rundt 1848 solgte de sine eiendeler og forberedte den hasardiøse reisen over det mektige Atlanterhavet. Med fem små barn gikk de ombord i en seilskute – med alt sitt jordiske gods i en liten kiste. De reiste 4800 km over havet – åtte lange, slitsomme uker på et forrædersk hav, speidende og ventende, med dårlig mat, dårlig vann og ingen hjelp utover den lille skutas bredde og lengde.

Midt oppe i denne vanskelige situasjonen ble en av deres unge sønner syk. Det fantes ingen lege, ikke noe sted hvor de kunne få kjøpt medisin for å lindre hans lidelse. De våket, de ba, de ventet og de gråt mens hans tilstand forverret seg for hver dag. Da hans øyne til slutt lukket seg i døden, var de sønderknust. Noe som gjorde sorgen enda større, var at loven til sjøs måtte følges. Innpakket i lerret og påhengt jernlodd ble den lille gutten overlatt til en våt grav. Da de seilte videre, følte foreldrene mer enn noen andre den grusomme smerten.4 Men med en tro tent av deres dype overbevisning om sannheten og deres kjærlighet til Herren, holdt Gibson og Cecelia ut. De ble trøstet av Herrens ord: «I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»5

Hvor takknemlig jeg er for forfedre som hadde tro til å forlate sine hjem og reise til Sion, og som ofret på en måte jeg knapt kan forestille meg. Jeg takker min himmelske Fader for det forbilde på tro, mot og besluttsomhet som Cecelia og Gibson Sharp Condie er for meg og alle deres etterkommere.

Jeg introduserer så en mild mann med stor tro som var et unikt eksempel på den fred og glede som Jesu Kristi evangelium kan gi et menneske.

Sent en kveld på en øy i Stillehavet gled en liten båt stille inn på plassen sin ved den primitive kaien. To polynesiske kvinner hjalp Meli Mulipola ut av båten og ledet ham til den velbrukte stien som førte til landsbyveien. Kvinnene beundret de klare stjernene som lyste på midnattshimmelen. Månelyset ledet dem på veien. Men Meli Mulipola kunne ikke nyte disse naturens gleder – månen, stjernene, himmelen – for han var blind.

Bror Mulipolas syn hadde vært normalt helt til den skjebnesvangre dagen da han arbeidet på en ananasplantasje og lyset plutselig ble til mørke og dagen til evig natt. Han var deprimert og fortvilet inntil han hørte det «gode nytt» i Jesu Kristi evangelium. Hans liv ble bragt i samsvar med Kirkens læresetninger, og han ble på nytt fylt av håp og glede.

Bror Mulipola og hans kjære hadde foretatt en lang reise etter å ha hørt at en som hadde Guds prestedømme, var på besøk på Stillehavsøyene. Han ønsket en velsignelse, og det var mitt privilegium, sammen med en annen som hadde Det melkisedekske prestedømme, å gi ham den velsignelsen. Da vi var ferdige, så jeg at tårene strømmet fra de blinde øynene og nedover de brune kinnene og til slutt falt på klærne hans. Han falt ned på sine knær og ba: «Å Gud, du vet at jeg er blind. Dine tjener har velsignet meg så jeg kan få synet tilbake. Enten jeg i din visdom får se lys eller jeg må se mørke alle mitt livs dager, vil jeg være evig takknemlig for sannheten i ditt evangelium som jeg nå ser og som gir meg livets lys.»

Han reiste seg, smilte og takket oss for å ha gitt ham velsignelsen. Han forsvant deretter ut i nattens stillhet. Stille kom han, og stille gikk han. Men jeg kommer aldri til å glemme hans nærvær. Jeg tenkte på Mesterens budskap: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys!»6

Mine brødre og søstre, vi har alle dette lyset. Vi er ikke overlatt til å vandre alene, uansett hvor mørk veien vår er.

Jeg elsker ordene fra M. Louise Haskins penn:

Jeg sa til mannen som sto ved årets port:

«Gi meg et lys så jeg trygt kan tre inn i det ukjente!»

Og han svarte:

«Gå ut i mørket og legg din hånd i Guds hånd.

Det er bedre enn et lys og tryggere enn en kjent vei.»7

Bakgrunnen for mitt siste eksempel på å holde ut og til slutt seire tross overveldende vanskelige omstendigheter, begynner i Øst-Preussen etter 2. verdenskrig.

Omkring mars 1946, mindre enn et år etter krigens slutt, fikk Ezra Taft Benson, den gang et medlem av De tolv apostlers quorum, og Frederick W. Babbel i oppdrag å foreta en spesiell etterkrigsrundreise i Europa i den uttrykkelige hensikt å møte de hellige, vurdere deres behov og skaffe dem hjelp. Eldste Benson og bror Babbel fortalte senere, fra et vitnesbyrd de hørte, hva et medlem av Kirken hadde opplevd som befant seg i et område som ikke lenger ble kontrollert av myndighetene hun hadde vært underlagt.

Hun og hennes mann hadde hatt et idyllisk liv i Øst-Preussen. Så hadde den andre store verdenskrigen i deres levetid kommet. Hennes kjære unge ektemann ble drept under de siste dagene av de redselsfulle kampene i hjemlandet, og hun ble alene med fire barn.

Okkupasjonsstyrkene bestemte at tyskerne i Øst-Preussen måtte bosette seg i Vest-Tyskland. Kvinnen var tysk, så det ble nødvendig for henne å flytte. Det var en reise på ca.1600 km, og hun hadde ingen mulighet for å klare det på annen måte enn til fots. Hun fikk bare tillatelse til å ta med seg det aller nødvendigste som hun kunne lesse på en liten vogn med trehjul. I tillegg til barna og disse sparsomme eiendelene, hadde hun med seg en sterk tro på Gud og på evangeliet, slik det var åpenbart til profeten Joseph Smith i de siste dager.

Hun og barna tok fatt på ferden sent på sommeren. Siden hun ikke hadde hverken mat eller penger blant sine få eiendeler, var hun tvunget til å sanke daglig til livets opphold fra åkrer og skoger langs veien. Hun var i konstant fare for panikkslagne flyktninger og plyndrende soldater.

Etter hvert som dagene ble til uker og ukene til måneder, falt temperaturen til under nullpunktet. Hver dag strevde hun seg over frossen mark med minstebarnet i armene. De tre andre barna strevde seg fremover bak henne, der den eldste – syvåringen – trakk den lille trevognen med eiendelene deres. Slitt og fillete sekkstrie ble surret rundt føttene og utgjorde den eneste beskyttelsen de hadde, for skoene deres var for lengst utslitt. De tynne medtatt jakkene deres dekket de tynne medtatte klærne og var deres eneste beskyttelse mot kulden.

Snart kom snøen, og dagene og nettene ble et mareritt. Om kvelden prøvde hun og barna å finne ly – en låve eller et skur – og la seg tett sammen for å holde varmen med noen tynne tepper fra vognen over seg.

Hun prøvde konstant å skyve bort en overveldende frykt for at de ville omkomme før de nådde bestemmelsesstedet.

Og så en morgen skjedde det utenkelige. Da hun våknet, følte hun en isnende uro. Den spinkle kroppen til den tre år gamle datteren var kald og stille, og hun forsto at døden hadde hentet barnet. Selv om hun var overveldet av sorg, visste hun at hun måtte ta de andre barna og fortsette videre. Men først brukte hun det eneste redskap hun hadde – en spiseskje – til å grave en grav til sitt lille, dyrebare barn i den frosne bakken.

Men døden skulle bli hennes ledsager om og om igjen på reisen. Hennes syv år gamle sønn døde, enten av sult eller forfrysning, eller begge deler. Igjen var hennes eneste spade spiseskjeen, og igjen gravde hun time etter time for å få lagt hans jordiske levninger kjærlig i jorden. Deretter døde hennes fem år gamle sønn, og igjen brukte hun spiseskjeen som spade.

Hennes fortvilelse kjente ingen grenser. Nå hadde hun bare babyen, sin minste datter igjen, og hun var syk. Til slutt, da hun nådde reisens slutt, døde barnet i armene hennes. Skjeen var borte nå, så hun gravde time etter time i den frosne jorden med bare fingrene. Sorgen var ikke til å bære. Hvordan maktet hun å knele i sneen ved graven til sitt siste barn? Hun hadde mistet sin mann og alle sine barn. Hun hadde forlatt sitt jordiske gods, sitt hjem og til og med sitt hjemland.

I denne overveldende sorg og forvirring følte hun at hjertet bokstavelig talt ville briste. I sin fortvilelse tenkte hun på hvordan hun skulle gjøre slutt på sitt eget liv, som så mange av hennes landsmenn gjorde. Hvor lett ville det ikke være å hoppe ut fra en bro i nærheten, tenkte hun, eller å kaste seg foran et tog.

Og så, mens disse tankene gnaget i henne, var det som om noe i henne sa: «Gå ned på kne og be.» Hun ignorerte tilskyndelsen helt til hun ikke lenger kunne stå imot. Hun knelte ned og ba mer inderlig enn hun hadde gjort i hele sitt liv:

«Kjære himmelske Fader, jeg vet ikke hvordan jeg skal makte å fortsette. Jeg har ingenting igjen – unntatt min tro på deg. Jeg føler, Fader, midt i min sjels tomhet, en overveldende takknemlighet for din Sønns, Jesu Kristi forsoning. Jeg kan ikke med ord uttrykke min kjærlighet til ham. Jeg vet at fordi han led og døde, skal jeg leve igjen sammen med min familie, og fordi han brøt dødens lenker, skal jeg se mine barn igjen og få gleden av å oppdra dem. Selv om jeg i denne stund ikke ønsker å leve lenger, vil jeg gjøre det så vi kan bli gjenforenet som en familie og vende tilbake – sammen – til deg.»

Da hun omsider nådde sitt bestemmelsessted Karlsruhe i Tyskland, var hun uttæret. Bror Babbel sa at ansiktet hennes var blågrått, øynene røde og hovne, og knoklene utstående. Hun befant seg bokstavelig talt i langt fremskreden utsultet tilstand. På et møte i Kirken kort tid etter bar hun et strålende vitnesbyrd, der hun sa at av alle skrøpelige mennesker i hennes sorgfylte land, var hun den lykkeligste fordi hun visste at Gud lever, at Jesus er Kristus og at han døde og oppsto for at vi skal få leve igjen. Hun bar vitnesbyrd om at hun visste at hvis hun var trofast og sann til enden, ville hun bli gjenforenet med dem hun hadde mistet, og ville bli frelst i Guds celestiale rike.8

I den hellige skrift leser vi: «Men se, de rettferdige, de hellige som tilhører Israels Hellige, de som har trodd på [ham], de som har båret verdens mange kors, … de skal arve Guds rike, … og deres glede skal for evig være fullkommen.»9

Jeg vitner for dere at våre lovede velsignelser ikke kan måles. Selv om stormskyer kan samle seg, om regnet måtte øse ned over oss, vil vår kunnskap om evangeliet og vår kjærlighet til vår himmelske Fader og vår Frelser trøste og holde oss oppe og gi oss glede når vi vandrer rettskaffent og holder budene. Det vil ikke være noe i denne verden som kan overvinne oss.

Mine kjære brødre og søstre, frykt ikke. Vær ved godt mot. Fremtiden er like lys som deres tro.

Jeg erklærer at Gud lever og at han hører og besvarer våre bønner. Hans Sønn, Jesus Kristus, er vår Frelser og vår Forløser. Himmelens velsignelser venter oss. I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. 2. Timoteus 1:7.

  2. 2. Nephi 2:25.

  3. L&p 68:6.

  4. Tilpasset fra Thomas A. Condie: «History of Gibson and Cecelia Sharp Condie», (1937); ikke utgitt.

  5. Johannes 16:33.

  6. Johannes 8:12.

  7. Fra «The Gate of the Year», i James Dalton Morrison, red., Masterpieces of Religious Verse (1948), 92.

  8. Fra personlige samtaler og fra Frederick W. Babbel: On Wings of Faith, (1972), 40-42.

  9. 2. Nephi 9:18.