Motgang
Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud Faderen lever. Han har staket ut en kurs som kan foredle og fullkommengjøre oss så vi kan være sammen med ham.
Mine kjære brødre og søstre, denne muligheten til å tale til dere er et stort og hellig privilegium. Jeg ber om at mine ord må være til nytte og gi dere oppmuntring.
Med alle forskjellene mellom oss, har vi minst én utfordring til felles. Vi må alle takle motgang. Det kan være perioder, iblant lange perioder, da vårt liv synes å gå glatt uten særlig vanskelighet. Det ligger imidlertid i det å være menneske at velvære gir etter for ubehag, perioder med god helse tar slutt og motgang kommer vår vei. Særlig når de gode tidene har vart en stund, kan plutselig lidelse eller tap av materiell sikkerhet medføre frykt og noen ganger til og med sinne.
Sinnet kommer iallfall delvis av en følelse av at det som skjer, er urettferdig. Den gode helsen og den fredelige følelsen av å være trygg kan føles fortjent og naturlig. Når de blir borte, kan man få en følelse av urettferdighet. Selv en tapper mann jeg kjente, gråt og ropte ut i sin fysiske lidelse til dem som pleiet ham: «Jeg har alltid prøvd å være god. Hvordan kunne dette skje?»
Lengselen etter et svar på: «Hvordan kunne dette skje?» blir enda mer smertefull når de som strever, også er de vi er glad i. Det er spesielt vanskelig for oss å akseptere det når de rammede virker så uskyldige. Da kan påkjenningen ryste vår tro på en kjærlig og allmektig Gud. Noen av oss har sett den slags tvil ramme en hel generasjon i tider med krig eller hungersnød. En slik tvil kan vokse og spre seg til noen vender seg bort fra Gud, som de beskylder for å være likegyldig eller hjerteløs. Hvis de ikke motvirkes, kan disse følelsene føre til tap av tro på at det finnes en Gud i det hele tatt.
Mitt mål i dag er å forsikre dere om at vår himmelske Fader og Frelseren lever og at de elsker alle mennesker. Selve den mulighet vi har til å møte motgang og lidelse er tegn på deres uendelige kjærlighet. Gud ga oss jordelivet i gave slik at vi kunne være forberedt til å motta den største av alle Guds gaver, som er evig liv. Da vil vår innstilling bli forandret. Vi vil bli i stand til å ønske det Gud ønsker, tenke som han tenker, og slik forberede oss til å bli betrodd en uendelig etterslekt å undervise og lede gjennom prøvelser, som skal oppreises for å leve for bestandig i evig liv.
Det er klart at for at vi skal få denne gaven og bli vist denne tilliten, må vi forandre oss ved å ta rettferdige valg der dette kan være vanskelig. Vi forberedes for en så stor tillit ved å gjennomgå prøvende og vanskelige erfaringer i jordelivet. Denne utdannelsen kan bare komme ved at vi blir utsatt for prøvelser mens vi tjener Gud og andre for ham.
Under denne utdannelsen opplever vi elendighet og lykke, sykdom og helse, sorg over synd og glede over tilgivelse. Denne tilgivelsen kan bare komme gjennom Frelserens altomfattende forsoning, som han utarbeidet gjennom en smerte vi ikke kunne tåle, og som vi bare vagt kan fatte.
Det vil trøste oss når vi må vente i lidelse på Frelserens lovede avlastning, at han av erfaring vet hvordan han kan helbrede og hjelpe oss. Mormons bok gir oss trygg forvissning om hans evne til å gi trøst og lindring. Og tro på denne kraft vil gi oss tålmodighet når vi ber, arbeider og venter på hjelp. Han kunne ha visst hvordan han skulle hjelpe oss gjennom åpenbaring, men han valgte å lære gjennom personlig erfaring. Her er beretningen fra Alma:
«Og han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.
Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.
Nå vet Ånden alle ting, likevel lider Guds Sønn i kjødet så han kan påta seg sitt folks synder og kan slette ut deres overtredelser ved sin befrielses kraft. Og se, dette er vitnesbyrdet som er i meg.»1
Selv når dere føler sannheten av denne Herrens evne og vilje til å utfri dere i deres prøvelser, kan det likevel prøve deres mot og styrke til å holde ut. Profeten Joseph Smith ropte ut i smerte i et fangehull:
«O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?
Hvor lenge skal din hånd holdes tilbake og ditt øye, ja, ditt rene øye, skue fra de evige himler ned på ditt folks og dine tjeneres urett og ditt øre gjennomtrenges av deres rop?»2
Herrens svar har hjulpet meg og kan oppmuntre oss alle i mørke stunder. Her er det:
«Min sønn, fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk,
og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye, og du skal seire over alle dine fiender.
Dine venner står deg bi, og de skal igjen hilse deg med et varmt hjerte og en vennlig hånd.
Du er ennå ikke som Job, dine venner strider ikke mot deg, ei heller beskylder de deg for å være i overtredelse som de gjorde med Job.»3
Jeg har sett tro og mot komme av et vitnesbyrd om at det er sant at vi blir forberedt for evig liv. Herren vil redde sine trofaste disipler. Og den disippel som aksepterer en prøvelse som en oppfordring til å vokse og derfor kvalifisere seg til evig liv, kan finne fred midt i kampen.
Jeg snakket nylig med en ung far som mistet jobben i den pågående økonomiske krisen. Han vet at hundre tusenvis av mennesker med nøyaktig samme ferdigheter som ham, fortvilet søker arbeid for å forsørge sine familier. Hans rolige optimisme fikk meg til å spørre hva han hadde gjort for å bli så trygg på at han ville finne en måte å forsørge sin familie på. Han sa han hadde gransket sitt liv for å være sikker på at han hadde gjort alt han kunne for å være verdig til Herrens hjelp. Det var tydelig at hans behov og hans tro på Jesus Kristus fikk ham til å være lydig mot Guds bud, selv når dette var vanskelig. Han sa at han så denne muligheten da han og hans kone leste i Alma, hvor Herren hadde forberedt et folk på å finne evangeliet gjennom motgang.
Dere husker øyeblikket da Alma vendte seg til mannen som ledet det nødlidende folket. Mannen fortalte ham at de hadde blitt forfulgt og avvist på grunn av sin fattigdom. I opptegnelsen står det:
«Og da Alma hørte dette, snudde han seg straks med ansiktet vendt mot ham og betraktet ham med stor glede, for han forsto at deres plager virkelig hadde ydmyket dem, og at de var beredt til å høre ordet.
Derfor sa han ikke mer til den andre folkemengden, men han rakte ut sin hånd og ropte til dem han så, som i sannhet var angrende, og sa til dem:
Jeg ser at dere er ydmyke av hjertet, og om så er, velsignet er dere.»4
Skriftstedet roser så de av oss som har forberedt oss for motgang i bedre tider. Mange av dere hadde tro til å prøve å kvalifisere dere for den hjelp dere nå trenger, før krisen kom.
Alma fortsatte: «Ja, den som virkelig ydmyker seg og omvender seg fra sine synder og holder ut til enden, skal bli velsignet, ja, mye mer velsignet enn de som er tvunget til å være ydmyke på grunn av sin store fattigdom.»5
Den unge mannen jeg nylig snakket med, hadde gjort mer enn å legge unna mat og litt sparepenger til de ulykker som levende profeter hadde sagt ville komme. Han hadde begynt å forberede seg til å være verdig til den hjelp fra Herren som han visste han i nær fremtid ville trenge. Da jeg spurte hans kone den dagen han mistet jobben om hun var bekymret, sa hun med munter stemme: «Nei, vi kom nettopp fra biskopens kontor. Vi betaler full tiende.» Det er ennå for tidlig å si, men jeg følte som dem: «Ting vil ordne seg.» Tragedien brøt ikke ned deres tro, den prøvet og styrket den. Den fred Herren har lovet, har alle-rede blitt gitt dem midt i stormen. Andre mirakler vil garantert følge.
Herren tilpasser alltid hjelpen slik at den trengende blir mest mulig styrket og renset. Ofte kommer den som inspirasjon til å gjøre det som kan virke spesielt vanskelig for den som selv trenger hjelp. En av livets store prøvelser er når en elsket mann eller kone går bort. President Hinckley beskrev sin smerte da søster Hinckley ikke lenger var ved hans side. Herren kjenner behovene til dem som døden har adskilt. Han så enkers smerte og kjente deres behov under sitt jordiske virke. Han ba en kjær apostel, mens han led på korset, om å ta seg av hans mor, som var enke, og som nå ville miste en sønn. Han føler nå behovene til menn som mister sin kone og kvinner som blir alene på grunn av dødsfall.
De fleste av oss kjenner enker som trenger oppmerksomhet. Det rører meg når jeg hører, slik jeg har, om en eldre enke som jeg hadde tenkt å besøke igjen, som ble inspirert til å besøke en yngre enke for å trøste henne. En enke som selv trengte trøst, ble sendt for å trøste en annen. Herren hjalp og velsignet to enker ved å inspirere dem til å oppmuntre hverandre. Slik hjalp han dem begge.
Herren sendte på samme måte hjelp til de ydmyke fattige i Alma 34, som hadde mottatt hans tjeneres undervisning og vitnesbyrd. Da de hadde omvendt seg og blitt medlem av Kirken, var de fremdeles fattige. Men han sendte dem for å gjøre for andre det de med rimelighet kunne ha følt var umulig for dem og som de fremdeles trengte. De skulle gi andre det de kunne ha håpet at Han ville gi dem. Gjennom sin tjener ga Herren disse fattige konvertittene denne vanskelige oppgaven: «Hvis dere, etter å ha gjort alle disse ting, viser bort de trengende og de nakne og ikke besøker de syke og plagede og gir av deres midler, hvis dere har noen, til dem som står i trang til det, jeg sier til dere at hvis dere ikke gjør noen av disse ting, se, da er deres bønner forgjeves og gavner dere ikke, og dere er som hyklere som fornekter troen.»6
Det kan virke for mye forlangt av mennesker som selv var i så stor nød. Men jeg vet om én ung mann som ble inspirert til å gjøre nettopp det tidlig i sitt ekteskap. Han og hans kone klarte seg så vidt på et magert budsjett. Han så imidlertid et annet ektepar som var enda fattigere enn dem selv. Til hans kones overraskelse, ga han dem hjelp av deres beskjedne økonomiske midler. En lovet velsignelse i form av fred kom mens de fremdeles var fattige. Velsignelsen i form av velstand som overgikk deres villeste drømmer, kom senere. Mønsteret med å se noen i nød, noen som har mindre eller har det vondt, har aldri opphørt.
Det finnes en annen prøvelse som, hvis den utholdes, kan gi velsignelser i dette liv og velsignelser i evigheten. Alderdom og sykdom kan prøve de beste av oss. Min venn var vår biskop da mine døtre fremdeles bodde hjemme. De forteller hva de følte da han bar sitt enkle vitnesbyrd ved mangt et leirbål i fjellet. Han var glad i dem, og det visste de. Han ble avløst som biskop. Han hadde vært biskop tidligere i en annen delstat. De jeg har møtt fra hans tidligere menighet, husker ham slik mine døtre gjør.
Jeg besøkte ham i hans hjem fra tid til annen for å takke ham og gi ham prestedømsvelsignelser. Hans helse begynte etter hvert å skrante. Jeg husker ikke alle sykdommene han hadde. Han måtte opereres. Han hadde konstante smerter. Men hver gang jeg besøkte ham for å gi ham trøst, snudde han rollene på hodet. Det var alltid jeg som fikk trøst. Hans rygg og ben tvang ham til å bruke spaserstokk. Men han kom alltid til kirken, hvor han satt nær døren og alltid møtte de som kom tidlig, med et smil.
Jeg vil aldri glemme den følelse av undring og beundring som kom over meg da jeg åpnet bakdøren hjemme og så ham i oppkjørselen vår. Det var den dagen vi satte ut avfallsdunkene så renovasjonsfolkene kunne tømme dem. Jeg hadde satt den ut om morgenen. Men der slepte han avfallsdunken min med seg opp bakken med én hånd, mens han støttet seg med en stokk i den andre. Han ga meg den hjelpen han trodde jeg trengte, når han trengte den langt mer enn jeg gjorde. Han hjalp med et smil og uten å bli spurt.
Jeg besøkte ham da han til slutt trengte pleie av sykepleiere og leger. Han lå i en sykehusseng, ennå i smerte og ennå med et smil. Hans kone hadde ringt meg for å si at han ble stadig svakere. Min sønn og jeg ga ham en prestedømsvelsignelse der han lå i sengen med slanger og flasker koblet til seg. Jeg beseglet salvelsen med et løfte om at han ville få tid og styrke til å gjøre alt det Gud ville at han skulle gjøre i dette liv, til å bestå enhver prøve. Han rakte ut hånden og grep min idet jeg trakk meg bort fra sengen hans for å gå. Jeg ble overrasket over hans sterke grep og hans bestemte røst da han sa: «Jeg skal klare det.»
Da jeg dro, tenkte jeg at jeg ville få se ham igjen snart. Men telefonen ringte før det var gått et døgn. Han hadde reist til det strålende sted hvor han får møte Frelseren, som er hans fullkomne dommer og vil bli vår. Da jeg talte i begravelsen, tenkte jeg på Paulus’ ord da han visste at han skulle reise til det samme sted hvor min nabo og venn har reist:
«Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.
For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.
Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.
Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.»7
Jeg er sikker på at min nabo klarte sin prøvelse og vil møte sin dommer med et muntert smil.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud Faderen lever. Han har staket ut en kurs som kan foredle og fullkommengjøre oss så vi kan være sammen med ham. Jeg vitner om at Frelseren lever. Hans forsoning gjør det mulig for oss å bli renset når vi holder hans bud og våre hellige pakter. Jeg vet av egen erfaring at han kan og vil gi oss styrke til å overvinne enhver prøvelse. President Monson er Herrens profet. Han har alle prestedømmets nøkler. Dette er Herrens sanne kirke, hvor vi, sammen med ham, løfter hverandre og blir velsignet med å hjelpe andre lidende som han plasserer i vår vei. I Jesu Kristi navn. Amen.