Tro og motgang
Å etterleve evangeliet … betyr … at vi vil være forberedt til å møte og utholde motgang mer tillitsfullt.
En morgen for noen år siden fikk jeg en telefon fra bror Omar Alvarez, som på den tiden var en av mine rådgivere i biskopsrådet. Hans tre år gamle datter hadde omkommet i en tragisk ulykke.
Han fortalte hva som hendte den dagen:
«Straks vi kom til en av de vakre strendene i Venezuela, tryglet barna våre om å få gå og leke i en liten elv i nærheten av stranden. Vi lot dem gå. Så begynte vi å lesse ut av bilen. To minutter senere la vi merke til at barna begynte å komme for langt bort fra stranden.
Da vi gikk mot dem for å få dem nærmere oss, la vi merke til at vår tre år gamle datter ikke var sammen med de andre barna. Vi lette fortvilet etter henne og fant henne flytende nær stedet der de andre var. Vi trakk henne raskt opp av vannet. Noen kom til for å hjelpe til med å redde henne, men det var ingenting å gjøre. Vår yngste datter hadde druknet.
Stunden etterpå var ytterst vanskelig, fylt av kval og smerte over tapet av vår yngste datter. Denne følelsen gikk snart over i en nesten uutholdelig pine. Men midt oppe i forvirringen og usikkerheten kom tanken på at våre barn var født i pakten, og gjennom denne pakten tilhører vår datter oss for evig.
Hvilken velsignelse det er å tilhøre Jesu Kristi Kirke og ha mottatt hans hellige tempels ordinanser! Vi føler nå at vi går langt sterkere inn for å være trofaste mot Herren og holde ut til enden, for vi ønsker å være verdige velsignelsene som templet tilbyr, for å møte vår datter igjen. Til tider sørger vi, ”men vi sørger ikke slik som de som er uten håp” » (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [Det melkisedekske prestedømme og Hjelpeforeningens studiekurs for 2007], 174).
Denne trofaste familien forsto at når vi møter motgang i livet, er Gud den eneste sanne kilde til trøst. «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Johannes 14:27).
Noen år etter denne vanskelige prøvelsen familien Alvarez opplevde, var jeg vitne til hvordan en annen trofast familie taklet stor motgang. Flere medlemmer av familien Quero hadde omkommet i en fryktelig bilulykke. Bror Abraham Quero mistet sine foreldre, to søstre, sin svoger og niese i den ulykken.
Bror Quero viste en beundringsverdig holdning da han sa følgende:
«Dette var en tid for å vise Gud lojalitet og anerkjenne at vi stoler på ham, at hans vilje må adlydes og at vi er underlagt ham.
Jeg snakket med mine brødre og ga dem styrke og mot til å forstå det president Kimball sa for mange år siden om at ”døden ikke er noen tragedie, det er det bare synden som er” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Spencer W. Kimball [Det melkisedekske prestedømme og Hjelpeforeningens studiekurs, 2006], 19), og at det viktige ikke er hvordan et menneske døde, men hvordan det levde.
Jobs ord fylte min sjel: ”Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!” (Job 1:21). Og så Jesu ord: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Johannes 11:25).
Dette var en av de mest åndelige erfaringer vi hadde som familie – å akseptere Guds vilje under så meget vanskelige omstendigheter.»
I begge hendelsene som disse gode familiene utholdt, ble smerte og sorg overvunnet på grunn av evangeliets lys, som fylte dem med fred og trøst og forsikret dem om at alt ville bli bra.
Selv om disse familienes smerte ikke kan sammenlignes med den kval Herren utholdt i Getsemane, har den gjort meg i stand til å forstå bedre Frelserens lidelse og forsoning. Det finnes ingen skrøpelighet, lidelse eller motgang som ikke Kristus følte i Getsemane.
Herren åpenbarte for Joseph Smith følgende i Lære og pakter:
«Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake –
men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn» (L&p 19:18-19).
Profeten Joseph Smith, som visste mye om livets stormer, utbrøt kvalfullt i en av sine vanskeligste stunder: «O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?» (L&p 121:1).
Så, idet profeten hevet sin røst, kom Herrens trøstende ord til ham:
«Min sønn, fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk,
og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye, og du skal seire over alle dine fiender» (L&p 121:7-8).
President Howard W. Hunter sa: «Hvis vårt liv og vår tro er konsentrert om Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium, kan ingenting gå galt for alltid. På den annen side, hvis vårt liv ikke er konsentrert om Frelseren og hans læresetninger, kan ingen annen suksess være den riktige for alltid» (The Teachings of Howard W. Hunter, ed. Clyde J. Williams [1997], 40).
Frelseren sa:
«Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygget sitt hus på fjell,
og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann som bygget sitt hus på sand,
og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort» (3. Nephi 14: 24-27).
Det er interessant å legge merke til at regnet skylte ned, flommen kom og vindene blåste imot begge husene! Å etterleve evangeliet betyr ikke at vi for evig vil unnslippe motgang. Det betyr i stedet at vi vil være forberedt til å møte og utholde motgang mer tillitsfullt.
Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, vår Frelser og Forløser. Han leder sin kirke gjennom en levende profet, president Thomas S. Monson. Hvis vi lever i overensstemmelse med Frelserens læresetninger, vil vi finne den fred og trøst som bare Gud kan gi (se Filipperne 4:7). Jeg bærer vitnesbyrd om disse ting i Jesu Kristi navn. Amen.