Vår Faders tro
Sann religion skulle ikke ha sitt utspring i det som behager menneskene eller i forfedrenes tradisjoner, men snarere i hva som behager Gud, vår evige Fader.
Hvor velsignet vi er som har Tabernakelkorets vakre sang.
Mine kjære brødre og søstre og venner, det er en glede å kunne stå her sammen med dere i dag, å ha det store privilegium å kalle meg medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og å bli regnet som en av dere.
Jeg husker min første reaksjon da jeg mottok dette hellige kall fra Herren til å virke som det nyeste medlemmet av Det første presidentskap – jeg følte meg gledelig overveldet. Siden da har jeg lært nye dimensjoner av ordene ydmykhet, takknemlighet og tro.
Jeg kan forsikre dere om at ingen ble mer overrasket over mitt kall enn mine barn og barnebarn.
I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige hverken søker vi eller avslår vi kall som kommer fra Gud gjennom inspirerte prestedømskanaler. Jeg ber om at Gud vil gi meg styrke og et lydhørt hjerte så jeg kan foredle dette hellige kall i henhold til hans vilje og hensikt.
Vi savner alle president Gordon B. Hinckley. Hans innflytelse på dette store verk vil fortsette å velsigne oss.
Jeg føler meg så privilegert som får arbeide tett med president Monson. Jeg har kjent ham i mange år. Han er en mann med fantastiske gaver og talenter. Han er Guds profet. Hans tro og kjærlige hjerte omfavner alle nasjoner, tungemål og folk.
Jeg er så takknemlig for å få tjene sammen med president Eyring, som jeg er glad i og respekterer som en stor leder og lærer i Guds rike.
Da De tolvs quorum møttes ovenpå i Salt Lake tempel for å oppholde president Monson som Kirkens 16. president, forundret jeg meg over de enestående evner, den visdom og den åndelighet brødrene rundt meg representerte. Det gjorde meg mer oppmerksom på mine egne svakheter. Jeg er glad i disse flotte mennene med stor tro. Jeg er takknemlig for muligheten til å løfte min hånd for å oppholde dem og love dem min støtte. Jeg er glad i og oppholder eldste Christofferson, det nyeste medlemmet av De tolv.
Da Herren kalte Frederick G. Williams til rådgiver for profeten Joseph Smith, befalte han ham å være «trofast, forbli i det embede jeg har utpekt deg til, styrk de svake, løft de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær»1. Jeg tror dette rådet gjelder alle som tar imot kall til å tjene i Guds rike, og iallfall meg i denne tiden av mitt liv.
En Guds profet og vår president
Jeg vil si litt om president Thomas S. Monson. For noen år siden kom president Monson til en regionalkonferanse i Hamburg i Tyskland, og jeg hadde æren av å ledsage ham. President Monson har en enestående hukommelse, og mens vi snakket om mange av de hellige i Tyskland, ble jeg forbauset over at han husket så mange så godt.
President Monson spurte om bror Michael Panitsch, en tidligere stavspresident og den gang patriark, som hadde vært en av de standhaftige pionerene i Kirken i Tyskland. Jeg fortalte ham at bror Panitsch var alvorlig syk, at han var sengeliggende og ute av stand til å komme på møtene.
President Monson spurte om vi kunne besøke ham.
Jeg visste at kort tid før sin reise til Hamburg hadde president Monson gjennomgått en fotoperasjon og at han ikke kunne gå uten smerte. Jeg forklarte at bror Panitsch bodde i femte etasje i en bygning uten heis. Vi ville måtte gå opp alle trappene for å besøke ham.
Men president Monson insisterte. Dermed dro vi.
Jeg husker hvor vanskelig det var for president Monson å komme opp trappene. Han klarte bare noen få trinn om gangen før han måtte stoppe og hvile. Han sa aldri et klagende ord, og han ville ikke snu. Ettersom det var høyt under taket i bygningen, virket det som om trappene aldri skulle ta slutt, men president Monson holdt muntert ut til vi kom til leiligheten til bror Panitsch i femte etasje.
Der hadde vi en herlig samtale. President Monson takket ham for hans liv med trofast tjeneste og oppmuntret ham med et smil. Før vi dro, ga han ham en strålende prestedømsvelsignelse.
Ingen andre enn bror Panitsch, den nærmeste familie og jeg selv så denne tapre og barmhjertige handlingen.
President Monson kunne ha valgt å hvile mellom våre lange og hyppige møter. Han kunne ha bedt om å få se noen av de vakre severdighetene i Hamburg. Jeg har ofte tenkt på hvor bemerkelsesverdig det var at av alle severdighetene i byen, var den han ønsket å se fremfor noen, et svakt og skrantende medlem av Kirken som trofast og ydmykt hadde tjent Herren.
President Monson kom til Hamburg for å undervise og velsigne innbyggerne i et land, og det var det han gjorde. Men samtidig fokuserte han på den ene, navn for navn. Hans visjon er så bred og langtrekkende at den favner en internasjonal Kirkes kompleksiteter, samtidig som han er så medfølende at han fokuserer på den ene.
Da apostelen Peter talte om Jesus, som hadde vært hans venn og lærer, ga han denne enkle beskrivelsen: Han «gikk omkring og gjorde vel»2.
Jeg mener at det samme kan sies om den mannen vi i dag oppholder som Guds profet.
Fedrenes tro
Jeg forundrer meg over Kirkens medlemmers ulike bakgrunn. Dere kommer fra alle samfunnslag, alle kulturer, språk, politiske omstendigheter og religiøse tradisjoner.
Dette mangfoldet av livserfaring har fått meg til å reflektere over budskapet i en av våre salmer: «Fedrenes tro.» I refrenget gjentas disse ordene: «Fedrenes rene, dyre tro skal til vår død i hjertet bo.»3
Fedrenes tro – jeg elsker den frasen.
For mange medlemmer av Kirken vekker disse ordene minner om tapre pionerer som forlot sine komfortable hjem og reiste med vogn og til fots til de kom til Saltsjødalen. Jeg elsker og hedrer den tro og det mot disse tidlige pionerene i Kirken viste. Mine egne forfedre bodde et hav unna den gangen. Ingen var blant dem som bodde i Nauvoo eller Winter Quarters, og ingen av dem foretok reisen over slettene. Men som medlem av Kirken gjør jeg med takknemlighet og stolthet krav på denne pionerarven som min egen.
Med samme glede gjør jeg krav på arven etter nyere tids pionerer i Kirken, som bor i alle land og hvis historier om utholdenhet, tro og offer tilføyer strålende nye vers til de siste dagers store salme om Guds rike.
Når min egen familie overveier frasen «fedrenes tro», er det ofte den lutherske tro de tenker på. I flere generasjoner tilhørte våre forfedre denne trosretningen. Min sønn oppdaget faktisk nylig at en av våre familielinjer går tilbake til Martin Luther selv.
Vi hedrer og respekterer oppriktige sjeler fra alle religioner, uansett hvor eller når de levde, som har elsket Gud, selv om de ikke hadde evangeliets fylde. Vi hever vår røst i takknemlighet for deres uselviskhet og mot. Vi omfavner dem som brødre og søstre, barn av vår himmelske Fader.
Vi tror det er en grunnleggende menneskerett å «dyrke Den Allmektige Gud i overensstemmelse med vår egen samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker».4
Våre fedre kommer fra mange trosretninger og tradisjoner
Etter hvert som Jesu Kristi gjenopprettede Kirke får fotfeste over hele verden – nå med over 13 millioner medlemmer – får «fedrenes tro» utvidet betydning. For noen kan det være snakk om deres familiearv i et av de mange hundre kristne trossamfunn. For andre kan det være trosretninger og tradisjoner fra Midtøsten, Asia eller Afrika.
Jeg har tilbrakt mesteparten av livet i områder av verden hvor medlemmene av vår Kirke er en liten minoritet. I løpet av denne tiden har jeg ofte sett at når folk får høre om det gjengitte evangelium, gjør det inntrykk – og mange ønsker til og med å slutte seg til Kirken. De ønsker imidlertid ikke å skuffe sine forfedre. De føler at de bør være trofaste mot fedrenes tro.
Jeg husker at jeg som ung mann en søndag la merke til en ny familie i vårt møtehus – en ung mor med to døtre. Det tok ikke lang tid før de tre ble døpt og ble medlemmer av Kirken.
Jeg kjenner historien om deres omvendelse godt, for den eldste datteren het Harriet, og hun skulle senere bli min hustru.
Harriets mor, Carmen, hadde nylig mistet sin mann, og under en periode med selvransakelse ble hun interessert i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Etter å ha studert læresetningene, visste Carmen og hennes døtre at Kirken var sann og planla å la seg døpe.
Da Carmen fortalte sin mor om denne beslutningen, ble imidlertid moren helt fra seg. «Hvordan kan du være så utro mot dine forfedres tro?» spurte hun.
Carmens mor var ikke den eneste som protesterte. Carmens viljesterke søster Lisa ble minst like opprørt over nyheten. Kanskje opprørt er et for svakt ord. Hun var rasende.
Lisa sa at hun skulle finne de unge misjonærene og fortelle dem hvor landet lå. Hun marsjerte til møtehuset og fant misjonærene, og, dere gjettet det, Lisa ble også døpt.
Mange år senere fikk Carmens mor også et vitnesbyrd om at Jesu Kristi evangelium var gjengitt til jorden. Én dag sa hun til sine døtre og barnebarn: «Jeg vil komme til samme himmel som dere.» Mens hun var midt i 70-årene, gikk hun også ned i dåpens vann og ble medlem av Kirken.
Vår Faders tro
Hva er så våre fedres tro? Er det våre foreldres, besteforeldres eller oldeforeldres religion?
Men hva med troen til de gamle før dem? Hva med Abraham, Isak og Jakob? Er ikke de våre fedre? Tilhører vi ikke Israels hus? Hva med Noah og Enok og våre første foreldre, Adam og Eva?
Hva med Frelseren og disiplene som fulgte ham?
Troen til vår Fader i himmelen har vært konsekvent siden tidenes begynnelse, ja, siden før verdens grunnvoll ble lagt. Åpenbareren Johannes beskrev en krig i himmelen5. Stridsspørsmålet var handlefrihet, slik det er i dag. Alle som noensinne har levd på denne jorden, var blant dem som kjempet mot Satan og sto sammen med Sønnen og Faderen. Skylder vi ikke derfor vår himmelske Fader troskap?
Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke tror vi «på Gud den evige Fader og på hans Sønn Jesus Kristus og på Den Hellige Ånd».6 «Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.»7 Vi tror på lykkens store plan, forløsningsplanen, frelsesplanen, hvorved Guds barn kan få oppleve jordelivet og vende tilbake til Faderens nærhet – en barmhjertig plan som ble lagt før denne verdens grunnvoll ble lagt.
Dette er vår Faders plan og tro!
Jeg vitner om at Jesu Kristi gjengitte evangelium er vår himmelske Faders tro. Det er hans sannhet åpenbart til hans tjenere profetene fra Adam og frem til vår egen tid. Faderen og Sønnen viste seg for Joseph Smith for å gjengi vår Faders tro her på jorden, og den skal aldri mer bli borttatt. Gud ønsker at alle hans barn skal motta den, uavhengig av deres bakgrunn, kultur eller tradisjon. Sann religion skulle ikke ha sitt utspring i det som behager menneskene eller i forfedrenes tradisjoner, men snarere i hva som behager Gud, vår evige Fader.
Fortsatt åpenbaring er et grunnleggende kjennetegn ved denne troen. Joseph Smiths første bønn er et mektig vitnesbyrd om dette. Åpenbaring er et konstant kompass som alltid holder oss innrettet på vår himmelske Faders vilje og tro.
Vår himmelske Fader elsker sine barn. Han hører de ydmyke og oppriktiges bønner fra alle nasjoner, tunge-mål og folk. Han gir lys til dem som søker og hedrer ham og er villige til å adlyde hans bud. Vi erklærer med glede at vår Faders tro finnes på jorden i dag.
Vi innbyr alle på denne vakre jord til å smake hans lære og se om den ikke er søt, god og dyrebar. Vi ber de oppriktige av hjertet om å lære om dette og spørre sin Fader i himmelen om ikke det er sant. Ved å gjøre dette kan alle oppdage, omfavne og vandre i sin Faders sanne tro, en tro som vil gi dem frelse8.
Dette er vårt budskap til verden.
Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at Gud Faderen, hans Sønn Jesus Kristus og Den hellige ånd virkelig lever, og om levende profeter som har nøklene som har kommet i ubrutt rekkefølge fra Joseph Smith til Thomas S. Monson i dag. I Jesu Kristi navn. Amen.