Gi akt på profetenes ord
Som Kirkens prestedømsbærere er det vårt høytidelige ansvar å følge vår profet.
Mine kjære brødre i prestedømmet, jeg er takknemlig for å kunne være sammen med dere på dette generalkonferansemøtet på denne historiske dagen.
Vi beundrer dem som risikerer sitt liv for å redde noen i fare.1 Da jeg besøkte Syd-California under de voldsomme brannene i fjor, dro jeg derfra med to inntrykk. Det første var hvordan Kirkens medlemmer kom de trengende til unnsetning. Det andre var hvor stor pris de satte på brannmannskapene. En huseier beskrev det han så brannmannskapene gjøre. Han forklarte at Santa Ana-vindene blåser fra den varme ørkenen mot havet. Når en brann først har brutt ut, bærer disse varme ørkenvindene flammene i en hastighet på opptil 113 km/t. Huseieren beskrev sin takknemlighet og beundring, idet han så brannmannskapene stå med slangene sine bak et ryddet område i møte med vegg av flammer som var opptil 3 meter høye og kom mot dem i enorm hastighet. Disse modige menn og kvinner klarte å redde både mennesker og hjem, mens de selv hele tiden var i fare.
Av og til går vi som enkeltpersoner og som kirke gjennom perioder med krise og fare. Noen oppstår raskt, som en brann. Andre er ubestemmelige og går nesten ubemerket hen til de er over oss. Noen krever heltedåder, men de fleste er mindre oppsikts- vekkende. Vår reaksjon er helt avgjørende. I kveld har jeg tenkt å understreke på nytt for prestedømsbærere hvor viktig det er å gi akt på profetenes ord. Dette er en sikker måte å møte fysiske og åndelige farer på av alle slag. Noen illustrasjoner kan være til hjelp.
Mange av dere har deltatt i marsjer for å oppleve og forstå den dramatiske redningen av Willies og Martins håndkjerrekompani. Jeg ble først kjent med denne redningsaksjonen som tenåring. Mor ga meg en bok skrevet av Orson F. Whitney, som senere skulle bli apostel.2 Eldste Whitneys bok gjorde meg kjent med den heltemodige aksjonen som ble ledet av Brigham Young for å redde håndkjerrekompaniene. De hadde blitt overrasket av vinterstormer på Wyomings høysletter. Noen var døde, og mange andre lå på dødens rand. Brigham Young ble oppmerksom på deres forfatning, og på generalkonferansen i oktober 1856 ba han de hellige om å slippe det de hadde i hendene og redde dem som sto fast på slettene.3
Responsen var dramatisk. Eldste Whitney rapporterte: «Disse modige mennene – for det var med fare for sitt eget liv de trosset vinterstormene på slettene – udødeliggjorde seg selv og gjorde seg fortjent til evig takk-nemlighet fra de mange hundre som uten tvil ble reddet fra døden i siste liten pga. deres handling.»4
Én grunn til at mor hadde gitt meg boken var at eldste Whitney spesielt hadde nevnt min oldefar, David Patten Kimball, som hadde deltatt i redningsaksjonen da han var 17 år gammel. Redningsmennene kjempet mot den dype snøen og de lave temperaturene under store deler av redningsaksjonen. På stor personlig bekostning hjalp David og de andre mange av pionerene over den iskalde Sweetwater-elven.5 Denne sanne historien gjorde dypt inntrykk. Jeg ville vise min hengivenhet til Herren gjennom en eller annen dramatisk handling. Under et besøk til min bestefar, forklarte han imidlertid at da president Brigham Young sendte hans far, David, og de andre unge mennene ut på dette redningsoppdraget, ga han dem beskjed om å gjøre alt som sto i deres makt for å redde håndkjerrekompaniene, selv om deres eget liv sto i fare.6 Deres tapre handlinger gikk spesifikt ut på at de fulgte profeten Brigham Young, og ved å gjøre dette uttrykte de sin tro på den Herre Jesus Kristus. Bestefar fortalte meg at konsekvent og trofast å gå inn for å følge en profets råd, er den sanne lærdom jeg skulle hente fra min oldefars tjeneste. Heltemodig som det var at David og de andre hjalp til med å redde pionerene, er det også tappert i dag å følge vår profets råd.
En beretning fra Det gamle testamente som ofte fortelles, illustrerer dette prinsippet. Na’aman, en fremstående leder i Syria, var spedalsk. Han fikk høre at profeten Elisa i Israel kanskje kunne helbrede ham. Elisa sendte en budbringer til Na’aman med beskjed om at han skulle vaske seg i Jordan-elven syv ganger. Først ble Na’aman skuffet over dette rådet. Tjenerne hans sa imidlertid: «Dersom profeten hadde bedt deg gjøre noe vanskelig, ville du da ikke ha gjort det?» Så fulgte Na’aman profeten Elisas råd, og ble ren.7
I likhet med Na’aman ønsker kanskje dere unge prestedømsbærere å gjøre «noe vanskelig» eller delta i noe dramatisk som håndkjerreredningen. Dere trenger imidlertid bare bestemme dere for å følge profetens råd. Det første presidentskap har gjentatt sin beslutning om å heve verdighetsnivået på unge mennesker som anbefales for misjonærtjeneste. Å holde dere fri for verdens synder og oppfylle de høye normene for misjonærtjeneste, skulle være ett mål. Å forberede dere til å forkynne evangeliet og redde noen av vår himmelske Faders barn åndelig sett, er både betydningsfullt og heltemodig. Dere kan ta denne utfordringen.
Gjennom alle tider har en kjærlig Fader i himmelen og hans Sønn Jesus Kristus, som leder denne Kirken, velsignet oss med profeter som gir råd og advarer mot fremtidige farer.8 I Lære og pakter kapittel 21, taler Herren spesifikt om profeten når han erklærer:
«Derfor skal dere, kirken, gi akt på alle de ord og befalinger som han skal gi dere etter hvert som han mottar dem og vandrer i all hellighet for meg,
for hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn, i all tålmodighet og tro.»9
Vi har i dag hatt det store privilegium i en høytidelig forsamling å få oppholde president Thomas S. Monson som vår profet, seer og åpenbarer og som Kirkens 16. president i denne evangelieutdeling. Senere på denne konferansens prestedømsmøte vil vi bli velsignet med å få høre hans første generalkonferansetale som Kirkens president. Vi vil ønske å oppholde ham med vårt hjerte og våre handlinger, idet vi følger nøye med på det han sier og det vi føler.
Min kjærlighet til og takknemlighet for vår forrige profet, president Gordon B. Hinckley, er dypt rotfestet i mitt hjerte og vil følge meg i all evighet. Men akkurat som vi har plass i vårt hjerte til alle barn som kommer inn i vår familie, føler vi den samme kjærlighet og hengivenhet til hver profet Herren kaller til å lede sin Kirke.
Profeter blir inspirert til å gi oss profetiske prioriteringer for å beskytte oss mot farer. For eksempel ble president Heber J. Grant, som var profet fra 1918 til 1945, inspirert til å legge vekt på overholdelse av visdomsordet,10 prinsippet med løfte som ble åpenbart av Herren til profeten Joseph.11 Han understreket viktigheten av ikke å røyke eller drikke alkohol, og ba biskopene om å ta opp disse prinsippene under tempelintervjuer.
Den gangen var røyking akseptert i samfunnet som en passende, til og med glamorøs adferd. Legestanden godtok røyking med liten bekymring fordi de vitenskapelige studiene som knytter sigarettrøyking til flere former for kreft, lå langt inn i fremtiden. President Grant talte med stor kraft, og vi ble kjent som et folk som avholder seg fra alkohol og tobakk.
På slutten av 1960-tallet nådde stoffmisbruket epidemiske proporsjoner over hele verden. Selv om det var noen medlemmer som var opprørske, klarte det store flertall av Kirkens ungdom å unngå skadevirkningene av narkotika.
Å adlyde Visdomsordet ga våre medlemmer, spesielt våre unge, en forebyggende vaksine mot stoffmisbruk og de medfølgende helseproblemene og moralske farene. Dessverre ser det ut til at stoffmisbruket er i ferd med å ta seg opp igjen. Etterlevelse av Visdomsordet i dag vil befri dere for noen av de alvorligste farer dere kan møte i dette liv.
Noen ganger lærer profeter oss profetiske prioriteringer som gir oss beskyttelse nå og i fremtiden. Ett eksempel er president David O. McKay, som var profet fra 1951 til 1970. Han la stor vekt på familien. Han forkynte at ingen suksess i livet kan oppveie at man svikter i hjemmet12. Han oppfordret medlemmene til å styrke familien ved å øke sin religionsutøvelse. Hans læresetninger var en beskyttelse mot den forvitring av ekteskapet som institusjon som kom etter hans bortgang.13 På grunn av president McKays undervisning, styrket de siste-dagers-hellige sitt engasjement for familien og evig ekteskap.
Som Kirkens prestedømsbærere er det vårt høytidelige ansvar å følge vår profet. Vi oppholder president Monson og hans rådgivere, president Eyring og president Uchtdorf.
Vi vil at dere unge skal vite at president Thomas S. Monson har blitt forberedt av Herren fra sin ungdom av til å bli profet.14 Etter å ha tjenestegjort i Sjøforsvaret på slutten av 2. verdenskrig, ble han ordinert til biskop som 22-åring, for deretter å virke i stavspresidentskapet. 32 år gammel var han misjonspresident i Canada, sammen med sin kjæreste og ledsager Francis Monson. Han ble kalt til apostel av president McKay da han var bare 36 år gammel. Han er den yngste som er kalt til apostel de siste 98 årene, og han har vært apostel i over 44 år. De siste 22 årene har han vært rådgiver til president Ezra Taft Benson, Howard W. Hunter og Gordon B. Hinckley.15
Kapittel 81 i Lære og pakter gir instruksjoner til en rådgiver i Det første presidentskap. Det inneholder viktige prestedømsprinsipper. Den første instruksjonen er å være «trofast i rådsarbeide». President Monson har vært trofast i rådsarbeidet med hver av de tre profetene han har virket under. Det første presidentskaps enhet i alle sine viktige beslutninger har vært et eksempel for oss alle som prestedømsbærere i forbindelse med lederskapsutøvelse i Kirken.
Den andre instruksjonen gjelder å forkynne evangeliet. President Monson har vært en god misjonær hele sitt liv. Hans personlige misjonærarbeid, hans tilsyn med misjonæravdelingen og hans oppgave med å kalle og lære opp misjonspresidenter, gjøres alltid med entusiasme. Han bidro betydelig til den nye misjonærveiledningen Forkynn mitt evangelium. I tillegg til å bidra med verdifullt innhold, sørget han for at det ble tatt med sanne historier for å gjøre veiledningen mer levende. Som boktrykker forbedret han design og layout. Han er i sannhet en god misjonær.
Den tredje instruksjonen er som følger: «Derfor, vær trofast, forbli i det embede jeg har utpekt deg til, styrk de svake, løft de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær.»16 Mange av våre brødre og søstre står overfor overveldende problemer. Det er gjennom vår Kristus-lignende hjelp til dem at vi som prestedømsledere, foreldre, venner og hjemmelærere kan være som dem som reddet håndkjerrekompaniene.
President Monsons redningsarbeid på dette området har vært spesielt eksemplarisk. Som biskop lærte han å se til medlemmenes behov. Han har holdt kontakt med og hjulpet deres barn og barnebarn. Til tross for en krevende timeplan, talte han i begravelsen til alle de 84 enkene som tilhørte menigheten hans mens han var biskop.
Han har hjulpet de trengende på en bemerkelsesverdig og personlig måte. Hans mangeårige tilsyn med humanitærarbeid har vært til velsignelse for mennesker over hele verden, både medlemmer og ikke-medlemmer. Hans personlige tjenestegjerning har vært Kristus-lik, og har gitt trøst og fred til utallige mennesker. En venn av meg som mistet et barnebarn i en tragisk ulykke, fortalte meg at hans sorg var nesten ufattelig. President Monsons hjelp vendte nesten overveldende sorg til den fred som overgår all forstand. Hans personlige hjelp til de syke og nødlidende har vært ekstraordinær.
President Monson har gjort sitt aller beste for å «styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær». Han har foredlet sitt kall som rådgiver i Det første presidentskap på bemerkelsesverdig vis. Han har tappert vitnet om Jesu Kristi navn i hele verden, hvilket er alle apostlers hovedoppgave.
Som den gang nyeste medlem av De tolv som deltok i min første omorganisering av Det første presidentskap i et rom ovenpå i Salt Lake tempel nå i februar, opplevde jeg Åndens bekreftelse idet De tolv enkeltvis og enstemmig oppholdt president Monson som Herrens profet og Kirkens president.
Jeg er takknemlig for vår Fader i Himmelen, som elsker oss, og for hans Sønn Jesus Kristus, som er vår Frelser, og som gjennom forsoningen er, den som i siste instans kan redde oss fra livets fysiske og åndelige farer. Han er vår talsmann hos Faderen. Om dette bærer jeg vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn. Amen.