Dagen i dag
Så sant vi har levd slik i dag at vi kan gjøre krav på forsoningens rensende nåde, vil vi leve evig hos Gud.
For tre uker siden gikk jeg tilbake til fortiden. I samme øyeblikk gjenoppdaget jeg dagen i dag. Det er dagen i dag jeg vil tale om.
Et oppdrag i Kirken hadde ført meg over det enorme Stillehavet til Vietnam. For meg var dette mer enn en flytur over et hav. Det var et skritt tilbake i tid. Over 40 år tidligere hadde jeg tjenestegjort på slagmarken i dette landet som infanterioffiser. Jeg hadde hatt sterke minner gjennom de mellomliggende tiårene om dette landet, dets folk og mine kamerater som jeg hadde tjenestegjort sammen med. Jakob skrev en gang: «Våre liv svant … hen som en drøm» (Jakob 7:26). Slik hadde det vært for meg. Og nå vendte jeg tilbake fra mine minner og til det stedet jeg mintes etter nesten et halvt århundre. Mitt oppdrag i Kirken ble avsluttet, og jeg bestemte meg for igjen å besøke slagmarkene. Sammen med min kjære hustru foretok jeg pilegrimsferden.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet å finne etter så mange år. Det jeg fant, var iallfall høyst uventet. Istedenfor et krigsherjet folk fant jeg en ungdommelig, livfull befolkning. Istedenfor et landskap skjemmet av granatkratre, fant jeg fredelige, grønne enger. Til og med jungelveksten var ny. Jeg forventet vel delvis å finne fortiden, men det jeg fant var nåtiden … og løftet om en lys fremtid. Jeg tenkte på at «om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang» (Salmene 30:5).
Da jeg atter satte min fot på jordet og gikk langs en jungelsti, kunne jeg igjen i mine tanker høre knatringen fra et maskingevær, hvinet fra en granatsplint og spetakkelet fra håndvåpen. Jeg så igjen for meg de bronsefargede, ungdommelige ansiktene til venner som «viste den største mulige oppofrelse» (Abraham Lincoln, Gettysburg-talen). Og jeg tenkte spesielt på én av dem og én dag – en eneste dag – 3. april 1966, palmesøndag, påske – for nesten nøyaktig 42 år siden i dag.
Infanteribataljonen vår hadde vært i Vietnam i flere måneder. Jeg var løytnant og leder for en geværtropp. Vi var nesten konstant innblandet i stridshandlinger. Denne dagen opprant med vår bataljon langt inne på fiendtlig territorium. Svært tidlig sendte vi ut en rekognoseringspatrulje på rundt 10 mann. En av dem var sersjant Arthur Morris. Flere av mennene ble såret i en skuddveksling, deriblant sersjant Morris, som fikk et lite streifsår. Til slutt klarte mennene å halte seg tilbake til våre linjer.
Over radioen ba vi om et sanitetshelikopter. Da vi fikk de sårede ombord på helikopteret, ba jeg sersjant Morris også om å gå ombord. Han takket nei. Igjen oppfordret jeg ham. Igjen takket han nei. Enda en gang formante jeg ham. Igjen nektet han. Til slutt sa jeg: «Sersjant Morris, kom deg på det helikopteret.»
Han så på meg med et bedende blikk. «Vær så snill,» sa han, og så disse ordene som jeg aldri vil glemme: «De tar ikke knekken på en tøffing som meg.»
Hele opptrinnet er etset inn i mitt sinn som et krigsskuespill – lysningen i jungelen, det utålmodige, pulserende rotorbladet på helikopteret, piloten som så forventningsfullt på meg og min venn som tryglet om å få bli hos mennene sine. Jeg ga etter. Jeg vinket avsted helikopteret med sin livline til morgendagen. Før solen gikk ned den dagen, lå min kjære venn sersjant Arthur Cyrus Morris død på bakken, felt av fiendtlig ild. I mitt sinn hører jeg om og om igjen som et ekko hans ord: «De tar ikke knekken, de tar ikke knekken, de tar ikke knekken …»
På én måte tok han naturligvis fryktelig feil. Jordelivet er så sårbart. Et eneste hjerteslag, et eneste ånde-drett, skiller denne verden fra den neste. I det ene øyeblikket var min venn livlig og levende, i det neste hadde hans udødelige ånd flyktet og etterlatt hans jordiske tabernakel som en klump med livløs leire. Døden er et forheng vi alle må gå gjennom, og i likhet med sersjant Arthur Morris vet ingen av oss når det vil skje. Av alle utfordringer vi møter, er kanskje den største en misoppfatning om at jordelivet fortsetter for evig, og dens følge, at vi kan utsette til i morgen det å be om og gi tilgivelse, noe Jesu Kristi evangelium lærer oss er en av hovedhensiktene med jordelivet.
Denne dypsindige lære forklares av Amulek i Mormons bok:
«For se, dette liv er den tid menneskene har til å forberede seg til å møte Gud. Ja, se, denne livsdag er dagen menneskene har til å utføre sitt arbeide.
… [Derfor] ber jeg dere innstendig om ikke å utsette deres omvendelsesdag inntil enden,
… for den samme ånd som er i besittelse av deres legeme når dere forlater dette liv, den samme ånd vil ha makt til å besitte deres legeme i den evige verden» (Alma 34:32-34, uthevelse tilføyd).
For et treffende uttrykk Amulek bruker – «denne livsdag»! Apostelen Jakob sa det slik: «Dere som ikke kjenner morgendagen! For hva er vel deres liv? Dere er jo bare en røk som viser seg en liten stund og så er borte» (Jakobs brev 4:14). Den person vi er når vi forlater dette liv, er den person vi vil være når vi går inn i det neste. Heldigvis har vi dagen i dag.
Selv om sersjant Morris tok fryktelig feil, hadde han også på storartet vis rett! Vi er udødelige, i den forstand at Kristi forsoning overvinner døden, både den fysiske og den åndelige. Og forutsatt at vi har levd slik idag at vi kan gjøre krav på forsoningens rensende nåde, vil vi leve evig hos Gud. Dette liv er ikke så mye en tid for å få og samle, som det er en tid for å gi og utvikle seg. Jordelivet er slagmarken hvor rettferdighet og barmhjertighet møtes. Men de trenger ikke møtes som fiender, for de er forsonet gjennom Jesu Kristi forsoning for alle som bruker dagen i dag klokt.
Det gjenstår bare for dere og meg både å søke og tilby denne tilgivelsen – både å omvende oss og vise kjærlighet til andre – hvilket gjør oss i stand til å gå gjennom døren som Frelseren holder åpen, og slik går vi over terskelen fra dette liv til opphøyelse. Dette er dagen til å tilgi andre deres overtredelser, i full visshet om at Herren dermed vil tilgi våre. Som Lukas så passende skrev: «Vær barmhjertige» (Lukas 6:36; uthevelse tilføyd). Vi når kanskje ikke fullkommenhet her, men vi kan være barmhjertige. Når alt kommer til alt, er omvendelse og tilgivelse noen av de viktigste kravene Gud stiller til oss.
Min pilegrimsferd tilbake i tid var slutt, og jeg betraktet de fredelige engene idag og så i deres fruktbarhet løftet om morgendagen. Jeg tenkte på min venn sersjant Arthur Cyrus Morris. Jeg tenkte på den skjebnesvangre palmesøndagen den gangen. Og jeg var dypt takknemlig for påskemorgenens Forløser som gir oss liv, hvis underkastelse under alle ting gjør det mulig for oss å stige opp over alle ting – i morgen, om vi bare bruker dagen i dag godt. I Jesu Kristi navn. Amen.