Å se, strekke seg mot og komme til Kristus
Messias strekker ut sin barmhjertige arm, alltid ivrig etter å ta imot oss – hvis vi velger å komme til ham.
I Minerva Teicherts praktfulle maleri Kristus i rød kappe står menneskenes Frelser majestetisk med naglegap i hendene og utstrakte armer. Med ømhet og medfølelse ser han ned på kvinnene som prøver å nå ham.
Jeg liker symbolikken med kvinner som strekker seg frem for å røre ved Frelseren. Vi lengter etter nærhet til Herren, for vi vet at han elsker hver og en av oss og ønsker å omfavne oss «for evig i … [sin] kjærlighets armer».1 Hans berøring kan helbrede lidelse – åndelig, følelsesmessig og fysisk. Han er vår Talsmann, vårt Forbilde, vår gode Hyrde og Forløser. Hvor skulle vi ellers vende oss – hva ellers skulle vi strekke oss mot – hvor ellers skulle vi gå – enn til Jesus Kristus, «troens opphavsmann og fullender»?2
Han forkynte: «Ja, sannelig … hvis dere vil komme til meg, skal dere få evig liv. Se, min barmhjertighets arm er utrakt mot dere, og hver den som vil komme, ham vil jeg ta imot.»3 Hans løfte innbyr oss ikke bare til å strekke oss mot ham, men også til å ta det viktige neste steg: å komme til ham.
Dette er en så motiverende og oppmuntrende lære. Messias strekker ut sin barmhjertige arm, alltid ivrig etter å ta imot oss – hvis vi velger å komme til ham. Når vi kommer til Frelseren «av hele [vårt] hjerte»,4 vil vi føle hans kjærlige berøring på en høyst personlig måte.
En «kvinne»5 tok dette valget og følte hans berøring. «Det var en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde brukt til leger alt det hun skulle leve av, men kunne ikke bli helbredet av noen.
Hun kom nå bakfra og rørte ved kanten på kappen hans. Og straks stanset blødningen.
Og Jesus sa: Hvem var det som rørte ved meg? Men da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester! Folkemengden trykker og trenger deg jo! [Og du sier: Hvem rørte ved meg?]
Men Jesus sa: Noen rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.
Da nå kvinnen så at det ikke var skjult, kom hun skjelvende frem. Hun falt ned for ham, og mens alle hørte på, fortalte hun hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun straks var blitt helbredet.
Han sa til henne: Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred!»6
Jeg har spurt meg selv hva som kunne ha hendt hvis denne kvinnen med blødninger ikke hadde trodd tilstrekkelig på Frelseren til å gjøre det som måtte til for å røre ved kanten på kappen hans. I den trengselen kan jeg tenke meg at det skulle mye til bare å komme i nærheten av ham. Likevel «tvilte hun ikke»,7 hun ga seg ikke.
Slik må også vi vise at tro på Frelseren har gjennomtrengt vårt hjerte i den grad at vi foretar oss noe.
En venninne fortalte meg om en situasjon da hun var utrøstelig. Hun følte slik sorg over en familietragedie at en dag klarte hun ikke engang å gå ut. Uanmeldt kom en søster i Hjelpeforeningen til henne og sa: «Jeg fikk en følelse av at du trengte meg.» Søsteren hverken spurte eller grov om detaljer, men tok min venninne i armene sine og spurte: «Vil du at vi skal be?» Etter bønnen gikk søsteren. En slik kontakt og følsom fremgangsmåte gjorde mye for å hjelpe min venninnes knuste hjerte.
Denne kjærlige søsteren i Hjelpeforeningen lyttet ikke bare til Ånden, hun handlet på dens tilskyndelse. I realiteten viste hun at den dyd som finnes i de frelsende læresetninger, hadde grepet henne så dypt at hun daglig arbeidet med å bli Kristus lik. Hennes handlinger gjenspeilte en personlig forståelse av at «kjærligheten svikter aldri».8
Om de millioner av dere trofaste Hjelpeforenings-søstre som i likhet med denne barmhjertige søsteren gjenspeiler Kristi evige kjærlighet,9 eller nestekjærlighet, har president Gordon B. Hinckley sagt: «Utallige er de gjerninger disse enestående, strålende uselviske kvinner har gjort for å komme nødstedte til unnsetning, forbinde sårene til sårede, gi trøst og oppmuntring til vanskeligstilte … løfte dem som har falt, og gi dem styrke og oppmuntring og vilje til å fortsette.»10
Denne viljen til å fortsette i møte med vår Frelser krever noen ganger øyeblikkelig omvendelse. Det krever at vi erkjenner å ha begått feil eller at vi ikke har gjort hva vi kunne for å oppmuntre eller hjelpe noen. Slike personlige kurskorrigeringer av tanke, handling eller ord er avgjørende for alle som ønsker å komme til Kristus. De representerer individuelle valg om hvordan vi vil røre ved hverandre bokstavelig og billedlig.
Vi kommer nærmere Frelseren når vi omfavner andre med kjærlige armer. Eller vi gjør det ikke. Vi lindrer følelsesmessige eller fysiske sår. Eller vi gjør det ikke. Vi betrakter hverandre med kjærlig blikk fremfor med et kritisk øye. Eller vi gjør det ikke. Vi ber om tilgivelse for skade vi har forårsaket, selv om det var utilsiktet. Eller vi gjør det ikke. Vi tar den harde åndelige belastningen ved å tilgi dem som har krenket oss. Eller vi gjør det ikke. Vi retter raskt opp våre feil eller det vi har oversett i personlige forhold, så snart vi blir klar over det. Eller vi gjør det ikke.
Som dere vet jeg hva det vil si å foreta avgjørende kursendringer. Jeg husker en gang da jeg, utilsiktet, fornærmet en søster i menigheten. Jeg følte trang til å oppklare saken, men jeg må medgi at stoltheten holdt meg fra å gå til henne og be om tilgivelse. Familien, andre forpliktelser og mye annet – jeg fant unnskyldninger for å utsette min omvendelse. Jeg var sikker på at alt ville løse seg av seg selv. Men det gjorde det ikke.
I nattens stillhet, ikke bare én, men flere netter, våknet jeg med en klar forståelse av at jeg ikke fulgte den kurs Herren ønsket. Jeg handlet ikke i samsvar med min tro på at hans barmhjertige arm virkelig var utrakt mot meg – hvis jeg ville handle rett. Jeg ba om styrke og mot, ydmyket meg og dro hjem til søsteren og ba om tilgivelse. Det viste seg å bli en god, helbredende erfaring for oss begge.
Noen ganger skjer en personlig kursendring så raskt som å stanse våre raske skritt mot utgangen etter kirkens møter, og istedenfor krysse foajeen for å hilse på en ensom søster som vi vet vil snakke lenge. Ofte vil den være like langsiktig som å stadig heve oss over irritasjon mot familiemedlemmer som behandler oss tankeløst – mens vi hele tiden prøver å bygge opp et positivt forhold. Stadig vil slike kurskorrigeringer, som er helt nødvendige i omvendelsen, gi «rettferdighets salige frukt».11
I søken etter denne rettferdige frukten er det ikke til å undres over at vi, i likhet med kvinnene i Minerva Teicherts praktmaleri, strekker oss med lengsel og beundring mot Frelseren, for vi vet at han «rekker ut barmhjertighetens arm mot dem som setter sin lit til ham».12 Siden dette strålende løftet er sant, hvor ellers kunne vi gå, hva ellers kunne vi strekke oss mot, hvor ellers kunne vi komme enn til Jesus Kristus, Verdens Lys, Guds Lam, vår Messias?
Jeg vet at «Rettferdighetens Sønn [står] frem med legedom i sine vinger»,13 ikke bare for en viss kvinne med blødninger, men også for enhver av oss. Han vil lede og velsigne og samle oss – hvis vi vil velge å komme til ham. Måtte vi gjøre det hver eneste dag av vårt liv.
I Jesu Kristi navn, amen.