Og det er ikke noe anstøt for dem
Gjennom Jesu Kristi forsonings styrkende kraft, kan dere og jeg bli velsignet så vi kan unngå å ta anstøt.
Jeg ber om at Den hellige ånd må bistå meg og dere mens vi sammen tar for oss viktige prinsipper i evangeliet.
En av mine favorittaktiviteter som prestedømsleder er å besøke Kirkens medlemmer i deres hjem. Jeg liker spesielt å kontakte og snakke med medlemmer som ofte beskrives som «mindre aktive».
I løpet av de årene jeg var stavspresident, kontaktet jeg ofte en av biskopene og ba ham ved hjelp av bønn å velge ut enkeltpersoner eller familier vi kunne besøke sammen. Før vi dro til et hjem, knelte biskopen og jeg ned og ba vår himmelske Fader om veiledning og inspirasjon for oss og for medlemmene vi skulle møte.
Våre besøk var ganske enkle og rett på sak. Vi uttrykte vår kjærlighet og fortalte hvor takknemlige vi var for å få komme hjem til dem. Vi forsikret at vi var Herrens tjenere i hans ærend til deres hjem. Vi ga uttrykk for at vi savnet og trengte dem – og at de trengte det gjengitte evangeliums velsignelser. Og en eller annen gang tidlig i vår samtale stilte jeg ofte et spørsmål som dette: «Kan du være så snill å hjelpe oss å forstå hvorfor du ikke aktivt tar del i Kirkens velsignelser og programmer?»
Jeg gjennomførte flere hundre slike besøk. Hver enkelt, hver familie, hvert hjem og hvert svar var forskjellig. Men i årenes løp har jeg sett en fellesnevner i mange av svarene på mine spørsmål. Ofte fikk jeg svar som disse:
«For mange år siden sa en mann noe til meg på Søndagsskolen som såret meg, og jeg har ikke vært der siden.»
«Ingen i grenen hilste på meg eller søkte kontakt med meg. Jeg følte meg utenfor. Jeg ble såret over uvennligheten i grenen.»
«Jeg var ikke enig i de rådene biskopen ga meg. Jeg setter ikke mine ben i den bygningen igjen så lenge han har den stillingen.»
Mange andre grunner til anstøt ble nevnt – fra doktrinære meningsforskjeller mellom voksne til spydigheter, erting og det å bli holdt utenfor av ungdom. Men fellesnevneren var: «Jeg ble såret av …»
Biskopen og jeg lyttet oppmerksomt og oppriktig. En av oss kunne så spørre om deres omvendelse til og vitnesbyrd om det gjengitte evangelium. Mens vi snakket sammen, hendte det ofte at tårene vellet frem da disse gode menneskene husket Den hellige ånds bekreftende vitnesbyrd og beskrev sine tidligere åndelige opplevelser. De fleste «mindre aktive» jeg har besøkt, hadde et merkbart og gripende vitnesbyrd om sannheten av det gjengitte evangelium. Likevel tok de for tiden ikke del i Kirkens aktiviteter og møter.
Så pleide jeg å si noe sånt som dette: «La meg se om jeg har forstått hva som skjedde med deg. Fordi noen i Kirken fornærmet deg, har du ikke blitt velsignet ved nadverdens ordinans. Du har trukket deg tilbake fra Den hellige ånds konstante veiledning. Fordi noen i Kirken fornærmet deg, har du avskåret deg selv fra prestedømsordinanser og det hellige tempel. Du har avbrutt din mulighet til å tjene andre og til å lære og vokse. Og du reiser barrierer som vil hemme dine barns, dine barnebarns og fremtidige generasjoners åndelige utvikling.» Ofte tenkte vedkommende seg om en stund, og svarte så: «Slik har jeg aldri tenkt på det.»
Biskopen og jeg kom så med en oppfordring: «Kjære venn, vi er her i dag for å si at tiden er inne til å slutte å være såret. Ikke bare trenger vi deg, men du trenger Jesu Kristi gjengitte evangeliums velsignelser. Vær så snill å komme tilbake – nå.»
Velg å ikke bli fornærmet
Når vi tror eller sier at vi har blitt fornærmet, mener vi vanligvis støtt, urettferdig behandlet, avvist eller ikke respektert. Og det forekommer helt klart klønete, pinlige, samvittighetsløse og ondsinnede ting i vår omgang med andre mennesker som vi kan ta anstøt av. Imidlertid er det i bunn og grunn umulig for en annen å fornærme deg eller meg. Det å tro at en annen har fornærmet oss, er grunnleggende feil. Å bli fornærmet er et valg vi tar. Det er ikke en tilstand som påføres eller påtvinges oss av noen eller noe.
Ifølge den storslagne inndeling av alt Gud har skapt, er det ting som virker og ting som blir påvirket (se 2. Nephi 2:13-14). Som sønner og døtre av vår himmelske Fader, har vi blitt velsignet med handlefrihetens gave, evnen til å kunne handle på egenhånd og etter fritt valg. Utrustet med handlefrihet er du og jeg den aktive, og vi skal primært virke og ikke bare bli påvirket. Å tro at noen eller noe kan tvinge oss til å føle oss fornærmet, sint, såret eller bitter, reduserer vår moralske handlefrihet og gjør oss til objekter å påvirke. Som handlefrie personer har imidlertid dere og jeg makt til å handle og til å velge hvordan vi vil reagere på en fornærmende eller sårende situasjon.
Thomas B. Marsh, den første presidenten for De tolv apostlers quorum i denne evangelieutdeling, valgte å ta anstøt på grunn av en uoverensstemmelse om noe så ubetydelig som melkemyse (se Deseret News, 16. april 1856, s. 44). Brigham Young, derimot, ble strengt og offentlig irettesatt av profeten Joseph Smith, men han valgte å ikke ta anstøt (se Truman G. Madsen: «Hugh B. Brown – Youthful Veteran», New Era, april 1976, s. 16).
I mange tilfeller er det å velge å ta anstøt et symptom på en mye dypere og mer alvorlig åndelig sykdom. Thomas B. Marsh lot seg bli påvirket, og resultatet ble til slutt frafall og elendighet. Brigham Young utøvde sin handlefrihet og handlet i henhold til korrekte prinsipper, og han ble et mektig redskap i Herrens hender.
Frelseren er det største eksempel på hvordan vi skulle reagere på potensielt krenkende hendelser eller situasjoner.
«Og på grunn av sine misgjerninger skal verden akte ham for intet. Derfor pisker de ham og han tåler det, og de slår ham og han tåler det, ja, de spytter på ham og han tåler det på grunn av sin kjærlige vennlighet og sin langmodighet mot menneskenes barn» (1. Nephi 19:9).
Gjennom Jesu Kristi forsonings styrkende kraft kan dere og jeg bli velsignet så vi kan unngå å ta anstøt. «Stor fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem» (Salmene 119:165).
Et laboratorium for læring i de siste dager
Evnen til å unngå å ta anstøt kan virke uoppnåelig for oss. Denne evnen er imidlertid ikke forbeholdt eller begrenset til fremstående ledere i Kirken som Brigham Young. Selve beskaffenheten av Forløserens forsoning og formålet med den gjenopprettede kirke, skal hjelpe oss å få nettopp denne formen for åndelig styrke.
Paulus lærte de hellige i Efesus at Frelseren etablerte sin kirke «for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,
inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde» (Efeserne 4:12-13).
Legg merke til bruken av de aktive ordene bli gjort i stand til. Som eldste Neal A. Maxwell beskrev det, er ikke Kirken «et velutstyrt hvilehjem for dem som allerede er fullkomne» («En krenket bror», Lys over Norge, okt. 1982, 79). Kirken er snarere et laboratorium for læring og en arbeidsgruppe hvor vi kan få erfaring ved at vi øver på hverandre under den stadige prosessen med å «fullkommengjøre de hellige».
Eldste Maxwell forklarte også svært skarpsindig at i dette siste dagers lære-laboratoriet vi kjenner som den gjenopprettede kirke, er medlemmene «det kliniske materialet» (se «Jesus the Perfect Mentor», Ensign, februar 2001, s. 13) som er nødvendig for vekst og utvikling. En besøkende lærerinne lærer sin plikt mens hun tjener og viser kjærlighet for sine søstre i Hjelpeforeningen. En uerfaren lærer får verdifull lærdom mens han underviser både deltakende og uoppmerksomme elever, og slik blir han en mer effektiv lærer. En ny biskop lærer hvordan han skal være biskop gjennom inspirasjon og ved å arbeide med menighetens medlemmer, som helhjertet støtter ham, selv når de er klar over hans menneskelige svakheter.
Det å forstå at Kirken er et laboratorium for læring bidrar til å forberede oss på en uunngåelig realitet. På en eller annen måte og en eller annen gang vil noen i Kirken gjøre eller si noe som kan tas som en fornærmelse. Dette vil utvilsomt skje oss alle sammen – og det vil garantert skje mer enn én gang. Selv om folk ikke mener å såre eller fornærme oss, kan de like fullt være ubetenksomme og taktløse.
Dere og jeg kan ikke kontrollere andres intensjoner eller oppførsel. Vi avgjør imidlertid selv hva vi vil gjøre. Husk at dere og jeg har handlefrihet, og vi kan velge å ikke ta anstøt.
Under en farefull periode med krig foregikk en brevveksling Moroni, øverstkommanderende for nephittenes styrker, og Pahoran, landets øverste dommer og guvernør. Moroni, hvis styrker led på grunn av utilstrekkelig støtte fra myndighetene, skrev til Pahoran i en fordømmende tone (Alma 60:2) og anklaget ham for tankeløshet, likegyldighet og forsømmelse. Pahoran kunne lett ha følt motvilje mot Moroni og hans budskap, men han valgte å ikke ta anstøt. Pahoran svarte medfølende og beskrev et opprør mot myndighetene som Moroni ikke var klar over. Og så skrev han: «Se, jeg sier deg, Moroni, at jeg gleder meg ikke over dine store lidelser, ja, det bedrøver min sjel… Og nå, i ditt brev har du klandret meg, men det har ingen betydning. Jeg er ikke sint, men gleder meg over ditt hjertes storhet» (Alma 61:2, 9).
Et av de beste mål på vår egen åndelige modenhet er vår reaksjon på andres svakheter, mangel på erfaring og potensielt fornærmende handlinger. En hendelse eller en uttalelse kan være fornærmende, men dere og jeg kan velge å ikke bli fornærmet – og å si med Pahoran: «Det har ingen betydning.»
To oppfordringer
Jeg avslutter min tale med to oppfordringer.
Oppfordring 1
Jeg oppfordrer dere til å lære om og anvende Frelserens læresetninger om episoder som kan oppfattes som fornærmende.
«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende!
Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere…
Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?
Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?
Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen» (Matteus 5:43-44; 46-48).
Det er interessant at formaningen «vær da fullkomne» kommer rett etter råd om hvordan vi skulle reagere på krenkelser og fornærmelser. Det er ingen tvil om at de strenge kravene som fører til de helliges fullkommengjørelse, innebærer oppdrag som kan prøve oss og utfordre oss. Hvis noen sier eller gjør noe vi anser som fornærmende, er det vår fremste plikt å nekte å ta anstøt og så kommunisere på tomannshånd, ærlig og oppriktig, med vedkommende. En slik fremgangsmåte innbyr Den hellige ånds veiledning og kan oppklare misoppfatninger og få frem den sanne intensjonen.
Oppfordring 2
Mange av de enkeltpersoner og familier som aller mest trenger å høre dette budskapet om å velge å ikke ta anstøt, deltar trolig ikke på konferansen sammen med oss i dag. Jeg tror vi alle kjenner medlemmer som holder seg borte fra Kirken fordi de har valgt å ta anstøt – og som kunne blitt velsignet ved å komme tilbake.
Vil dere være så snill ved bønnens hjelp å finne frem til en dere kan besøke og invitere til igjen å tilbe sammen med oss? Kanskje dere kan gi ham eller henne en kopi av denne talen, eller kanskje dere foretrekker å snakke om de prinsippene vi har gjennomgått i dag. Husk at en slik anmodning skulle formidles med kjærlighet og saktmodighet – og ikke med en nedlatende og stolt holdning.
Hvis vi tar imot denne oppfordringen med tro på Frelseren, kan jeg vitne om og love at dører vil bli åpnet, vår munn vil bli fylt, Den hellige ånd vil bære vitnesbyrd om evige sannheter og vitnesbyrdets flamme vil igjen bli tent.
Som Hans tjener, gjentar jeg Mesterens ord da han erklærte: «Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt» (Johannes 16:1). Jeg vitner om en levende Frelsers guddommelighet og om hans kraft til å hjelpe oss å unngå å ta anstøt. I Jesu Kristi hellige navn, amen.