Han stoler på oss!
Vi må alle en dag stå foran Gud og gjøre regnskap for vår prestedømstjeneste.
For en del år siden ble søster Ellis og jeg kalt til å presidere over Brasil São Paulo nord misjon. Kallet betydde at vi måtte være borte i tre år. Slik omstendighetene var med vår familie og vår bedrift, følte vi det riktig å beholde hjemmet og bedriften i Houston istedenfor å selge dem.
Idet vi begynte å gjøre de nødvendige forberedelsene, skjønte vi at advokaten vår måtte skrive en fullmakt. Det er et juridisk dokument som gir en annen myndighet til å gjøre hva som helst i vårt navn. Den som hadde dette dokumentet, kunne selge hjemmet vårt eller andre verdier, låne penger i vårt navn, bruke pengene våre eller til og med selge bedriften vår. Tanken på å gi noen så mye makt og myndighet over våre anliggender var skremmende.
Vi bestemte oss for å gi vår fullmakt til en vi stolte på, en god venn og partner, som utøvde denne makten og myndigheten på en svært god måte. Han gjorde det vi ville ha gjort om vi var der.
Brødre, tenk på hva Herren har gitt oss – sin makt og myndighet, makten og myndigheten til å handle på vegne av ham i alle ting som angår hans verk!
Med denne prestedømsmyndigheten og, når det er nødvendig, bemyndigelse av dem som har de rette nøklene, kan vi utføre de frelsende ordinanser i hans navn. Vi kan døpe for tilgivelse for synd, bekrefte og meddele Den hellige ånd, overdra prestedømmet og ordinere andre til prestedømsembeder, samt utføre tempelordinanser. I hans navn kan vi administrere hans kirke. I hans navn kan vi velsigne, være hjemmelærere og til og med helbrede syke.
For en tillit Herren har gitt oss! Tenk på det, brødre. Han stoler på oss!
Før vi mottok prestedømmet, var vi allerede forberedt og prøvet. Vi hadde utøvd tro på Jesus Kristus, omvendt oss, blitt døpt og hadde mottatt Den hellige ånds gave. Erfaringsnivået vi tok med oss til vår ordinasjon, varierte. Men den guddommelige fremgangsmåte var den samme. Vi hadde blitt bedt om og intervjuet av personer som utøvde prestedømmets nøkler. Vi hadde blitt oppholdt av Kirkens medlemmer i vår enhet. Vi ble ordinert av en som hadde myndighet og fullmakt til å gjøre det.
Herren er påpasselig med sitt prestedømme. Å utøve hans makt og myndighet er en hellig tillit.
Så fantastisk det er at vi har fortjent Guds tillit! Han stoler på dere! Han stoler på meg!
Når vi mottar prestedømmet, gjør vi det ved en pakt. En pakt er et gjensidig løfte. Han lover å velsigne oss på visse betingelser. Vi lover å oppfylle disse betingelsene. Når vi gjør det, holder Herren alltid sitt ord og gir oss velsignelsen. Vanligvis gir han oss mer enn vi ble enige om. Han er svært generøs.
Da vi mottok Det melkisedekske prestedømme, mottok vi det som kalles prestedømmets «ed og pakt». Vi lover Herren to ting, og han lover oss to ting. Vi lover å være «trofaste og motta disse to prestedømmer» og trofaste i å «foredle [våre] kall». Han lover oss at vi skal bli «helliggjort av Ånden». Og hvis vi er trofaste i alle ting til enden, lover han oss at «alt som min Fader har, skal bli gitt [oss]» (se L&p 84:33-41).
Herren velsigner sine barn gjennom vår tjeneste i prestedømmet. For å hjelpe oss å lykkes med å være trofaste i vår prestedømstjeneste, gir han oss rettledning og advarsler. Han har gjort dette i Skriftene, og han fortsetter å veilede oss gjennom våre ledere og gjennom Den hellige ånds tilskyndelser.
Skriftene inneholder mye rettledning og mange advarsler til bærere av prestedømmet. Et av de beste kapitlene er kapittel 121 i Lære og pakter. I disse få versene lærer Herren oss at prestedømmet bare kan utøves i rettferdighet. Vi skulle behandle andre med overtalelse, tålmodighet og vennlighet. Han minner oss om viktigheten av nestekjærlighet og dyd for å kunne ha Den hellige ånd som vår konstante ledsager.
Dette kapitlet advarer oss også mot de holdningene og handlingene som vil få oss til å miste vår prestedømskraft. Hvis vi «trakter etter menneskers ære», forsøker å «skjule våre synder», «tilfredsstille vår stolthet» eller «vår forfengelige ærgjerrighet» eller prøver å «utøve kontroll» over andre, mister vi prestedømmets kraft (se vers 35-37). Fra det øyeblikk ville vi i så fall utøve prestelist. Vi ville ha forlatt Guds tjeneste og stilt oss til rådighet for Satan.
Det ville vært bra om prestedømsbærere studerte Lære og pakter 121 regelmessig. Det er lett å forstå hvorfor profeter i vår tid har understreket behovet for at vi holder oss verdige, og har gitt oss Til styrke for ungdom som en rettesnor og hjelp for oss.
Én grunn til at vi må holde oss verdige, er at vi aldri vet når vi kan bli bedt om å bruke prestedømmet.
Da vår sønn Matthew var fem, falt han ned fra det høye stupebrettet i et svømmebasseng i nabolaget. Han gikk rett i betongen og pådro seg brudd i hodeskallen og hjernerystelse. Han ble sendt med ambulansehelikopter til Houston Medical Center for akuttbehandling. Jeg trengte hjelp fra prestedømmet øyeblikkelig. Vår hjemmelærer og vår prestedømsleder var begge verdige og forberedt da dette skjedde. De hjalp til med å gi Matthew en velsignelse, og han ble helt frisk igjen.
Vi må være klare til enhver tid. Som vi sier i speiding: «Vær beredt.»
Naturligvis ønsker vi å unngå prestelist. Men apostelen Paulus advarte oss mot en annen fare. Han sa at i vår tid vil det finnes dem som «har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft» (2. Timoteus 3:5).
Hvordan kan vi som prestedømsbærere ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft? Kan det være det at vi har prestedømmet, men ikke utøver det? besøker våre familier istedenfor å undervise dem? ber for noen i en ordinans eller ordinasjon istedenfor å velsigne dem? gjør Herrens arbeid etter beste evne uten først å be om å få vite hans vilje og utføre den på hans måte?
Husk Herrens rettledning til oss gjennom Nephi om at vi «ikke må gjøre noe for Herren uten at [vi] først ber» (2. Nephi 32:9).
For mange år siden ble jeg kalt til rådgiver i presidentskapet for Houston Texas nord stav. Jeg studerte lignelsen om talentene. Dere husker historien. En mann måtte reise bort, så han betrodde sine tjenere det han hadde. Den ene fikk fem talenter, en annen to og den siste én. Da han kom tilbake, ba han dem avlegge regnskap.
Både tjeneren som fikk fem og ga ham ti og den som fikk to og ga ham fire, ble kalt gode og trofaste tjenere. Men det som fanget min oppmerksomhet, var tjeneren som fikk én, tok vare på den og ga den trygt tilbake til sin herre. Jeg ble overrasket over herrens svar. «Du onde og late tjener! … Ta derfor fra ham talenten … og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor.» (Se Matteus 25:14-30.)
Dette virket som en streng reaksjon mot en som lot til å prøve å ta vare på det han hadde fått. Men Ånden lærte meg denne sannheten – Herren forventer at vi utgjør en forskjell! Jeg skjønte i det øyeblikket at vi alle en dag må stå foran Gud og gjøre regnskap for vår prestedømstjeneste og vår forvaltning. Har vi utgjort en forskjell? Var, i mitt tilfelle, Houston Texas nord stav bedre da jeg ble avløst enn da jeg ble kalt?
Heldigvis lærer Herren oss hvordan vi skal være fruktbare, hvordan vi kan utgjøre en forskjell. «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt» (Johannes 15:5). Hvis vi utøver hans prestedømme på hans måte, idet vi følger veiledningen vi får av hans tjenere og hans Ånd, vil vi være gode og trofaste tjenere!
Mine kjære brødre i prestedømmet, vår Herre Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser, lever! Han kjenner oss. Han er glad i oss. Han viste oss tillit ved å gi oss sitt prestedømmes kraft og myndighet. Jeg er et vitne om denne sannheten. Måtte vi bruke hans makt og myndighet til å gjøre hans vilje på hans måte, er min bønn.
Når vi hører fra president Hinckley, president Monson og president Faust, bærer jeg mitt personlige vitnesbyrd om at de alle er profeter, seere og åpenbarere. Jeg ser frem til å få høre deres veiledning. I Jesu Kristi navn, amen.