Så sikker en grunnvoll
Vi kan forankre vår tros grunnvoll, vårt vitnesbyrd om sannheten, så vi ikke vakler, ikke trår feil.
Mine kjære brødre og søstre, både dere innen synsvidde og dere som er forsamlet over hele verden, jeg vil be om deres tro og bønner når jeg tar fatt på det oppdrag og privilegium å tale til dere.
I 1959, ikke lenge etter at jeg tiltrådte min tjeneste som president for Den canadiske misjon i Toronto, Ontario, møtte jeg N. Eldon Tanner, en fremtredende canadier som bare noen måneder senere skulle bli kalt som assistent til De tolv apostlers quorum, deretter til De tolvs quorum og deretter som rådgiver for fire av Kirkens presidenter.
Da jeg møtte ham, var president Tanner administrerende direktør i det store Trans-Canada Pipelines, Ltd., og president for Canada Calgary stav. Han var kjent som «Mr. Integritet» i Canada. Under dette første møtet snakket vi blant annet om de kalde canadiske vintrene, da stormer raser og temperaturen kan ligge godt under frysepunktet i ukevis av gangen, og der iskalde vinder bringer temperaturen enda lenger ned. Jeg spurte president Tanner hvorfor veier og motorveier i det vestlige Canada i det alt vesentlige holdt seg intakte gjennom slike vintre og viste få eller ingen tegn til sprekkdannelse, mens veidekker i mange områder med mildere vintre fikk sprekker, brudd og huller.
Han sa: «Det beror på hvor dypt bærelaget for veidekket ligger. For at det skal holde seg sterkt og ikke danne sprekker, er det nødvendig å legge bærelagene svært dypt. Hvis bærelagene ikke legges dypt nok, kan ikke overflaten tåle store temperaturforskjeller.»
I årenes løp har jeg ofte tenkt på denne samtalen og på president Tanners forklaring, for jeg ser at det han sa, har stor anvendelighet på vårt liv. For å si det enkelt, hvis vi ikke har et dyptgående underlag av tro og et solid vitnesbyrd om sannheten, kan det være vanskelig å tåle motgangens voldsomme stormer og iskalde vinder som vi alle uunngåelig opplever.
Jordelivet er en tid for å prøves, en tid da vi skal vise oss verdige til å vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet. For å kunne bli prøvet må vi ha utfordringer og vanskeligheter. Disse kan knekke oss, og sjelens overflate kan briste og smuldre opp – det kan skje hvis vår tros grunnlag, vårt vitnesbyrd om sannheten, ikke er dypt forankret inni oss.
Vi kan bare støtte oss til andres tro og vitnesbyrd en tid. Til sist må vi ha vårt eget sterke og dypt forankrede bærelag på plass, ellers vil vi være ute av stand til å stå imot livets stormer, som vil komme. Slike stormer kommer på forskjellig vis og måte. Vi kan oppleve sorg og kvaler over et barn på avveier som velger å vike av fra stien som fører til evig sannhet, og heller velger de glatte skråningene som fører til feiltrinn og desillusjon. Sykdom kan ramme oss eller en vi har kjær, og medføre lidelse og noen gang død. Ulykker kan sette sine grusomme spor i erindringen eller forkorte vårt liv. Døden kommer til de eldre på ustøe ben. Dens innkalling høres av personer som knapt har nådd midtveis på livets reise, og bringer ofte små barns latter til taushet.
Til tider kan det virke som det ikke er noe lys i tunnelen, intet daggry til å bryte nattens mørke. Vi føler oss omgitt av smerte på grunn av knuste hjerter, skuffelse over knuste drømmer og fortvilelse over brustne håp. Vi gjentar en inntrengende bønn i Bibelen: «Er det da ingen balsam i Gilead?» (Jeremia 8:22). Vi er tilbøyelige til å betrakte vår personlige ulykke gjennom pessimismens forvrengte prisme. Vi føler at vi er forlatt, knust, alene.
Hvordan kan vi bygge en grunnvoll som er sterk nok til å stå imot slike omskiftninger i livet? Hvordan kan vi bevare den tro og det vitnesbyrd som vil bli krevet, så vi kan oppleve den glede som er lovet de trofaste? Konstant, utholdende innsats er nødvendig. De fleste av oss har opplevd inspirasjon så sterkt at den får tårene frem og vi bestemmer oss for at vi alltid vil stå trofast. Jeg har hørt noen si: «Hvis jeg bare kunne bevare slike følelser for alltid, ville jeg aldri ha vanskeligheter med å gjøre det jeg skulle.» Slike følelser kan imidlertid være flyktige. Den inspirasjon vi føler under disse konferansemøtene, kan svekkes og blekne når mandagen kommer og vi står overfor rutinene i arbeid, skole eller hjem og familie. Dette kan flytte vår oppmerksomhet fra det hellige til det verdslige, fra det som oppløfter til det som, hvis vi tillater det, vil skave av på vårt vitnesbyrd, vår sterke grunnvoll.
Vi bor naturligvis ikke i en verden hvor vi ikke har erfaring med annet enn det åndelige, men vi kan forankre vår tros grunnvoll, vårt vitnesbyrd om sannheten, så vi ikke vakler, ikke trår feil. Hvordan kan vi best tilegne oss og bevare den grunnvoll som må til for å overleve åndelig i den verden vi lever i, kan dere spørre.
La meg gi tre retningslinjer til hjelp.
For det første, befest din grunnvoll gjennom bønn. «Bønnen er sjelens dype trang, tenkt eller sagt med ord» («Bønnen er sjelens dype trang», Salmer, nr. 57).
Når vi ber, så la oss virkelig kommunisere med vår himmelske Fader. Det er lett å la våre bønner bli gjentakelser, å uttrykke ord med lite eller ingen tanke bak. Når vi husker på at hver av oss bokstavelig er en Guds sønn eller datter, vil vi ikke finne det vanskelig å gå til ham i bønn. Han kjenner oss, han elsker oss, han ønsker det som er best for oss. La oss be med oppriktighet og mening, takke og be om det vi føler at vi trenger. La oss lytte etter hans svar så vi kan oppfatte dem når de kommer. Hvis vi gjør det, vil vi bli styrket og velsignet. Vi vil lære å kjenne ham og hans ønsker for oss. Ved å kjenne ham, ved å sette vår lit til hans vilje, vil vår tros grunnvoll bli styrket. Hvis noen av oss har vært sen til å følge rådet om alltid å be, er det ikke noe bedre tidspunkt å begynne enn nå. William Cowper erklærte: «Satan skjelver når han ser den svakeste av de hellige på sine knær.» (I William Neil, red. Concise Dictionary of Religious Quotations [1974], 144.)
La oss ikke neglisjere våre familiebønner. De er en effektiv motvekt mot synd og derfor en ytterst gavnlig katalysator for glede og lykke. Det gamle ordtaket gjelder fortsatt: «Den familie som ber sammen, holder sammen.» Ved å være et forbilde for våre barn mht. bønn, vil vi også hjelpe dem å påbegynne sin egen dypt forankrede tros og vitnesbyrds grunnvoll som de vil trenge hele livet.
Andre retningslinje: La oss studere Skriften og «grunne på den dag og natt», slik Herren rådet oss til i Josvas bok (1:8).
I 2005 aksepterte tusenvis av siste-dagers-hellige president Gordon B. Hinckleys utfordring om å lese Mormons bok innen utgangen av året. Jeg tror virkelig desember 2005 vil være rekord når det gjelder antall timer som ble nedlagt for å gjennomføre utfordringen i tide. Vi ble velsignet da vi utførte oppgaven, våre vitnesbyrd ble styrket, vi fikk mer kunnskap. Jeg vil oppmuntre oss alle til å fortsette å lese og studere Skriftene så vi kan forstå dem og anvende den lærdom vi finner der. Jeg omskriver dikteren James Phinney Baxters ord:
Den som lærer og lærer og aldri vet,
er som den som pløyer og pløyer og aldri sår.
(«The Baxter Collection», Baxter Memorial Library, Gorham, Maine)
Å bruke litt tid hver dag på skriftstudium vil utvilsomt styrke vår tros grunnvoll og vårt vitnesbyrd om sannheten.
Gjenkall sammen med meg hvilken glede Alma følte da han var på vei fra Gideons land og sydover mot landet Manti, og møtte Mosiahs sønner. Alma hadde ikke sett dem på lang tid og var overlykkelig over å oppdage «at de fremdeles var hans brødre i Herren. Ja, og de hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord» (se Alma 17:1-2).
Måtte vi også kjenne Guds ord og leve i samsvar med det.
Min tredje retningslinje for å bygge en sterk grunnvoll av tro og vitnesbyrd innbefatter tjeneste.
Da jeg var på vei til kontoret en morgen, passerte jeg et renseri som hadde et skilt i vinduet. Der sto det: «Det er servicen som teller.» Skiltets budskap ble sittende i hodet mitt. Plutselig forsto jeg hvorfor. Det er faktisk tjeneste som teller – Herrens tjeneste.
I Mormons bok leser vi om den edle kong Benjamin. Med en inspirert leders ekte ydmykhet fortalte han om sitt ønske om å tjene sitt folk og lede dem på rettferdige stier. Deretter erklærte han:
«Fordi jeg sa til dere at jeg hadde brukt mine dager i deres tjeneste, ønsker jeg ikke å rose meg, for jeg har jo vært i Guds tjeneste.
Jeg forteller dere disse ting så dere kan få visdom og dere må lære at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste» (Mosiah 2:16-17).
Dette er den tjeneste som teller, den tjeneste vi alle har blitt kalt til: Vår Herre Jesu Kristi tjeneste.
På livets reise vil dere se at dere ikke er de eneste veifarende. Det er andre som trenger deres hjelp. Det er føtter å støtte, hender å gripe fatt i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse.
For tretten år siden fikk jeg anledning til å velsigne en søt 12 år gammel ung kvinne, Jami Palmer. Hun hadde nettopp fått diagnosen kreft og var redd og forvirret. Hun gjennomgikk deretter operasjon og smertefull kjemoterapi. I dag er hun fri for kreft og er en oppvakt, vakker 26-åring som har utrettet mye i livet. For en tid siden fikk jeg vite at i hennes mørkeste stund, da en eventuell fremtid fortonet seg nokså dyster, fikk hun vite at det benet som var angrepet, måtte gjennomgå en rekke operasjoner. En lenge planlagt fottur med klassen i Unge kvinner opp i det ulendte terrenget ved Timpanogos Cave i Wasatch-fjellene, ca. 6 kilometer syd for Salt Lake City, Utah, kom ikke på tale, tenkte hun. Jami fortalte vennene sine at de måtte ta turen uten henne. Jeg er sikker på at det var en liten brist i stemmen og skuffelse i hjertet. Men da svarte de andre unge kvinnene ettertrykkelig: «Nei, Jami, du skal være med!»
«Men jeg kan ikke gå,» svarte hun forpint.
«Så bærer vi deg til topps, Jami!» Og det gjorde de.
I dag er turen et minne, men i virkeligheten er den langt mer. James Barrie, den skotske dikter, erklærte: «Gud ga oss minner så vi kunne ha juniroser i livets desember» (omskrevet fra James Barrie, i Laurence J. Peter, red. Peter’s Quotations: Ideas for Our Time [1977], 335). Ingen av disse flotte unge kvinnene vil noen gang glemme den minneverdige dagen da en kjærlig himmelsk Fader så ned med et anerkjennende smil og var såre tilfreds.
Når han verver oss for sin sak, innbyr han oss til å komme nærmere ham, og vi føler hans ånd i vårt liv.
Når vi legger en fast grunnvoll for vårt liv, la oss alle huske Hans dyrebare løfte:
Frykt ei, jeg er med deg. Vær kun ved godt mot!
For jeg er din Gud og vil være deg god.
Ja, styrke deg, hjelpe deg, gi deg min ånd,
oppholde deg ved min allmektige hånd.
(«Så sikker en grunnvoll», Salmer, nr. 42)
Må hver og en av oss gjøre oss kvalifisert til denne velsignelsen, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.