Redskaper i Guds hender
Man trenger ikke å ha et kall i Kirken, en oppfordring om å hjelpe noen og heller ikke god helse for å bli et redskap i Guds hender.
Min morfar, Alma Benjamin Larsen, var bare 34 år gammel da han våknet en morgen og oppdaget at han hadde vanskelig for å se. Kort tid senere mistet han synet helt. Bestefar hadde vært på misjon og vært et trofast medlem av Kirken. Han var gårdbruker, hadde kone og tre barn og han kunne ikke forestille seg et liv uten å kunne se. Bestefars kone og små barn måtte nå bære de ekstra byrdene med å hjelpe til på gården, og det ble smått med penger.
I denne perioden med fysisk mørke ble mange mennesker redskaper i Guds hender for å hjelpe min blinde bestefar. Én opplevelse som gjorde sterkt inntrykk på familien hans, fant sted i 1919. Det var et år med store økonomiske vanskeligheter for alle i bestefars by. Gårdsbruk ble solgt på tvangsauksjon, og bedrifter gikk konkurs. Det var et betydelig pantelån på gården hans, og bestefar fikk krav om å betale 195 dollar for å kunne overføre lånet til neste år. For ham var det å betale denne regningen som å kreve et pund kjøtt. Nesten alle var i samme situasjon, og det virket umulig å skaffe så mye penger. Selv om han samlet alt som ble produsert på gården – hestene, kyrne og maskinene – kunne han ikke få 195 dollar for det. Bestefar ba en nabo om å slakte 2-3 av kyrne hans, og han solgte dem og noen andre produkter. Han hadde gitt naboene kreditt på betingelse av at de skulle betale i slutten av året, men ingen av debitorene hans kunne betale. Familiens økonomiske situasjon var dyster.
Bestefar skrev følgende i dagboken sin: «Jeg vil aldri glemme den kalde kvelden like før jul i 1919. Det så ut til at vi ville miste gården. Min datter, Gladys, la et papir i hånden min og sa: “Dette kom i posten i dag.” Jeg ga det til hennes mor og spurte henne hva det var. Dette var det min kone leste for meg: “Kjære bror Larsen, jeg har tenkt på deg i hele dag. Jeg lurer på om du har økonomiske problemer. I så fall har jeg 200 dollar du kan få.” Brevet var undertegnet “Jim Drinkwater”. Jim var en liten, invalid mann, og han var den siste i verden noen ville ha trodd hadde så mye penger liggende. Jeg gikk hjem til ham den kvelden, og han sa: “Bror Larsen, jeg fikk en trådløs melding fra himmelen i dag morges, og jeg har ikke fått deg ut av tankene hele dagen. Jeg var sikker på at du hadde økonomiske problemer.” Bror Drinkwater ga meg de 200 dollarene, vi sendte de 195 dollarene til banken og med de ekstra fem dollarene kjøpte vi støvler og klær til barna. Julenissen kom virkelig det året.»
Bestefar bærer så sitt vitnesbyrd: «Herren har aldri sviktet meg. Han har rørt ved andres hjerter, slik han rørte ved bror Drinkwaters hjerte. Jeg bærer vitnesbyrd om at den eneste tryggheten og sikkerheten jeg noensinne har funnet, har kommet ved å prøve å holde Herrens bud og oppholde og støtte denne kirkens autoriteter.»
Jeg har tenkt på Jim Drinkwater mange ganger og lurt på hvordan han ble den Herren kunne stole på. Jim var en liten, invalid mann som Gud betrodde å hjelpe en blind gårdbruker med et tyngende pantelån og tre barn. Jeg har lært en hel del av min bestefars erfaring med Jim Drinkwater. Jeg har lært at man ikke trenger å ha et kall i Kirken, en oppfordring om å hjelpe noen og heller ikke god helse for å bli et redskap i Guds hender. Hvordan blir så dere og jeg redskaper i Guds hender? Profetene og Skriftene forteller oss hvordan.
For det første må vi ha kjærlighet til Guds barn. Da den lovkyndige spurte Frelseren: «Mester! Hvilket bud er det største? svarte Frelseren:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første bud.
Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22:36-39).
Joseph F. Smith sa: «Nestekjærlighet, eller kjærlighet, er det største prinsipp som finnes. Hvis vi kan strekke ut en hjelpende hånd til de undertrykte, hvis vi kan hjelpe mennesker som er fortvilte og sørger, hvis vi kan oppløfte og forbedre menneskenes tilstand, er det vår oppgave å gjøre det, det er en vesentlig del av vår religion å gjøre det» (i Conference Report, april 1917, s. 4). Når vi føler kjærlighet for Guds barn, får vi anledninger til å hjelpe dem på deres vei tilbake til hans nærhet.
Misjonærerfaringene til Mosiahs sønner hjelper oss også å forstå hvordan vi kan bli redskaper i Guds hender. «Og det skjedde at de reiste mange dager i villmarken» (Alma 17:9). Vi må være villige til å reise. Mosiahs sønner var villige til å forlate sine vante omgivelser og gjøre det som var ubehagelig. Hadde ikke Ammon vært villig til å reise til et fremmed land, bebodd av et vilt, forherdet og blodtørstig folk, ville han aldri ha funnet og kunne hjelpe Lamoni og hans far, og mange lamanitter ville kanskje aldri ha fått høre om Jesus Kristus. Gud har bedt oss om å reise, dra på misjon, ta imot kall, invitere noen til Kirken eller hjelpe noen som trenger det.
Gjennom sine anstrengelser for å hjelpe sine lamanittiske brødre lærte også Mosiahs sønner viktigheten av faste og bønn: «De fastet mye og ba mye om at Herren ville gi dem en del av sin Ånd som kunne følge dem og være hos dem, så de kunne være et redskap i Guds hender til om mulig å bringe sine brødre, lamanittene, til kunnskap om sannheten» (Alma 17:9). Ønsker vi virkelig å være redskaper i Guds hender? I så fall vil vårt ønske gjennomsyre våre bønner og være i fokus når vi faster.
Etter å ha mistet synet, fastet og ba bestefar om at hvis han måtte forbli i mørke, måtte Herren gi ham fred. Han sier at i løpet av en times tid «ble mitt sinn opplyst, og den mørke skyen ble løftet bort fra meg». Han kunne se igjen, ikke med fysiske øyne, men med åndelige øyne. Senere ble Alma Benjamin Larsen kalt til patriark, et kall han virket i i 32 år. I likhet med Mosiahs sønner fastet og ba bestefar, og som et resultat fikk han anledning til å velsigne tusenvis av Guds barn.
Vi trenger, i likhet med Jim Drinkwater og min bestefar, også å være mottakelige for Den hellige ånds tilskyndelser, for når vi ønsker å være et redskap i Guds hender, kan vi motta åpenbaring. Profeten Alma den yngre forteller oss om åpenbaringer han mottok: «Jeg vet hva Herren har befalt meg, og jeg frydes over det… ja, og dette er min fryd at jeg kanskje kan være et redskap i Guds hånd til å bringe en eller annen sjel til omvendelse, og dette er min glede» (Alma 29:9). Alma hadde fått åpenbaring om hva han skulle gjøre.
Jeg har en liten bok som jeg alltid har med meg, hvor jeg skriver ned inspirasjon og tanker jeg mottar fra Ånden. Den er ikke spesielt fin, og den blir utslitt og må byttes ut fra tid til annen. Når tankene kommer inn i mitt sinn, skriver jeg dem ned og prøver så å handle etter dem. Jeg har mange ganger sett at når jeg har gjort noe på listen, har min handling vært svaret på en eller annens bønn. Det har også hendt at jeg ikke har gjort noe som sto på listen, og jeg har senere oppdaget at jeg kunne ha hjulpet noen, men ikke gjorde det. Når vi får tilskyndelser om Guds barn og skriver ned tankene og inspirasjonen og så adlyder den, vil Guds tillit til oss vokse, og vi får flere anledninger til å være redskaper i hans hender.
Med president Fausts ord: «Dere kan være mektige redskaper i Guds hender til å hjelpe dette store verk frem… Dere kan gjøre noe for en annen som ingen andre som noen gang er født, kan gjøre.» («Redskaper i Guds hånd», Liahona, nov. 2005, s. 115-16.) Gud setter pris på dem som hjelper hans barn. Jeg oppfordrer oss alle til å følge profetenes råd og bli redskaper i Guds hender og være blant hans skattede fordi vi har hjulpet hans barn.
I Jesu Kristi navn, amen.